(PressFire.no): Når fikk du sist en skikkelig klump i halsen av et spill, og virkelig brydde deg om skjebnen til spillfigurene?
Det skjer, men langt fra ofte nok.
«The Last of Us» tar i bruk noen snedige triks for å engasjere følelsene våre, og forteller en historie som på alle måter er filmatisk.
Man kan muligens beskylde utviklerstudioet Naughty Dog for å være litt for opptatt av å imitere filmmediet, men der deres «Uncharted»-serie fulgte i fotsporene til Indiana Jones, baner «The Last of Us» seg ut sin egen postapokalyptiske vei.
Du kan trekke referanser til filmer (og romaner) som «The Road», «Children of Men», «The Day of the Triffids» og «I Am Legend», tegneserien «The Walking Dead», samt spill som «Resident Evil 4», «I Am Alive» og «Ico» – men kombinasjonen av elementer er unik, og gjør at «The Last of Us» ikke ligner på noe annet der ute.
Totalt engasjerende
Trenger du merkelapper kan du kanskje kalle dette «survival horror» i tredjeperson, med fokus på stealth. Men fremfor alt er «The Last of Us» et totalt engasjerende drama.
Nei, heldigvis ikke et zombie-spill, selv om dette legger seg på omtrent samme følelsesmessige linje som den første traileren til «Dead Island». Ja, den tragiske mini-kortfilmen om den døende lille baklengs-jenta - som senere viste seg å ha absolutt null med selve spillet å gjøre.
Vel, «The Last of Us» treffer den samme nerven, vekker sterke følelser og har noen potensielt kontroversielle elementer som muligens kan skape baluba hvis de rette sensurnissene får snusen i dem.
Dette er til tider et skikkelig brutalt spill, der en fjortenårig jente står sentralt i grusomhetene – og blir formet av dem.
Men det er også et spill der voldsomhetene aldri blir skildret som noe annet enn kaotiske, vonde eksplosjoner av smerte.
Så alt sånt veier mye tyngre enn de alle de «Call of Militærkåt»-variantene der drap er «oohrah!»-moro. Uten at jeg for min del har noen problemer med det, heller – men det har jo sensurnissene.
Angrep fra moder jord
De sterkeste øyeblikkene kommer allikevel i de varsomme, rolige partiene og de små detaljene som bygger opp denne postapokalyptiske verdenen. Og ikke minst i forholdet som bygger seg opp mellom de to hovedpersonene.
Forhistorien fortelles i en intens prolog som utspiller seg i Texas, 2013.
Men det har gått tjue år siden den gangen. Tjue år siden hele sivilisasjonen gikk til helvete.
Verden endte ikke med et smell, eller med klynk – men med et angrep fra moder jord. En parasittisk soppart kalt «Cordyceps unilateralis» (som faktisk er helt virkelig) har angrepet kloden.
Mesteparten av menneskeheten er utryddet, men mange er fortsatt smittet. Infeksjonen forvandlet folk til rabiate udyr mens soppen vokser inn i hjernen deres, før de gradvis muterer til noe enda verre. De få gjenlevende menneskene er innelåst i strengt bevoktede karantener, som knapt er bedre enn verden utenfor.
I disse bysonene henretter skytekåte soldater dissidenter på åpen gate, mens folk sulter og dreper hverandre for rasjoneringskort.
Regjeringene er for lengst oppløst, og illusjonen av kontroll opprettholdes av et militærdiktatur.
Vakker postapokalypse
Mange legger alle sine håp i en paramilitær utbrytergruppe med rebeller som kaller seg Fireflies, men de fleste har nok med å overleve. Den middelaldrende smugleren Joel har på sitt vis funnet seg til rette i dette anarkiet, mens han kynisk selger våpen og rasjonskort på svartebørsen sammen med partneren Tess.
Omstendighetene tvinger Joel til å bryte seg ut av Bostons militærsone for å frakte en verdifull last gjennom store deler av USA. Nærmere bestemt Ellie: en fjortenårig som i løpet av reisen gradvis forvandler seg fra å være en blåøyd ungjente til en kynisk tøffing.
De beveger seg gjennom vakre, postapokalyptiske miljøer i konstant redsel for mektige fiender, og alt eksploderer stadig i frenetiske voldsomheter.
De infiserte menneskene er langt fra de eneste man må passe seg for her. Så godt som alle i verden vil deg noe vondt: inklusive aggressive soldater, tilfeldig forbipasserende, kannibaler og forbryterbaner som dreper alle de kommer over.
Tøffe tider i en ødelagt verden.
Oppriktig gripende
Ja, det kommer en del overraskelser i løpet av historien, og nei, de har ikke blitt spolert på verdensvebben ennå – uansett hva enkelte troll prøver å innbille deg.
Joel og Ellie møter flere personer på sin ferd gjennom USA, og ikke alle er åpenlyst fiendtlige.
Men alle har sin egen agenda, og man bør ikke stole på dem mer enn man er nødt til. Ikke alle er så vennligsinnede som de later som, heller. Så man må alltid være på vakt.
Det skjer triste, tragiske greier her som stikker dypere enn vi vanligvis forventer av et spill, og man sitter igjen med følelsen av at Naughty Dog har sluppet unna med mye her. Både når det gjelder sofistikert historiefortelling, psykologisk dybde, voldsskildringer og moralske dilemmaer. «The Last of Us» tar en del sjanser og stoler på at spillerne er modne nok til å takle det. La gå at de gjør det i en «survival horror»-historie der du tilbringer en del tid på å gjemme deg fra iltre soppfolk.
Dette kunne ha blitt så desperat fjollete, men er i stedet oppriktig gripende.
Brutal usentimental
Vennskapet som utvikler seg mellom den grinete gubben og den tenårige jenta blir etter hvert skikkelig klumpen-i-halsen-rørende.
Fremfor å gjøre dette til en følelsesladet historie om et far–datter–forhold, er «The Last of Us» brutalt usentimental – og dreier seg mer om en mann som skygger unna all varme nettopp fordi han selv har mistet datteren sin, og er redd for å oppleve noe liknende igjen.
Joel behandler Ellie ekstremt bryskt, og gir henne ikke en millimeter med positiv feedback før han må. Det tar mange timer før de varmer opp til hverandre, og det er akkurat sånt som gjør at forholdet deres etter hvert blir så gripende.
Ellie ser ikke lengre ut som Ellen Page, sånn som i den første traileren – det forandret seg etter at David Cages «Beyond: Two Souls» ble annonsert. Men hun har en sterk personlighet, og er glimrende stemmelangt av Ashley Johnson.
Det er også et lite mirakel at Ellie er så sympatisk, livaktig animert og trolig en av spillhistoriens minst plagsomme AI–styrte kumpaner. Rent bortsett fra at hun ikke kan svømme, og akkurat har lært seg å plystre.
Varierte kampscener
Man styrer for det meste Joel, men et langt stykke inn i historien tar man også kontrollen over Ellie – i det som er de soleklart vanskeligste partiene i hele spillet. Ellie er langt mer sårbar, og tåler mye mindre juling.
Heldigvis har «The Last of Us» et veldig sympatisk lagringssystem som forsikrer at man aldri havner mange minuttene tilbake hvis man blir drept. Og det blir man, stadig vekk.
Vanskelighetsgraden er bra kalibrert, men de voldsomme oppgjørene er uforutsigbare – og man blir raskt straffet for å drite seg ut.
Etter å ha sett demoene kunne man ha mistenkt at disse kampscenene var møysommelig regisserte, og fulgte et fastsatt mønster – men faktisk ikke. Jeg testet noen av dem gjentatte ganger, de var forskjellige hver gang. Alt forandrer seg etter hvordan man håndterer situasjonen, hvor konfliktene utspiller seg, og hvem man angriper først.
Skarpere IQ
Under første forsøk sprengte jeg en gjeng skurker med en hjemmelaget bombe, men ble kjapt overmannet av fysaker som stormet mot meg på grunn av alt bråket. Under andre forsøk snek jeg meg rundt, og angrep dem jeg kunne bakfra, noe som fungerte brillebra helt til de gjenlevende skurkene oppdaget et av likene. Og under tredje forsøk mikset jeg taktikkene og fikk has på dem alle.
Alt utspilte seg helt forskjellig. Naughty Dog har angivelig bygget opp et helt nytt AI-system kalt Balance of Power, og ingen tvil om at fiendene har skarpere IQ enn vi er vant til.
De utnytter svakheter, stikker av i farlige situasjoner, sirkler deg og angriper aggressivt så fort du går opp for ammunisjon. Fremfor den unødige flerspillerbiten hadde jeg absolutt foretrukket en opsjon der man fikk sjansen til å teste ut disse kampscenene på nytt etter at historien er over, for eksempel med begrensninger når det gjelder våpen man har til rådighet, og under tidspress.
Obligatorisk multiplayer
Jeg klarte ikke å koble meg på serverne for å teste flerspillerbiten før deadline, siden den så ut til å være låst frem til slippdatoen – så det vil være uredelig å si noe definitivt om denne biten. Men dette ser ut til å være en helt standard greie der man enten spiller i klaner, som Fireflies eller Hunters, mens man kjemper om tilgjengelige resurser. Eller fighter i alle-mot-alle-oppgjør til en vinner gjenstår.
Virker som en logisk videreføring av kampene i hovedkampanjen, og en av disse obligatoriske muliplayer-greiene man dytter inn i spill helt uavhengig av om de er nødvendige eller ikke.
Men dette er jo uansett ikke noe som forminsker verdien i det virkelige spillet, bare en ekstra liten bonus for spesielt interesserte.
I ditt eget tempo
Det er ellers nok av andre bonus-greier i «The Last of Us»: brev, tegneserier, medaljonger og notater å samle, oppgraderinger å finne og en del skjulte greier å oppdage.
Samtaler som kun materialiserer seg hvis du befinner deg på rett sted til rett tid, hemmelige rom som inneholder hendige hjelpemidler (med dører som kun lar seg dirke opp med hjemmelagde «shiv»-kniver) – og nye områder som først åpner seg hvis du snuser litt rundt i miljøene.
Så du kan lett gå glipp av mye hvis du bare stresser avgårde, og ikke tar deg god tid. Det vi har sett av trailere og gameplay har vært fullt at intens action, men mye av tiden går med til å spankulere rundt i postapokalyptiske landskap, som man kan utforske i sitt eget tempo.
Dette er ikke en åpen verden, og historien er lineær – men med det innenfor rammene gjør man allikevel en del spankulering mens man snuser etter proviant, våpen og hjelpemidler. Et enkelt «crafting»-system sørger for at man kan mekke medpacks, bomber, molotov-cocktails og kniver.
I løpet av spillets gang finner man en rekke våpen: fra hagler, jaktrifler og revolvere til en artig flammekaster som kan skape mye leven. Disse kan også oppgraderes på arbeidsbenker, mens Joel selv kan utvikle sine ferdigheter med hjelp av «medisiner» han finner rundt omkring.
Sånt gir «The Last of Us» et snev av RPG, men føles samtidig litt erketypisk og «spillete» i en verden som ellers er så opptatt av innlevelse og realisme. Man har uansett aldri nok ammo til å kunne beskytte seg kun med våpen, og ender kjapt med strupen flerret opp hvis man løper inn og skyter vilt rundt seg.
Slagvåpen er nyttige i nærkamper, men går fort i stykker. Stealth er helt essensielt for å overleve, og ofte er det smartest å snike seg unna potensielle konflikter, så godt det går. Med det går langt fra hele tiden.
Presser PS3 til bristepunktet
Joel kan «fokusere hørselen», sånn at han kan lokalisere fiender, noe som mest er en hendig gimmick for å gi deg et lite Batman-overtak i kampene. Personlig foretrekker jeg å unngå sånt, før det er helt nødvendig for å overleve.
Oppgaveløsningen burde ha vært noen hakk vanskelige, og baserer seg mest på «finn planken sånn at du kan balansere over hustak», «plasser stigen sånn at du kan klatre opp et sted» eller «finn en flytebrygge som kan frakte Ellie trygt over vannet sånn at hun ikke drukner».
Naughty Dog kunne gjerne ha gitt oss noen tøffere utfordringer, og ikke ha vært så livredde for at vi må streve litt for å komme oss videre. Nei, jeg trenger ikke et hint, ellers tusen takk.
Men den eneste «bug»-en jeg kom borti var at Joel på et punkt plutselig begynte å snike seg rundt som om han hadde kink ryggen, og ikke lot seg rette opp igjen før jeg restartet sekvensen. Greit nok at han er i slutten av førtiårene, men likevel.
«The Last of Us» tar i bruk samme motor som «Uncharted 3», så det er en del visuelle elementer her som burde være velkjent for gamle venner av Nathan Drake – men «The Last of Us» presser yteevnen i PS3 til bristepunktet, og er et av de mest iøynefallende spillene som er sluppet på denne generasjonens konsoller.
Reisen fortsetter
Det tok meg rundt 20 timer å runde spillet, men etter det får man muligheten til å starte et «New Game Plus» – der man beholder oppgraderinger og sånt. I andre runde kan man også oppleve «The Last of Us» i tre forskjellige «render modes», der man kan forandre utseendet på spillet.
Bare kosmetiske greier; et gulnet «Old West»–filter, et mer Hipstamatic–aktig «Dream Pop»-filter – eller eventuelt et filter som forvandler hele spillet til svart–hvitt. Uansett en kul, liten greie.
Det er også en masse «skins» til de to hovedpersonene, som man kan kjøpe med penger man opparbeider seg i løpet av spillets gang. Så selv om man kjenner utfallet i historien kan det være verdt å spille det igjen for å få med seg alt.
Det ryktes at Naughty Dog kommer til å fortsette «The Last of Us» med nedlastbare DLC-kapitler, og veldig gjerne for meg. Selv om hovedhistorien har et definitivt endepunkt har de skapt en fascinerende verden her, som vi definitivt burde få sjansen til å utforske nærmere. Så en frittstående oppfølger til PS4 virker heller ikke helt usannsynlig.
Følelsesmessig tyngde
Den stemningsfulle, utypiske musikken er komponert av Oscar-vinneren Gustavo Santaolalla («Brokeback Mountain», «Babel»), og dette er hans aller første spill. Fremfor å pøse på med et bombastisk orkester, går han helt andre veier – og underbygger stemningen med melankolske, varsomme streng-instrumenter.
Mye av den følelsesmessige tyngden skyldes kjente virkemidler fra filmens verden: et sterkt manus, velskrevet dialog og helt førsteklasses stemmeskuespillere.
Men dette er noe mye mer enn bare en samling vellagede «cut-scenes» bundet sammen av litt action. Dette er en balansert spillopplevelse der alle elementene passer perfekt sammen.
Jeg tviler ikke på at PS4 vil kunne få «The Last of Us» til å se enda bedre ut, med mindre pop-up og enda høyere detaljrikdom – men den virkelige utviklingen vil ikke skje innen grafikk. Den vil skje fordi utviklerne får muligheten til å ta sjanser, vise større egenart og gå noen nye veier sånn som «The Last of Us» gjør.
Alt er av et så skyhøyt kaliber at det setter en ny standard for hele spillmediet, og serverer oss tjue av de mest gripende timene denne konsollgenerasjonen har gitt oss. Jo, virkelig. Dette er noe helt spesielt. Gled deg!
«The Last of Us» lanseres til PlayStation 3 den 14. juni.
