(PressFire.no): Eier du en PlayStation 4, er sjansen stor for at du har hørt om «The Order».
Som med alle påkostede eksklusiver (spillet slippes kun til PS4), har internett sydet og kokt med forventninger siden avsløringen på E3-spillmessa i 2013.
Med andre ord: «The Order» er et spill omsluttet av det man på godt norsk kaller massiv «hype» – og det kommer utvilsomt til å lide under spillernes kollektive forventningshorisont.
Men glem forventningene og medieomtalen, «The Order» står fint på egne ben. Og som det viser seg, er det i bunn og grunn snakk om et griselekkert actionspill med en interessant kontekst.
Historisk sus
Utgangspunktet er London anno 1886. Det er mystiske ting på ferde, og mer mystisk skal det bli. En flere hundre år gammel orden, passende nok kalt The Order, gjør sin evinnelige plikt ved å sende avgårde riddere for å holde undergrunnen ren for varulver.
Forskjellen fra Kong Arthurs tid, som vi får lære er opphavsmannen til Ordenen, er at menneskene nå har våpenteknologien til å slå hardt tilbake. For ikke å snakke om den magiske eliksiren Black Water – 1880-tallets forklaring på skytespilltropen «regenererende helse».
I «The Orders» alternative univers er det i hvert fall ryddet plass til både granatkastere med fjerndetonasjon, messingbaserte «walkie-talkies» og et gevær som fyrer av presise elektriske utladninger.
Da er det kanskje heller ikke så overraskende at Ordenens egne «Q» er ingen ringere enn Nikola Tesla, ingeniøren som ofte blir ansett som mannen bak moderne elektrisitet. Rollen hans er liten, men han rekker i det minste å servere et sleivspark til Thomas Edison.
Men ha i bakhodet, da: At Tesla også sto bak elektriske geværer til bruk i jakt på britiske varulver, er ikke historisk korrekt.
Filmatisk og apatisk
Hovedpersonen er Sir Galahad, en fåmælt mann med røslig skjegg og hang til vold. Med sin lille gruppe riddere, leder han an i kampen mot et plutselig utbrudd av mystiske drap. Noe skyldes varulvene, noe skyldes Jack the Ripper, og Galahad aner en sammenheng.
Av «spoiler-hensyn» skal jeg ikke utbrodere akkurat denne sammenhengen, men det sier seg kanskje selv at vi beveger oss inn i overnaturlig leie. Tankene går straka vegen til den relativt nye HBO-serien «Penny Dreadful», med alt av hva hesligheter den neo-victorianske perioden innebærer.
Det er nok ikke tilfeldig at «The Order» gir meg assosiasjoner til en tv-serie. Skaperne av spillet har satset tungt på film- og mellomsekvenser, og det med vekslende hell.
På plussiden har de gjort seg flid med ansiktsanimasjoner og stemmeskuespill, det er en fryd å se på.
På minussiden har de stappet inn så mange av disse sekvensene at man én gang for ofte føler seg mer som en passiv tilskuer enn en aktiv deltaker.
Akkurat dét er en så grunnleggende akilleshæl innenfor tv-spill at jeg ikke helt skjønner hvordan utviklerne lot det passere – på tross av hele «uncanny valley»-opplegget.
Nevnte jeg også at spillet elegant unngår å utforske historien til noen av karakterene, på tross av det filmatiske fokuset? Ved slutten av rulleteksten sitter jeg dermed igjen litt perpleks: Hvem er egentlig sir Galahad?
Jeg klarer ikke la være å tenke at «The Order» akkurat her forspiller et stort potensial.
Designtriumf
Er det én ting «The Order» kan slå seg for kassa med, er det grafikken. Lynskarpe ørneblikk på internett har allerede konstatert at det ser dårligere ut enn det gjorde på E3 for to år siden, uten at det er spesielt synlig.
Møtet mellom de mørke, røykfylte bakgatene og de dekadente villaene, portretterer et splittet industri-London med teknisk ekstravagansa. Den gryende misnøyen blant borgerskapet er overført til det visuelle i form av en slags skitten-realisme – og det kler spillet særs godt.
Som tidligere nevnt kommer dette spesielt godt til uttrykk i filmsekvensene, hvor man kan ane både det ene og det andre subtile ansiktsuttrykket hos hovedrollene (noe det er overraskende få spill per dags dato som klarer).
Det er dessuten nedlagt mye kjærlighet i klærne, utsmykningene og våpnene, som alle gir distinkte «steampunk»-vibber uten å virke helt far out. Som for å anerkjenne dette, kan spilleren finstudere hvert nye våpen ved å vri og vende på det med styrestikka.
Om ikke «The Order» tygger hardere på innmaten til konsollen enn andre spill hittil, er det uansett blant de peneste.
Stil over substans
Så hva er egentlig greia?
«The Order» er en ambivalent affære. På den ene siden har du et velfungerende dekningsbasert skytespill som attpåtil ser svært pent ut. På den, vel, samme siden, har du alle de andre elementene som gnisser mot skroget – mengden filmklipp, QTE-sekvenser (Quick Time Events) og treige plattformelementer som bryter opp flyten.
For «The Order» har nok av spennende våpen og bravur til å være gøy for den gemene spiller. Som et tredjepersons skytespill er det et godt tredjepersons skytespill, verken mer eller mindre.
Problemet er nok snarere at det finnes så mange av disse skytespillene fra før av, og at «The Order» aldri tør å utfordre de etablerte konvensjonene. Bak den teknisk imponerende fasaden og all «steampunk»-estetikken, hviler med andre ord et spill du sannsynligvis har spilt før.
Jeg har kost meg i løpet av de fem-seks timene spillet varte, men de varige inntrykkene uteble.
Og passasjerene på «hype»-toget bør nok heller gå av på neste stasjon.
NB! «The Order: 1886» lanseres til PlayStation 4 20. februar.
