(PressFire.no): Plink, Plonk. Sjelfulle toner fyller det jeg gjetter var rekreasjonsrommet en gang i tiden. Lounge-musikken er en noe dyster piano-serenade. Sofaene er tomme.
Den dette var skapt for, er ikke her lenger. Stort sett.
Men jeg er her nå, og vil bare bli her i stjernesuset med de fine fargene og leke meg med tyngdekraften.
I en galakse langt, langt borte ...
Jeg landet ganske bokstavelig talt i en blikkboks av en romrakett.
Den lille astronauten som representerer meg virker kanskje som om han har tatt vann over hodet idét han klyver inn i romstasjonen. Her har det tydeigvis skjedd noen vitenskaplige eksperimenter med noe tvilsom etikk.
Med få instrukser om hva jeg skal gjøre, ser jeg meg nødt til å lange ut på oppdrag på egen akkord.
Hva er dette for rart sted, egentlig? Hvem er disse vokterne dagbøkene jeg leser refererer til? Og snakket ikke nettopp den steinen til meg?
Dolly i romdrakt
Litt teknologisk avansert er jeg selv, tydeligvis. For med meg har jeg en maskin som kan klone meg selv - og teleportere til klonene.
Dette er hovedmomentet til puslespillene; å plassere ut klonene på en måte som får deg videre i eventyret, og samtidig trippe rundt alle hinder.
Visse lysfrekvenser blokkerer signalene til kloningsmaskinen din, så da får du finne ut hvordan du skal komme deg rundt dem. Gravitasjon og tyngde spiller også en rolle. Det er strengt talt ikke helt ulikt «Portal», eller «The Misadventures of P.B Winterbottom», men fortsatt en helt særegen opplevelse.
Klonene går, hopper og gjør akkurat det samme som deg, uten å vite om det skrittet bakover kanskje leder til at den lille kroppen knuses i sammenstøtet med verdenen. Men det er bare kloner, sant? Så da gjør det vel ikke noe?
Jeg skal innrømme at iblant glemmer jeg hvilken av klonene som er meg.
For alle ser vi like ut. Det eneste som skiller mellom meg og klonene er at min lille lommelykt lyser fremover.Heldigvis er døden uproblematisk. Det er aldri langt å gå for å komme seg tilbake til der man var. Man får bare begynne akkurat den banen om igjen.
Ensom med tankene 
Om du trodde «The Swapper» høres ut som å smekke fluer en varm sommerdag fra navnet, blir du kanskje skuffet.
Det er ikke en eneste fiende å se.
Det er i alle fall ikke tydelig. Ingen hopper på deg med klørne fremme og blodglisne tenner. Men det finnes noe her også, noe som ikke ønsker deg velkommen.
Om hodebry ikke er din greie, er nok ikke «The Swapper» det heller. Men om du liker å blø ut av ørene av forundring, gnisse tenner over baner som virker umulige, og skamme deg selv over å ikke ha klart den tidligere - når du endelig finner det ut - da er det en perfekt match!
Foran meg utbrettes et romliv som tydeligvis ikke har vært ideelt. Og jeg lurer på hvorfor, det er jo så vakkert her. Litt lite brukervennlig å kommer seg frem kanskje, men vi er jo i rommet. Man kan ikke forvente å tusle rundt som om det er nok en solskinnsdag i «Fredrikssons Fabrikk», heller.
Det er i alle fall klart at noe har gått galt her oppe. Veldig galt. Det er ikke helt lett å sette fingeren på hva det er. Spenningen er drivende.
Under overvåkning fra noen tar jeg meg frem på romstasjonen. Jeg bytter om på tyngdekraften, jeg slenger kloner til øst og vest, og jeg nærmer meg sannheten.
Å være eller ikke være 
Reisen gjennom «The Swapper» er eksistensiell. At jeg ikke vet hvem jeg er eller hvorfor jeg er her, er bare en dråpe i havet av spørsmålene finske Facepalm Games stiller.
Eller kanskje de ikke stiller disse spørsmålene. Kanskje Facepalm Games har skapt et produkt som lar deg stille disse spørsmålene selv. For om det er en ting «The Swapper» er flink til, er det å inspirere til selvgransking.
Både lyd og bilde er av toppkvalitet. Spillet er vakkert fra ene enden til den andre. Når man i tillegg tar i betraktning at figurene og omgivelsene i spillet er gjort av leire og andre hverdagsmaterialer kan man med god samvittighet bli stum av beundring, sette seg godt til rette og bare nyte handverket.
Det er kanskje ikke så rart at de fire utviklerne fra Helsingfors raket inn pris etter pris før deres første spill i det hele tatt ble sluppet.
Med «The Swapper» har de klart å skape en atmosfære som fører deg inn i selve hjertet på universet - i alle fall slik jeg forestiller meg det. Mørkt, kaldt, og full av undring.
NB! «The Swapper» er et science-fiction puslespill med vanskelighetsgrad passende for voksne (og små genier). Tilgjengelig via Steam til Windows og Mac.
