(PressFire.no): Jeg hater hvordan tv-serien «The Walking Dead» utvikler seg fra episode til episode.
Jeg hater det påtatte dramaet, jeg hater hvordan figurene skrives om hver uke, og jeg hater hvor lite konsekvent serien generelt er skrevet.
Mest av alt hater jeg selve idéen om at det finnes en fordømt spillserie med samme navn, som overgår både forfatterskapet og produksjonen i sin helhet.
Les anmeldelse av episode 1 her.
Les anmeldelse av episode 2 her.
Les anmeldelse av episode 3 her.
Gjør som jeg sier…
Jeg setter selvsagt ting litt på spissen. Det er absolutt ingen grunn til at spill ikke skulle overgå en hvilken som helst annen produksjon.
Men når det skjer, overrasker det meg, siden spill ofte ikke bare sliter med en grunnleggende interessant historie – men også å formidle den på sammenhengende vis på tvers av all interaksjonen som foregår.
Og siden det ikke er så fryktelig mye å trykke på her blir det desto viktigere at historien gir deg noe å tygge på underveis.
«The Walking Dead»-serien til Telltale utmerker seg i forfatterskapet – hvordan fortellingen er skrevet, spørsmålene og temaene som dukker opp, og hvordan forløpet knyttes opp mot tidligere episoder.
Og har du spilt de tidligere episodene, vet du at «The Walking Dead» kun handler om konsekvenser og røde tråder.
Serien har i alle fall modnet veldig siden første episode. Og denne gangen virker det som om manuset har vært enda viktigere enn før, hvor de blant annet prøver å fargelegge de dystopiske tendensene mer mellom linjene.
Episoden fortsetter rett fra hvor episode tre slapp, der sluttsekvensen hintet til at Lee og gjengen kanskje ikke var helt alene. Clementine hadde til og med klart å holde hemmeligheter fra gruppen, noe som føles som en viktig utvikling av henne og hvordan hun påvirkes av omstendighetene.
Synes du for eksempel det var kontroversielt å gi henne et skytevåpen sist gang, tror jeg du får deg en overraskelse her.
… ikke som jeg gjør
Episode fire har for meg til nå vært en helt klar favoritt. Uten tvil. Jeg synes episode to er den svakeste – mye fordi den spiller på sjokkverdi og nøster seg sammen til en alt for isolert episode. Dette nyeste eventyret har vært rene antitesen av dette: konfronterende, gjennomtenkt og videreutviklet fra alt det som har skjedd siden.
Det er dessuten mange andre elementer med. Historien tar utgangspunkt i at gjengen finner seg vei inn i et etterlatt hus og etablerer en base der, inntil de finner ut hvordan de skal komme seg vekk.
Husker du båten de skulle finne fram til for å flykte unna? Vel, liten endring i planen ...
På toppen av det igjen møter gruppa også nye personligheter, og følger opp viktige temaer fra tidligere gjennom et knippe med ekstremt konfronterende spørsmål. I denne episoden føles det nesten som om utviklerne har skrevet seg selv direkte inn i flere av rollene, bare så effekten av å stille deg til veggs føles enda mer slagkraftig.
«Hva slags selverklært Messias er du, egentlig? Tror du ikke vi ser dobbeltmoralen din, eller hvordan den tvilsomme personligheten din siver fram av valgene du tar? Og du kaller deg selv for en leder?»
Du lærer å reflektere, og det er det jeg liker med denne serien. Og nå som innsatsen øker og slutten nærmer seg med stormskritt, får du føle ringvirkningene av rollen din og valgene du har tatt, både på dine egne og andres vegene.
Janteloven
Jeg fortsetter også å elske forholdet mellom Lee og Clementine. Jeg elsker hvor utrolig vanskelig det er å balansere de riktige valgene mot det å være et forbilde. Ikke minst elsker jeg hvordan spillet tar et skikkelig oppgjør med deg.
Du kommer til å sitte igjen med en klump i halsen, jeg lover deg.
Jeg hadde til og med bruk for stumsvarene («…») - det feige alternativet - opptil flere ganger, noe som vitner om hvor vanskelig det ofte kan være å lire av seg alle de rette kommentarene til en hver tid. Jeg vet uansett ikke om et spill som lærer deg til å bli så ydmyk og samvittighetsfull som det «The Walking Dead» gjør i løpet av eventyret sitt.
Det verste er at det handler ikke bare om mord og blod og godt og vondt. Joda, det er nok med skyting og halshugging av de levende døde.
Men de virkelig interessante problemstillingene kommer fra alt det mellommenneskelige – mest av alt fra en liten jente som ser deg i en farsrolle gjøre én ting, men si det motsatte, når hun konfronterer deg med det.
Balansegangen har vært vanskelig tidligere. Nå er den praktisk talt umulig å holde seg ved. Og det får konsekvenser.
Jeg tror det er vanskelig for meg å komme med noen store, overbevisende argumenter for hvorfor du skal, eller ikke skal, spille «The Walking Dead».
Har du kjøpt pakken verdsetter du garantert holdepunktene disse månedlige slippene representerer like mye som det jeg gjør. Og er du glad nok i serien, tror jeg du kommer til å sette pris på hvordan utviklerne er i gang med å snurpe trådene sammen til en tårevåt og spennende konklusjon. Jeg gruer meg i alle fall skikkelig til november.
PS! Historieforløpet i «The Walking Dead»-serien bygger tungt på valgene du tar underveis. Din opplevelse av hendelsene kan variere fra anmelderens.
Fjerdeepisoden er nå ute til Pc/Mac og Xbox 360, og koster cirka 40 kroner. PS3-versjonen er foreløpig bare lansert i USA, mens PlayStation Network i Europa enda ikke har fått «Around Every Corner» i menyene.
