(PressFire.no): Enten man elsket spillmatiseringen av «The Walking Dead» eller ikke - zombiesåpa var aldri min kopp med eplemost - er det virkelig ikke til å åle seg unna at Telltale Games dundret gjennom bransjen som et kulelyn med sin tolkning av den bestselgende tegneserien.
Så hva skal man tenke når det samme studioet kommer tilbake et år senere med rak rygg, lomma full av penger og en tegneserielisens som har høstet mange flere utnevnelser og pokaler enn «The Walking Dead» noen gang kan drømme om?
Vel, om førsteepisoden av «Fables: The Wolf Among Us» får bestemme, kan man se fram til en uanstrengt, velflytende og modig fortelling med adskillig bedre løsninger på det halvinteraktive slagget som bremset zombiehalvbroren.
OBS! «The Wolf Among Us» bygger på «Fables»-tegneserien, men lager en helt egen historie. Ikke ulikt hvordan det samme selskapet løste «The Walking Dead»-spillet.
Tid til en prat?
I kunstskoletermer er dette noe sånt som neo-noir.
En snussvart skildring av hvordan hverdagen fortoner seg for en gjeng myteskapninger og fabeldyr som må gjemme seg blant intetanende mennesker etter at de har blitt forvist fra hjemverdenen sin.
Det hele forklart gjennom en leken og fargerik tegneseriestrek som peprer deg med pastellfarger.
Debutepisoden ser fantastisk ut. Og rent ytelsesmessig er den et hestehode foran «The Walking Dead». Animasjonene føles ikke lenger som om de er hugd ut av aspikk, noen ganger ser det faktisk ut som om rollefigurene snakker.
Det er milevis fram til noe sånt som «The Last of Us», men Telltale har aldri vært mer teknisk troverdige, og overgangen til et tungt stilisert fantasiunivers gjør det enklere å svelge skavankene.
Det er kanskje en kjedelig måte å starte en anmeldelse på, men også et nøkkelpoeng for det samtaletunge eventyrspillet. Gåtene er nesten helt skrubbet ut, og løses som regel med dialogvalg. Det høres kanskje litt «ensom gubbe på landet» ut å sette sånn pris på å høre andre folk preike, men det markerer en viktig overgang fra Telltales forrige spill.
Fornærmende teite oppgaver som å saumfare butikkgulv etter batterier eller å sette en stige mot rett vegg er ingen steds å se. I stedet oppfordres du til å plukke fra hverandre vitneuttalelser og vilkårlige kommentarer for å bruke dem mot avsenderen, med en ublu tidsfrist. Det er en mye mer naturlig løsning for en sjanger som først og fremst snakker til deg.
Fantastisk forglemmelig
Siden hovedpersonen Bigby Wolf - den store stygge ulven fra eventyr som «Rødhette og ulven» og «De tre små grisene» - er sheriff og surrogatpappa for eventyrdiasporaen, blir det naturligvis mye jabbing.
Særlig når små og store beboere blir funnet systematisk henrettet.
I likhet med tegneserien trives spillet best i kryssilden mellom det forglemmelige og det fantastiske. Stutt-tjukke, knapt meterlange froskemenn tar seg til rette som eiendomshaier, mens en av de tre små griser sniker seg inn til storbyen for å tjuvlåne et glass bourbon av ulven. Såpass skylder han dem jo etter å ha blåst ned huset deres?
Sånn sett er det ikke så langt unna «The Walking Dead», som brukte en zombiepandemi til å gå menneskets natur i sømmene. Her diskuteres segregering, sosial finplukking og moral gjennom perspektivet til et ekstremt vidt rollegalleri som på alle tenkelige vis er født forskjellige. Det er i hvert fall tegneseriens aller største styrke.
Spillet bruker naturligvis mye tid på å etablere universe, mest gjennom en uhyre makaber drapsgåte som demonstrerer ulvepurkens dualisme.
Etter den lille feiden med Rødhette har Bigsby et ganske frynsete rykte innad i det lille samfunnet deres, og jobber hardt med å kue de blodtørste instinktene. Det er ikke så fryktelig greit å holde tilbake når krek som alle skurkers bestefar, Grendel, slår seg vrang.
Mer aktivt
«The Wolf Among Us» har en imponerende flyt, som særlig gjemmer sømmene på mesterlig vis.
Også her er det et viktig poeng at valgene du tar føres videre, men det er sjelden åpenbart om du faktisk melder pass til en viktig mulighet, eller bare går på en av utviklernes bløffer.
Det kan for eksempel komme til syne i kampene. Bigsby er rett og slett litt glad i å banke folk, og noen ganger får du valget mellom å denge noen i vasken og å hive noen i klesskapet. Ikke akkurat veldig eksotisk, men en dynamikk som i det minste bryter opp monotonien av å snakke seg gjennom krimgåtene.
Actionsekvensene stiller også større krav til presisjon enn i «The Walking Dead». Febrilsk hamring på enkeltknapper er dessverre ikke helt borte, men du må mye oftere sikte deg inn på ulike hjelpemidler i omgivelsene eller ... kroppsdeler du vil slå løs på dem med. Uansett krydrer det et ellers passivt spill med nødvendig interaktivitet.
For realiteten er at dette fortsatt er en halvveis interaktiv fortelling, pek- og klikkeventyrenes urbane, lattedrikkende lillebror. Jeg synes det løser den knipa adskillig bedre enn «The Walking Dead», blant annet med et uhyre interessant rollegalleri, men det er ikke spillet «The Wolf Among Us» som kiler sin vei oppover korsryggen.