(PressFire.no): Alle vet at krig er forferdelig. Vi vet (og føler) også at det først og fremst er de sivile som lider i en varig konflikt, og at spill som «Call of Duty» er fantasiforestillinger fullstendig løsrevet fra hvordan virkelig krigføring foregår.
Likevel har min forståelse vokst etter første og andre gjennomspilling av «This War of Mine»; jeg føler på mer av hva jeg visste, og bruker mere tid enn før på å reflektere over det.
Spillet er inspirert av gjenfortellinger fra døde og overlevende sivile etter beleiringen av Sarajevo på nittitallet.
Beleiringen varte i en årrekke, hvor mennesker, medisiner og mat hadde vanskelig for å nå inn eller ut av byen. Folk sultet og levde i konstant fare for artilleri og raketter, snikskyttere og hverandre.
En dag av gangen
«This War of Mine» foregår likevel ikke i Sarajevo, men i en uspesifisert østblokkby i tilsvarende situasjon. Det styrer langt unna forhåndsregisserte skildringer av de mest ekstreme voldshandlingene vi kan lese om etter den virkelige konflikten, men fokuserer i stedet på hvordan folk i nød kjemper for å overleve i det daglige.
Vi settes i rollen som administrator for et lite kollektiv av ovelevende, og skal sørge for å ivareta beboernes fysiske og psykiske helse fram til beleiringen løftes.
På dagtid foregår det hele som et «The Sims» med fortegn av blodig alvor, mens det nattestid er et snikespill der man sender en person ut for å skaffe forsyninger.
Mat, medisiner og materiale til å bygge møbler, verktøy og våpen må skaffes og utbedres, mens man venter på krigens slutt. Hvilke beboere du får å rutte med, og hvor lenge krigen skal vare, er tilfeldig generert for hver gjennomspilling.
For hver dag som går, blir jeg dermed sittende og håpe, vente og tynnsmøre ressurser, uansett hvor dårlig det går. Vi skal overleve; freden kan komme i morgen eller i overimorgen, samtidig som dét har vært realiteten vi har levd etter i årevis.
Kropp og sjel
Spillet handler altså først og fremst om sanking av ressurser, og investering av disse i forskjellige behov som beboerne har. Like viktig som mat og materiale er alkohol, kaffe og tobakk, tykke bøker og lenestoler til å lese dem i.
Den største og mest spennende utfordringen er balansen mellom husstandens økonomi og hver enkelte karakters metale helse, basert på handlinger og hendelser, satt opp mot deres etiske livsoppfatning.
Motgang i alle dens former gjør en trist. Blir folk for deprimerte, knekker de til slutt sammen og blir en byrde. Heller enn den sjangerbetegnende, endorfinutløsende gleden ved å bygge en økonomi og se den vokse, skal vi her kjenne på fortvilelsen og desperasjonen i å alltid ha for lite, og erfare følgene idét vi ser oss nødt til å krysse grenser for hva vi anser som menneskelig livsførsel.
«This War of Mine» skal ikke forveksles med en realistisk overlevelsessimulator. Spillet bærer spor av en tydelig ladet forestilling om siviles lidelser under krig, og opererer i et moralsk univers. Handler du hensynsløst og umenneskelig, også med en karakter med en iskald psykologisk profil, vil du straffes på forskjellige måter.
Dermed er «This War of Mine» et spill om å overleve lengst mulig, ved å begå færrest mulig grusomme, men nødvendige onder. Kunsten er å velge hvilken livsviktig ressurs som må sløyfes hver dag.
Klump i halsen
Som ressursbasert overlevelsesspill er «This War of Mine» en enkel, formfast produksjon der ting fungerer sånn vi forventer det, uten å tulle det til eller bli urimelig.
Den virkelige verdien ligger forøvrig ikke i det moralsk/mentale systemet alene, men i samspillet mellom dette og min egen innlevelse og forestilling om virkeligheten, og i følelsen av aldri å ha nok tid til å gjøre det man skal.
Kanskje er det på grunn av den velskapte dystre atmosfæren – grå, skitten og hard med et mykere, melankolsk lydspor – i tillegg til spillets rettferdiggjorte imperativ om å ta det på alvor, at jeg sitter med en konstant klump i halsen.
Få tåredryppende historier fortelles her – i stedet er det mine egne handlinger, og følger og frukter av disse som fungerer som hovedattraksjon. Spillet lykkes til tusen i sine to viktigste oppgaver: De følelser jeg investerer i karakterene jeg tildeles er ektefølt og påvirker avgjørelsene mine, og gjør meg dermed tungt investert også i handlingene de utfører.
Å vekke såpass sterke følelser for vanskelige valg i et spill er en bragd, og en frisk opplevelse fordi spillet unngår binære motsetninger i forhåndsskrevne situasjoner, sånn vi ser dem i mer fortellende spill som «Mass Effect» og «The Witcher».
Ikke bare krig
«This War of Mine» er ikke bare et tårevått bilde av hvor forferdelig krig er. Det er også et godt balansert overlevelsesspill, men med tungtveiende følelsesbaserte faktorer. I tillegg kan det, som nevnt innledningsvis, være en kanal for å revurdere oppfatningen man har av krig.
Når vi i dag for eksempel vet at mange lider på Gazastripen, tenker folk flest at ja det er grusomt, men ville neppe kunne fylle ut detaljene i større grad enn at det er så grusomt at det er umulig å forestille seg.
Spillet handler imidlertid om psykologiske størrelser: Hvilke grenser kan du krysse for overlevelsens skyld, og hva må du gjøre for å overkomme den mentale påkjenningen.
I lengden kan bevegelsen bli en gradvis glidning mot det dyriske, dersom du velger det, eller stabil, men beinhard samaritansk overlevelse.
Om eller ikke man tar den alvorstunge konteksten med i regninga, er «This War of Mine» et godt stykke håndverk, både spillmekanisk og estetisk; et spill jeg beveges av, både i forhold til egen prestasjon og til spillets fiksjonsverden.
NB! Spillet er lansert til Windows-pc, Steam OS, Mac og Linux.
