(PressFire.no): Siden Supergiant Games debuterte med «Bastion» i 2011, møtt av jublende stormros fra kritikere og publikum, har neste spill i en antatt rekke av genistreker vært en etterlengtet begivenhet.
Det fargerike blikkfanget i trailere og promomateriale, tegnet nå som da av selskapets penselguru Jen Zee, er såpass sjelelig og annerledes fra det meste som produseres.
Samtidig har vi antatt at fordi «Bastion» i sin tid var like deilig å hvile øynene på i faktisk gameplay som på plakaten, ville også «Transistor» være det. Og det er det jo.
Mystiske vesener og maskiner
I tillegg har vi forventet eller håpet på flere av de gode kvalitetene som til sammen gjorde «Bastion» til en minneverdig og elsket prisvinner.
Først og fremst husker vi fortelleren i spillet, en vis og myndig gammelmannsrøst som fulgte oss hvert skritt på veien og kommenterte alt vi gjorde, i mellomsjiktet mellom varm humor og blodig alvor.
Tradisjonen tro følger «Transistor», og bringer oss atter en gang til spennende kamper mot mystiske vesener og maskiner styrt av ukjente krefter, blant restene av et samfunn som har falt fullstendig sammen på høyden av sin storhetstid.
Sammen i døden
Den umiddelbare forskjellen, og angivelig utgangspunktet for idéen til spillet, er en ny nærhet og et symmetrisk forhold mellom hovedpersonen og stemmen som følger henne.
Vi spiller en forhenværende popsangerinne ved navn Red, som i starten av spillet fratas taleevnen og kjæresten sin. Sistnevnte dør, men gis evig liv og bevissthet inni den mystiske, sverdliknende Transistoren.
I stedet for en fortellerstemmes kommentarer til en utprøvende spillers halvt trassige handlinger, følges vi denne gang av stemmen til en sørgende kjæreste. Han likner mer på Cortana fra «Halo» enn fortelleren i «Bastion» når han trøster, heier og oppmuntrer i motgang og i kamp, og fargelegger historien i sitt eget perspektiv.
Fra tid til annen prøver han å trenge inn i hjertet på Red og på oss, med klissete kjærlighetserklæringer.
Snedig symmetri
I sentrum av spillet står altså en sørgelig historie om tapt kjærlighet. Hun kan ikke snakke, og han er død og bor inni et sverd.
Spillets hovedhistorie er, oftere enn ikke, dets aller svakeste punkt. Det finnes allerede nok filmer, bøker og spill om vakre mennesker som skal hevne sine døde kjærester, og går til kamp mot onde robothærer styrt av gale konspiratorer og autoriteter som egentlig mente å skape en ideell verdensorden.
Replikker og annen tekst er forøvrig spennende skrevet, og symmetrien mellom de to er snedig utformet.
Hun er popstjerne, men har altså blitt fratatt taleevnen. Om den avdøde får vi ikke vite mer om enn at de var kjærester, og samtidig er han den ene personen vi hører snakke gjennom nesten hele spillet.
Godt er det at han er velskrevet og ofte har noe kult å si, spesielt i frustrasjonen over kjærestens stumhet.
Når historien er døv, er det godt å ha en spennende stemme å innbille at man er i dialog med, mens man spiller igjennom den.
Tur og orden
Kampsystemet er, derimot, om ikke nyvinnende, så formfast, dypt og deilig å håndtere.
Transistoren, som kan fange døde menneskers bevissthet og «minnet» om dem, omformer disse ressursene til «funksjoner» som brukes i kamp. Hvert minne kan fungere som et aktivt angrep, eller som oppgradering til et annet angrep, eller som passiv forsterkning.
Heller enn nytt sverd med +3 i skade, får vi jevnlig servert nye, vesensforskjellige funksjoner, som det også krever en viss tid og innsats å forstå fullt ut.
Utvalget av funksjoner, og mulighetene for forskjellige kombinasjoner er stort og variert til den grad at det bærer spillet alene. Spillere av de bedre MOBA-spillene og tradisjonelle RPGs vil kanskje sette pris på «Transistor». I langt større grad enn «Bastion» er dette et taktisk spill.
Klin like roboter
I kamp står man imidlertid overfor ett overordnet valg, hvor riktig svar ikke alltid er det samme.
Kampene kan utkjempes i sanntid, hvor det er liten eller ingen avkjølingstid på angrepene, og det spruter farger, glitter og lys over alt mens du kaster rundt deg av hemmende effekter, skadevirkninger og andre finurligheter.
Alternativt kan Red, ved hjelp av Transistoren, gå inn i en såkalt «turn» hvor hun disponerer en viss mengde handlekraft. En taktikk planlegges mens tiden står stille. Så utføres angrepene i såkalt «supertid» før tiden starter igjen, og Red må hvile et fåtall sekunder før hun kan gjøre noe som helst.
Som det ofte er i spill hvor hovedfokuset er den estetiske opplevelsen, er «Transistor» lekende lett både å lære og mestre ved første gjennomspilling. I takt med at Reds funksjoner blir flere, får også fiendene nye hjelpemidler. I tillegg får man også muligheten til å slå av eller på såkalte «begrensninger», som på hver sin spesifikke måte skal hemme Red eller styrke de slemme robotene.
Likevel, når jeg spiller med alle aktivert, er det litt for sjelden at jeg feiler til at jeg kan føle meg dødsrå når jeg feier gjennom rekke på rekke av klin like roboter.
Når leken er god
Det som til slutt vipper glasset over og fastsetter «Transistor» som en minneverdig opplevelse, er de gode skildringene på detaljnivå. Spillets atmosfære og bakgrunnshistorie (utenom hovedtråden) er av en kvalitet jeg forbinder med skikkelig gode, historiedrevne klassikere i eventyrspillsjangeren.
I tillegg til å redde byen, kan Red og sverdet utforske nøye designede, avgrensede områder, som Supergiant Games har dekorert med objekter som kan tittes på, små aktiviteter som kan utføres og biografier og tekststykker som kan leses.
Grunnleggende gleder som å gå på do eller spise en kald pizza som ligger igjen fra før apokalypsen, gjøres like stor ære på, med fine bilder og kommentarer fra den døde kjæresten, som kjærestens død.
Varm krig
I tillegg er fiender og alt annet som kan interageres med gitt en «tilstand». En fiende kan være «crashed» eller «weakened», mens en badeball på stranda er «bounced 84 times».
Mellom slagene kan man klappe robothunden Luna eller ligge i hengekøya og titte på stjernene.
Hele spillet igjennom følges jeg av en varm og rolig stemning, robotkrig til tross. En rolig instrumental popbeat følger Red i alle stunder, som hun også når som helst kan stoppe og nynne til, ved at jeg holder inne en knapp. Samme nynning høres idét vi er inne i planleggingsfasen i kamp, kanskje fordi vi er «inni» heltinnens hode.
«Transistor» er noe så fint som et actionspill som tar kos, hygge og sjel på alvor. I tillegg til å bidra til en verden jeg har lyst til å utforske, gjør disse tingene at jeg i større grad interesserer meg for karakterene og deres følelser og forhistorie.
En feiring av farger
Det skjer dessuten iblant at jeg lurer på om enkelte av spillets motiver kan ha symbolsk verdi jeg ikke har klart å dekode. Magiske sverd, kjærlige robothunder og slemme roboter med navn som «young lady», «cheerleader», «jerk», «creep» og de evig plagsomme «snapshots», som ustanselig tar bilder av Red, kan kanskje assosiativt knyttes til hennes tidligere liv som sivilist og som sanger.
At kjæresten skulle ta form som akkurat et sverd, kan kanskje også tillegges en eller annen betydning.
Og det er kanskje her, i Reds forhold til sivilisasjonen rundt seg, at spillets overordnede historie maler seg ut av det klissete hjørnet beskrevet ovenfor. De slemme konspiratorenes og robotenes prosjekt ser nemlig ut til å være å trylle byen hvit og ren, fri for farger og for kaos. Byen skal bli et «blankt lerret», mens sverdet er en allmektig pensel de vil ta tilbake fra Red.
Jeg blir sittende og irritere meg over robotene, nettopp fordi de ødelegger delene av spillet jeg setter mest pris på, og sånn sett utgjør et godt designgrep.
Som vi vet allerede før vi starter, er «Transistor» først og fremst et spill vi forventer å sette pris på for den fine grafikken og den dystre, smått sexy atmosfæren; generelt for den flotte estetikken vi husker etter å ha spilt «Bastion» i første omgang.
Ting som kampsystem og spennende fiender, RPG-elementer og mestringsfølelse kommer i andre rekke, og trenger i denne omgang bare å være bra nok for at vi skal gidde å engasjere oss.
I «Transistor» er disse tingene langt bedre utført enn jeg forventet, og hyggelige opplevelser og mystiske oppdagelser venter på den som leter.
Likevel: Er du av de som aldri før har nytt historien i et spill, men spiller for selv å stå i sentrum med utfordring, læring og hodebry som viktigste motivasjon, er du kanskje bedre underholdt med fotball eller «DOTA 2».
«Transistor» lanseres til pc i dag, PlayStation 4-eiere i Europa får i morgen (21. mai).
