«Alpha Protocol» er et spill jeg har gått og gledet meg til lenge. Helt siden jeg leste om det for første gang fanget det min interesse med lovnader om et rollespill med politiske undertoner.
Hvem skal man stole på, hvem er allierte og hvem er der bare for å bruke deg for å fremme sine egne mål? Bak «Alpha Protocol» står Obsidian («Star Wars: Knights of the Old Republic II» og «Neverwinter Nights 2») som ikke er ukjente når det kommer til rollespill.
Obsidian jobber også med «Fallout: New Vegas» som kommer til høsten.
DYPT RPG-SYSTEM
«Alpha Protocol» vil uunngåelig bli sammenlignet med Mass Effect-spillene selv om dette ikke føles helt riktig.
Der «Mass Effect» er et actionspill med rollespillmomenter, så er «Alpha Protocol» et rollespill der kampene utkjempes i actionperspektiv. Dette høres kanskje veldig likt ut, men forskjellen er at du i «Mass Effect» kun kan påvirke små ting i karakterutviklingen.
I «Alpha Protocol» må du langt grundigere sette deg inn i hvilke ferdigheter du vil gi rollefiguren din, noe spillet gjør veldig bra. Du har godt utvalg i ulike klasser og ferdigheter.
Det største problemet «Alpha Protocol» har er at kontrollen til tider er regelrett forferdelig. Du vil venne deg til den over tid, men i starten gikk det en og annen kruttsalve der jeg satt og kjempet med kontrolleren istedenfor fiendene.
Estetisk sett er spillet også ganske merkelig - grafikken er ikke regelrett dårlig, men bare kjedelig og den føles uinspirert.
Du reiser verden rundt og selv om miljøene er varierte så kjennes de statiske. Hadde det ikke vært for at det hele blir servert i HD hadde jeg nesten trodd at det var Playstation 2 spillet var utviklet for.
Nå skal det også nevnes at stemmeskuespillet er kjempebra og sitter som et skudd.
Hvis du er den typen spiller som er nødt til å ha flott grafikk for å kose deg, er «Alpha Protocol» ikke noe du burde kjøpe. For oss andre som er villige til å se lenger enn bare det grafiske, er det mange kvaliteter som lurer under overflaten (som Marit Larsen).
AGENT MED VERDEN FOR SINE FØTTER
I «Alpha Protocol» inntar du rollen som Michael Thorton, en ny agent i den topphemmelige avdelingen… Alpha Protocol.
Når du starter spillet har du de vanlige rollespillvalgene av klasse og utseende. Men du har også muligheten til å begynne helt fra starten som rekrutt for å bygge din egen «klasse» hvor du får tre måneders erfaring.
Og når du har kommet deg gjennom historien som rekrutt åpner du muligheten for å spille som en veteran, agentenes Leonardo da Vinci blandet med en dråpe Jack Bauer og Jason Bourne.
Historien er noe for seg selv - med mange referanser til virkelige hendelser som terrorangrep, cover-ups i CIA-regi og store private firmaer med agendaer som selv ikke den amerikanske presidenten er klar over.
Obsidian viser med «Alpha Protocol» at styrken deres ligger i historieutvikling og ikke nødvendigvis i kunstig intelligens og kontroll. For fiendene oppfører seg utrolig merkelig, enten de står stille og venter på at du skal få siktet deg inn mellom øynene deres eller løper mot deg fullstendig uten vurdering av egen sikkerhet.
Det er fort gjort å dø når en gruppe fiender bare spurter mot deg for å stappe pumpehagla opp et visst sted, i stedet for at de tar mer taktiske valg og vurderer situasjonen.
Mellom de ulike oppdragene blir du sendt til skjulestedet ditt der du kan sjekke mail, handle våpen via svartebørsen, modifisere gønnere og annet utstyr - eller sjekke nyhetene om oppdragene dine på TV'en.
Rundt om i spillet ligger det masse penger, og ved å hacke deg inn på PC-ene til skurkene kan du tappe bankkontoen deres. Du føler deg virkelig som en hemmelig agent der du reiser verden rundt og hacker, dirker, avlytter og omprogrammerer for å finne ut sannheten om de som prøver å stoppe deg.
ORDETS MAKT
Isteden for å imitere andre rollespill når det kommer til dialogvalg, har Obsidian valgt å gjøre noe helt nytt. Alle de forskjellige hovedpersonene du møter har ulike væremåter de respekterer.
Den gamle tridade-sjefen setter pris på oppriktighet, den sexy journalisten liker at du flørter litt mens den kvinnelige, russiske leiesoldaten liker å bli snakket til litt hardt.
Alt ettersom hvordan du snakker til dem går du enten opp eller ned i rykte hos den personen.
Med litt kløkt kan man faktisk snu enhver person fra å hate deg til å bli en potensiell alliert. Eller omvendt…
Det er dette, samt at de valgene man tar i «Alpha Protocol» i langt større grad får øyeblikkelige konsekvenser som gjør det så bra.
Til tross for at grafikken er upolert, kontrollen er trassig og den kunstige intelligensen ikke er smartere enn en femteklassing, så retter de sterke sidene hos «Alpha Protocol» opp en del av helhetsinntrykket.
Som sagt, dette er ikke et spill for alle - men for dem som ikke skuer agenten på hårene ligger det en spennende spionopplevelse her. Selv om historien ikke er særlig lang for å være et tradisjonelt rollespill, er det mange gode grunner til å spille gjennom spillet flere ganger.
Ved å ta andre valg vil man nemlig ende opp med en vesentlig annerledes historie.
«Alpha Protocol» er ikke en kandidat for årets spill, men det er en solid spillopplevelse som fortjener en oppfølger som kan rette opp i de tekniske problemene. There’s no business like spy business.
NB! Lansert til PC, PlayStation 3 og Xbox 360. Vi har anmeldt Xbox 360-versjonen.
