(PressFire.no): Vi har i mange år etterlyst et «Assassin’s Creed»-spill plassert i føydaltidens Japan, men innen Ubisoft til slutt fikk ut fingeren hadde blant annet «Ghost of Tsushima» for lengst dekket dette behovet.
Jeg mistenker at flere gleder seg til oppfølgeren «Ghost of Yötei» (som etter planen slippes på PS5 i løpet av året) enn å oppleve hvordan Ubisoft presser dette miljøet inn i «Ass Creed»-formelen.
Noe som er synd og dårlig timing, for «Shadows» har sin egen vinkling, et eget særpreg og utspiller seg rundt 300 år senere enn «Ghost of Tsushima».
«Shadows» tar samtidig noen byks bort fra seriens fokus på mytologiske krumspring og fantasifulle digresjoner, med en historie som er mer nedpå og forholdsvis fast forankret i historiske hendelser.
«Shadows» er på sitt beste når vi får ta del av særegne japanske tradisjoner, ritualer og skikker som skiller seg markant ut fra tidligere kapitler i serien – og blir på grensen til utmattende hver jævla gang vi tvinges til å gjøre akkurat det samme som før i en ny setting.
Så ja, mye av tiden går innledningsvis med til å farte rundt i ulent terreng, for å åpne opp kartet ved å klatre opp i trær og bygninger.
Jeg elsker å ha et vidåpent kart der man kan bevege seg fritt rundt, og hater virkelig all tiden som må sløses bort på å komme dit.
La gå at jeg muligens har noen udiagnostiserte tvangslidelser når det gjelder sånne ting, og ikke helt finner roen før alt er låst opp.
Denne gangen går i det minste klatreturene litt raskere, siden ingen bygninger er særlig høye i føydaltidens Japan. Men ikke så veldig mye raskere allikevel, siden de fleste befinner seg midt i toppsikrede fort fulle av fiender.
Mens sidesporet «Assassin’s Creed: Mirage» serverte en mer kondensert spillopplevelse for old school-purister, representerer «Shadows» i teorien en retning videre på en gyllen middelvei.
Tilbake til de mer ambisiøse og vidstrakte «Assassin’s Creed»-spillene, som samtidig er en litt mer fokusert opplevelse der man kan velge å satse på stealth og sniking.
En reell opsjon denne gangen, som fungerer betydelig bedre enn i «Mirage». «Shadows» er fortsatt såpass vidtspennende at undertegnede ikke rakk å åpne opp hele kartet i tide til en sterkt presset deadline, men krever angivelig ikke en pandemi for å fullføre.
Vanligvis kommer jeg fort inn i rytmen til disse «Assassin’s Creed»-spillene, men med «Shadows» har det tatt litt lengre tid. Muligens fordi dette ikke helt føles som tidligere kapitler, og fordi hele historien innledningsvis er såpass underutviklet mens vi hopper mellom hovedpersonene, forskjellige tidsperioder og synsvinkler.
Dette er et spill som er i konstant dragkamp med seg selv; som på den ene siden virkelig prøver å gjøre noe frisk og annerledes, men samtidig insisterer på å inkludere de erketypiske elementene flere av oss har blitt temmelig lei av i årenes løp.
Som på sitt beste føles som en interaktiv samuraifilm iscenesatt med stor sensitivitet for japansk kultur, men fortsatt følger den velbrukte formelen der man slakter seg oppover en rangstige med konspiratoriske klisjeskurker.
For første gang siden ti år gamle «Assassin’s Creed Syndicate» kan vi svitsje mellom to hovedpersoner, som denne gangen starter på hver sin side av en voldsom konflikt.
Selv om Ubisoft muligens ikke har klart å piske opp tilstrekkelig mye entusiasme har de til gjengjeld sannelig klart å piske opp mye raseri på forhånd.
Ja, det var dritt timing at «Shadows» etter flere utsettelser endte opp med å bli sluppet akkurat på trettiårsdagen til giftgass-terrorangrepene i Tokyo, selv om det sikkert bare var en tankeløs tilfeldighet.
Ubisoft burde kanskje også ha forutsett at ekstremistiske krefter ville bli siklende sinna så fort de oppdaget at spillets hovedpersoner er en kvinnelig ninja og afrikansk samurai. Woke, argh! Så sinna nå!!
Resultatet ble en underskriftskampanje for å stanse hele utgivelsen, som klarte å samle 50 000 signaturer med god hjelp fra en manisk Elon Musk – som virkelig er i slaget for tiden.
Da spiller det tilsynelatende ingen trille at afrikanske Yasuke var en virkelig person, som faktisk var en samurai i Senguko-perioden; «de krigende staters tid».
Han ankom Kyoto fra Portugisisk Øst-Afrika (nåværende Mosambik) i reisefølget til den italienske jesuitt-misjonæren Allesandro Valiignano, og ble rekruttert av Oda Nobunaga. En mektig føydalherre kjent som den første store forener av Japan, så vel som «Demonkongen av de seks himler».
Så vidt jeg kan se følger «Assassin’s Creed Shadows» innledningsvis de virkelige hendelsene rundt Yasuke høvelig tett (i alle fall sånn som de er skildret i Thomas Lockley-boken «African Samurai: The True Story of Yasuke, A Legendary Black Warrior in Feudal Japan»), men minner samtidig mye om opptakten til den severdige kabelserien «Shogun» - bare med mindre tissing i fjeset.
Man kan sikkert saklig argumentere for at det er en tapt mulighet at det første «Assassin’s Creed»-spillet plassert i Japan ikke fokuserer utelukkende på japanske hovedpersoner, men det er samtidig lett å skjønne hvorfor Ubisoft lot seg fascinere av denne historiske fotnoten.
Sikkert vel vitende om at bare nærværet av en svart mann supplerer mer blank ammunisjon til MAGA-vennlige tastaturkrigere, og rasistspirer som raser impotent mot multikultur i en multikulturell spillserie.
Jeg mistenker at valget om å gjøre Yasuke til delt hovedperson i «Shadows» hadde mer å gjøre med å gi oss et outsider-perspektiv på denne komplekse kulturen, og skille seg ut fra den betydelige mengden av japanske samuraispill - og muligens bittelitt mindre å gjøre med «woke DEI garbage agenda!I!».
Men sunn fornuft og kalde fakta forhindrer jo ikke frustrerte tøysefolk å rase mot en stadig skiftende verden der de føler seg forbigått og ekskludert, så jeg foreslår at vi møter sånne folk med empati og ikke fordømmelse.
De har det jo åpenbart ikke helt godt med seg selv, og verden kan være et vanskelig sted for sinte unge menn som føler seg usynlige og ikke får pule.
Etter at introduksjonen av Yasuke er unnagjort spoler vi litt tilbake og opplever de samme hendelsene fra perspektivet til den andre hovedpersonen: hundre prosent fiktive Fujibayashi Naoe (Masumi Tsunoda).
En ung, kvinnelig ninja som blir hardt såret mens hun prøver å få fatt i en mystisk, rød eske under beleiringen av Iga-provinsen i 1581.
Et kartell med maskerte tempelridder-samuraier kalt Shinbakufu stjeler esken, slakter Naoes far, og sender henne ut på et hevntokt stappfull av konspiratorisk taskenspill, ustødige allianser og omtrent de samme greiene som før.
Hennes historie er erketypisk samuraifilm, og selv om kvinnelige ninjas strengt tatt ikke var en virkelig greie er Naoe en av serien beste hovedpersoner på lenge – godt hjulpet av førsteklasses ansiktsanimasjon og motion capture-skuespill av MASUMI.
Nyansene i hennes personlighet og traumatiske fortid utforskes i en serie tilbakeblikk som åpnes på bestemte meditasjonssteder med litt rytmisk knappetrykking, og er vel verdt å ta seg tid til å oppleve.
Mens Yasuke (Tongayi Chirisa) har den grasiøse elegansen til en okse i en porselensbutikk er Naoe en smidig shinobi utstyrt med sin avdøde fars skjulte knivblad, en hendig gripekrok, Kunai-kastekniver og overlegne snikeferdigheter.
For første gang på lenge føles stealth som et fullgodt alternativ, og Ubisoft har gitt hele kampsystemet en velkommen overhaling – som inkluderer noen frydefullt gørrete finishers, og et bredt utvalg av tidsriktige våpen det er oppriktig gøy å leke seg med.
Naoe er samtidig mer sårbar og kan lett bli overveldet hvis hun er omringet av fiender, noe som innledningsvis gjør «Shadows» litt mer krevende, siden vi tilbringer spillets første timer med henne som eneste opsjon.
Mens man i tidligere «Ass Creed»-spill lett kunne sverde opp horder av motstandere som om de var laget av varmt smør må man være mer skjerpet i nærkampene denne gangen, lære seg nye ferdigheter og lene seg mindre tilbake på muskelminne. Noe som jevnt over er en velkommen forandring, og øker engasjementet.
Og selv om man etter hvert står fritt til å velge mellom å benytte Yasuke og Naoe, er sistnevnte jevnt over det beste alternativet i de aller fleste situasjoner.
Her er forresten et nytt element jeg ikke likte noe særlig i det hele tatt: en videreføring av de siste spillenes «Exploration Mode», der man ikke får noen klar indikasjon på hvor man skal eller hva man bør gjøre – men isteden kan tilbringe mye tid med å virre målløst rundt i håp om at man til slutt snubler over det rette området.
Man kan sende ut speidere for å snevre inn søket litt, smug-lytte på samtalene til forbipasserende og håpe på det beste.
Etter en stund kan man få opp vage ledetråder om at personen man skal møte for eksempel befinner seg i sør-vestre Settsu, har en leir ved et fossefall eller bor i en bestemt bydel.
Jeg brukte for eksempel en drøy time på å finne en forretningsmann som satt langt inne i en anonym bygning i en hel by full av liknende hus. Så det var mye moro. Vent, sa jeg moro? Ekstremt irriterende, mente jeg.
Undertegnede benyttet «Exploration Mode» gjennom hele Assassin's Creed Odyssey» og «Valhalla» med null problemer, men måten denne opsjonen er forandret i «Shadows» er på grensen til defekt.
Alt ordnet seg etter at jeg drepte et par dusin vakter i et raptusanfall for å blåse ut litt damp, døde, ga opp i ren frustrasjon og switchet til «Guided Mode» - der man får klare markeringer om hvor man skal.
Hele spillet fungerte betydelig bedre i denne modusen, med forbehold om at «Exploration»-systemet hadde noen tekniske skavanker i min tidlige anmelderkopi som ble rettet av en bugfiks på slippedatoen. Jeg opplevde forresten noe liknende under prøvespillingen av «Odyssey» i Paris, som viste seg å være en bug ingen hadde oppdaget – så forhåpentligvis vil dette fungere bedre for deg.
Etter så mange år og avsnitt føles det uholdbart at Ubisoft fortsatt ikke har klart å fikse på konstante irritasjonsmomenter som har vært en del av serien omtrent siden starten: både Naoe og Yasuke er en sann pest å styre under nærkamper innendørs, og i kjent stil har de en tendens til å henge impotent i en takrenne uten å bevege seg i noen retninger mens fiender bombarderer dem med piler.
Det merkes heldigvis at alle utsettelsene har gitt Ubisoft tilstrekkelig tid til å polere flater og fikse små skavanker, og det eneste jeg egentlig har opplevd av alvorlige bugs er at Naoe fra tid til annen fryser fast i stiger og blir stående bom stille frem til man omstarter hele spillet.
«Shadows» ser som forventet skikkelig stilig ut: den japanske naturen, arkitekturen og atmosfæren en frisk forandring i forhold til seriens tidligere avsnitt.
Værforandringene, de skiftende fargene i naturen og variasjonen i elevasjon understreker at de små alvene på Ubisoft virkelig har jobbet overtid for å gjøre dette til en visuelt innbydende verden å utforske.
Fordi vegetasjonen enkelte steder er så tett og geografien såpass ujevn er det til tider litt vrient å navigere til fots – siden man ender opp med å klatre opp store høyder med dårlig sikt (ofte i tussmørke), bare for å skli stakkarslig ned igjen når man oppdager at område man skal til ligger over neste høyde.
De beste øyeblikkene her ligger i de små, velobserverte øyeblikkene og det kulturelle særpreget, mens vi får muligheten til å ta del i noe vi aldri har opplevd før.
Personlig vil jeg mye heller tilbringe en times tid med å lære om korrekt kutyme under høytidelige te-seremonier, den riktige måten å bukke i sånne situasjoner og lære meg hvor mange ganger man forventes å dreie tekoppen til høyre før man drikker av den – enn for eksempel å snike rundt i et par dusin fort for å slakte underbetalte fotsoldater igjen.
Bare for å samle noen ekstra ressurser til å oppgradere en bygning i hovedkvarteret man er tildelt, sånn at man igjen kan rekruttere flere allierte, og oppgradere et av de legendariske våpnene man uansett kommer til å slenge etter noen timer når man har steget i gradene.
Som vanlig er «Shadows» stappfull av distraksjoner, sideoppdrag, gjenstander å samle, ressurser å hamstre, og så videre.
Ting som tidvis føles mer som en ubetalt ekstrajobb, og en uendelig sirkel av aktiviteter som sjelden overlapper Venn-diagrammet merket «moro».
Balansen mellom kvalitet og kvantitet er fortsatt ikke tilstrekkelig finkalibret, og lener seg mest i retning sistnevnte.
Så, ja. Blandede følelser igjen.
«Assassin’s Creed Shadows» er absolutt et skritt i riktig retning, men ikke et tilstrekkelig stort nok byks til at den klarer å gjenvinne min personlige entusiasme for serien – og er neppe den uforbeholdne triumfen Ubisoft desperat trenger akkurat nå.
For alle dem som fortsatt er hardcore fans vil sikkert dette oppfylle de fleste forventninger og fortjener en varm anbefaling, men for oss som er på gjerdet og litt utbrente av denne formelen føles «Shadow» mest som en mellomstasjon på veien til mer drastiske forbedringer.
Jeg må ærlig innrømme at «Ghost of Tsushima» sin mer stilistiske og maleriske tilnærming til dette miljøet hadde mye større appell for meg; var bedre skrevet, mer engasjerende og hadde sterkere særpreg.
Så det er en uunngåelig sammenligning «Shadows» dessverre kommer dårlig ut av, selv om de mange tekniske forbedringene fortsatt stadfester at «Assassin’s Creed»-merkevaren har livets rett - og så høyt potensiale som historisk turisme at det vil være en tragedie om Ubisoft skroter serien nå.
Hekseprosess-simulatoren «Assssin’s Creed: Codename Hexe» (eller hva nå den endelige tittelen ender opp med å bli) virker uansett spennende, så vi snakkes sikkert igjen når det slippes.
Vi har kommet for langt til å gi opp nå.
Assassin’s Creed Shadows er ute til PS5, Xbox Series S/X og PC nå.
