(PressFire.no): For en del vil sikkert «Mirage» være akkurat det de har savnet i «Assassin’s Creed» de siste årene, og representerer en nostalgisk hjemkomst til seriens røtter. Men for min del representerer dette i like stor grad et oppsamlingsheat av elementene som gjorde meg grundig utbrent på hele serien.
Etter å ha anmeldt omtrent hvert eneste «Assassin’s Creed»-avsnitt nådde jeg metningspunktet etter å ha prøvespilt «Odyssey» (nei, den overskriften om gresk flørt var definitivt ikke min ide).
Tanken på å investere mer tid i dette universet virket omtrent like fristende som å fylle ut selvangivelser, så jeg takket jeg høflig nei til å anmelde de neste to spillene i serien med god samvittighet og ro i sjelen.
Nok er nok.
Men et eller annet skjedde under Covid-nedstengingen. Mens hele frilansøkonomien raknet sammen og skattekravene tårnet seg opp satt jeg meg ned i sofaen for å endelig spille «Odyssey». For første gang kunne jeg oppleve alt i ro, mak og mitt eget tempo, helt uten å stresse over å måtte horve igjennom mest mulig i tide til deadline.
Og jeg storkoste meg!
Flukten til fortiden
Alle takler vanskelige perioder på sin måte, og personlig kom jeg igjennom pandemien med hjelp av «Assassin’s Creed».
Mens samfunnet raste sammen utenfor rundet jeg både «Odyssey» og «Valhalla» rett etter hverandre, pluss alt som var tilgjengelig av nedlastbart innhold. Å dykke ned i disse vidåpne verdenene i karantenetiden var klart å foretrekke fremfor å forholde seg til alt som ventet i den lukkede verdenen utenfor.
Det var en flyktig æra som skapt for spillopplevelser på flere hundre timer, og nå som denne æraen (forhåpentligvis) er forbi føles tiden inne for en mer kompakt, kondensert og fokusert utgave av «Assassin’s Creed». En som er unnagjort på rundt 24 timer, og er fast forankret i seriens spede begynnelse for 16 år siden.
Akkurat det mange fans har etterlyst, i takt med at de siste kapitlene i serien ble stadig større, vidtspennende og mer uhåndterlige.
Det er lett å sympatisere med dem som føler at «Assassin’s Creed» mistet særpreget mens stadig flere av elementene som kjennetegnet serien gradvis forsvant.
På det tidspunktet Eivor begynte å slakte smurfer på anabole steroider med et spyd som skyter laserstråler, og red rundt på en mekanisk løve i et norrønt lavahelvete befolket av mytiske skapninger, da hadde vi kanskje beveget oss bittelitt bort fra det historiske bakteppet som har kjennetegnet serien.
Så dette føles som et perfekt tidspunkt å introdusere et «Ass Creed»-spill som tar noen skritt tilbake fra tøyseland, og påminner oss om hvor alt startet.
Med å stikke spisse gjenstander i halsen på underbetalte sikkerhetsvakter, gjerne ved å plystre til dem mens man er gjemt i strategisk plasserte høyvogner – i henhold til Allahs vilje og historiske fakta.
På det feltet skuffer slett ikke «Assassin’s Creed: Mirage».
Helt uavhengig av hva man måtte føle om hvordan serien har utviklet seg de siste årene er det fortsatt en fordel å ha rundet «Valhalla» (inklusive «The Last Chapter») for å få maks utbytte av «Mirage».
Ingen absolutt forutsetning, men forhåndskunnskaper bidrar til å supplere noen grånyanser til hovedpersonen Basim Ibn Ishaq, som forklarer hvordan han ble den arabiske motsvarigheten til Tom Hiddleston.
En stoisk sidefigur som viste seg å spille en mer sentral rolle i «Valhalla» enn vi først fikk inntrykk av, men ikke akkurat en av de mest interessante figurene i denne serien.
En uslepen diamant
Snarere en av de kjedeligste.
Han har dessuten byttet stemmelegger siden sist, og er nå portrettert av «Sonic the Hegdehog»-kjenningen Lee Majdoub.
«Mirage» kartlegger Basims beskjedne fortid som foreldreløs småtyv i Anbar på 860-tallet, der han pønsker på småkriminelle kjeltringstreker sammen med sin platoniske barndomsvenn Nehal (Jan Kamar).
Basim bærer på ambisjoner om å gjøre noe mer med livet sitt, og får sjansen til å bevise sin dedikasjon til drapskunsten etter at Abbasid-kalifatets maskerte håndlangere i «The Order of the Ancient» går nådeløst til angrep på hans enklave med foreldreløse barn.
Basim rekrutteres inn i Assassin-ordenen av sin vise mentor Roshan (portrettert av den Oscar-nominerte, iranske karakterskuespilleren Shohreh Aghdashloo, og hennes karakteristisk hese «to pakker rullings og flere flasker likør om dagen»-raspestemme).
Etter en tid med Jihad-trening i Alamut-fjellene er Basim rede for sitt første offisielle Assassin-oppdrag, og sendes ut for å knekke opp maskeordenens tyranniske jerngrep på den irakiske hovedstaden Bagdad, finger for finger.
Denne byen skiller seg ikke drastisk ut fra en del områder vi har spankulert rundt i tidligere «Ass Creed»-spill, men er gjenskapt med stor detaljrikdom og et yrende folkeliv.
Levende verden, halvdød historie
Ubisoft kan dette med å skape levende verdener basert på historiske områder, og for oss som setter pris på litt skolekunnskap servert mellom all slaktingen byr «Mirage» på en del interessant trivia om hverdagen i det persiske riket.
Den utgaven av Basim vi først møter her er en ung mann blottet for andre motivasjoner enn personlige ambisjoner, som ukritisk følger ordrene til sine læremestre i «The Hidden Ones». Hans fremste karaktertrekk er en eplekjekk selvsikkerhet, og tilbakevendende visjoner av en demonisk Djinn som truer faretruende i periferien.
Foruten en overraskende vending mot slutten er historien skuffende flat; innsatsen lav og personene vi møter på veien lite minneverdige.
Ubisoft-teamet sliter dessuten med å gjengi essensen i den arabiske dialogen, som er preget av en formell tone, intrikate høflighetsfraser og reservert respektfullhet.
Et beundringsverdig forsøk på verbal autentisitet, som gjør seg såpass dårlig i engelsk oversettelse at dette til tider høres ut som en dubbet sverd-og-sandaler-film fra sekstitallet. Sjeldent har jeg prøvd å klikke meg kjappere forbi all dialogen før og etter besøkene hos kjøpmenn.
As-salamu alaikum, my ass!
For purister
Selv om ambisjonsnivået og formatet este litt opp under forarbeidet merkes det at «Assassin’s Creed Mirage» opprinnelig var planlagt som den siste utvidelsespakken til «Valhalla».
Selve oppbyggingen er ikke skrekkelig forskjellig fra DLC-sidesporet «Legacy of the First Blade» til «Odyssey», bare enda mer løsrevet fra helheten.
Historiefortelling er uansett ikke prioriteten her; alle ledd av «Mirage» er strømlinjeformet for å appellere til purister som har savnet «old school»-formen for «Assassin’s Creed» - bare resirkulert inn i en oppdatert spillmotor, som ikke er egentlig er beregnet på denne nostalgiske kombinasjonen av sniking og akrobatisk fasadeklatring.
Forsøkene på å dra serien tilbake til røttene skaper en del frustrasjoner, til stor del takket være en slarkete stealth-mekanikk - og fiender med en kunstig intelligens man sjenerøst kan beskrive som en smule inkonsekvent.
Innimellom vil sikkerhetsvakter tilsynelatende se deg gjennom vegger, og er i besittelse av en kollektiv «Invasion of the Body Snatchers»-bevissthet der absolutt alle fiender i området går rasende til angrep på én gang.
I andre situasjoner kan du strupekutte en kollega rett foran fleisen på dem uten at de reagerer.
Frustrerende fiender
Fremfor å skape et stealth-system som gjør det til en sann fryd å snike seg diskret rundt i områdene, har Ubisoft tilsynelatende bare valgt å nerfe kampsystemet (i alle fall frem til du har oppgradert ferdighetene) - sånn at du blir nådeløst straffet av vaktene hvis du beveger deg utenfor de usynlige barrierene.
Nivået av prøving og feiling her blir påfallende, mens man virrer målløst rundt på jakt etter usynlige ledetråder og prøver å resonere seg frem til hva spillet vil at man skal gjøre.
Alt dette er sikkert akkurat hva mange er ute etter, men «Mirage» sniker seg rundt i skumringslandet mellom nostalgisk gjensynsglede og unødige frustrasjoner.
Man bør slett ikke undervurdere gleden av å ha utført perfekt snikmord uten å bli oppdaget, eller tilfredstillelsen av å ha fullført et stealth-oppdrag i henhold til oppskriften – selv om de åpenbare begrensningene i den kunstige intelligensen stadig spenner ben på illusjonen av frihet.
Det blir nok noen år til AI overtar verdensherredømmet i dette tempoet.
Sånn ellers kan du se frem til gjensynsgleden over å styre en hovedperson som henger impotent og rådvill i en takrenne, mens du desperat prøver å geleide ham over et tak før fiendene dreper ham.
Fornøyelsen av å plutselig bli angrepet av armerte sikkerhetsvakter, mens du spaserer i egne tanker og ikke har gjort noen fortred.
Gled deg til den monotone moroa med å klatre opp i et dusin helt identiske tårn for å åpne opp deler av kartet igjen.
Dette er dessuten en skikkelig festforestilling for alle som har savnet de klassiske «forfølg en person uten å bli oppdaget, men hvis du ikke holder øynene dine på personen hvert eneste jævla sekund blir alt nullstilt og du må starte på nytt»-oppdrag.
Elementer som «Assassin’s Creed»-sagaen stort sett har kastet over bord i ambisjonene om å bli en mer homogen sandkasse av typen Ubisoft har gjort til en industri. Det er for å være ærlig fint lite at dette jeg har virkelig savnet, og mye var medvirkende årsaker til at jeg ble drit lei hele serien i utgangspunktet.
Men en persons frustrasjoner er sikkert en annens nostalgiske godfølelse.
Mange skavanker
Det et allikevel et åpent spørsmål hvor stor del av disse frustrasjonene som skyldes designsvakheter, og hvor mange av dem som er forårsaket av tekniske skavanker.
I løpet av mine rundt 25 timer med «Assassin’s Creed Mirage» opplevde jeg flere tilfeller av systemsvikt og rusk i maskineriet. Under et snikmordoppdrag var personen jeg skulle drepe omgitt av vakter som forvandlet seg til statuer da jeg gikk til angrep.
Et oppdrag lot seg ikke starte fordi basarselgeren jeg skulle møte hadde forsvunnet sporløst (noe som rettet seg opp etter en omstart).
På et tidspunkt ble alle kattene jeg prøvde å kose med helt usynlige, og jeg har opplevd totalt fire systemkrasj – de fleste i forbindelse med at jeg ble drept, og spillet hoppet rett tilbake til menyen istedenfor å laste området på nytt.
Det er mulig at problemene blir fikset i en fremtidig oppdatering, men i sin nåværende stand er de uansett plagsomme.
Det samme er Ubisofts insisterende forsøk på å stappe mikrotransaksjoner ned i halsen vår.
Vi kan leve med at de lirker inn en sjappe som selger overprisede kostymepakker. Er du dum nok til å sløse bort penger på sånt tøys kan du skylde seg selv.
Men det er utilgivelig at skattekart som låser opp markeringer av oppgraderinger, nye våpen og hjelpemidler nå utelukkende er tilgjengelig hvis du punger ut kalde cash for dem. Ubisoft still be Ubisoftin’.
Anmelderkopien inkluderte forresten en «Deluxe»-pack med kostyme, våpen og hesteskin inspirert av «Prince of Persia», så hurra synergi.
Om ikke annet hyggelig at de overarbeidede Ubisoft-designerne kunne fiske noen av grafikkelementene fra deres kansellerte «Sands of Time»-remake opp av søplebøtta.
Selv om dette er en mye mer fokusert og nedstrippet spillopplevelse er det fortsatt overraskelser å finne; ute i ørkenen oppdaget jeg for eksempel et strengt bevoktet skattekammer, og noen hemmelige rom med kister som krevde litt enkel oppgaveløsning for å komme seg inn i.
Det er vanskelig å påstå at man blir sjenerøst belønnet for å utforske miljøene i samme grad som de siste «Ass Creed»-spillene, men det er i alle fall småting å oppdage her hvis man beveger seg litt utenfor lysløypene i hovedoppdraget.
Og ja, de satans slangejævlene som spretter frem når du minst forventer det er også tilbake.
Best på sightseeing
Anekdote til slutt: for noen år tilbake befant jeg meg i Topkapıpalasset i Istanbul, som i sin tid hadde vært den osmanske sultanens residens og blant annet kan skilte med å ha en dott av profeten Muhammads skjegg.
Mens jeg spankulerte rundt i de overdådig dekorerte rommene fikk jeg en forunderlig følelse av deja vu; en klar fornemmelse av at «jeg har da vært her før?». Men det hadde jeg ikke. På en eller annen måte kjente jeg allikevel igjen arkitekturen, og visste hvor ting var i forhold til hverandre. Snodig.
Like etterpå besøkte jeg Hagia Sophia-moskeen, og fikk akkurat den samme følelsen. Jeg hadde aldri vært her før, men kjente meg uansett igjen.
Det tok en god stund før jeg innså at jeg er reinkarnasjonen av sultanen Mehmet II Erobreren, og… nei.. Tøyser bare. Men etter en stund demret det at jeg hadde besøkt disse stedene i «Assassin’s Creed: Revelation», noe som understreker at denne serien (på sitt beste) lar oss ta del i historiske begivenheter og besøke kjente byggverk.
Den delen har gått litt tapt etter hvert som de siste kapitlene lente seg mer i retning mytologi og fri fantasi. Så et større fokus på historiske hendelser, arkitektur og research er et stort pluss.
Jeg håper virkelig at fremtidige «Assassin’s Creed»-spill fokuserer mer på denne formen for historisk turisme, og vier mindre energi på å emulere fantasy-rollespill som uansett gjør sånne ting så mye bedre.
Det er tvilsomt om seriens fremtid ligger i å dra tilbake til start, strippe alt ned til beinet og resirkulere elementer som var utdaterte for over et tiår siden.
«Mirage» havner i en hybridtilstand mellom de eldre og mye spillene i serien, uten å fungere optimalt som noen av delene. Men smak og behag.
Dette er sikkert akkurat hva mange fans har ettersøkt, selv om det er vanskelig å påstå at den nostalgiske gjensynsgleden er verdt frustrasjonene. Ubisoft har tilsynelatende satset mesteparten av konsernets fremtid på «Assassin’s Creed», så det vil neppe skorte på spill i serien fremover.
Som en del av deres «Infinity»-satsning kommer Ubisoft til å ta en etterlengtet avstikker til Kina, og en planlagt avlegger med kodenavnet «Hexe» vil tilsynelatende utforske hekseprosessene i Tyskland på 1600-tallet. Særlig sistnevnte strutter av historisk potensiale, og understreker at «Assassin’s Creed»-seriens fremtid fortsatt ligger i å utforske fortiden.
Muligens ikke ved å gjenskape spillopplevelser fra en tapt tidsalder, men det neppe en dårlig ide å jekke ned formatet litt, fortelle en mer fokusert historie og være bevisst denne seriens særpreg.
Sånn sett er i alle fall «Mirage» et snikete smygskritt i riktig retning, inshallah.
