(PressFire.no): To snikmordere. En skjebne. Samme spillet. Vi har lært mange interessante historieleksjoner av «Assassin’s Creed»-serien, men med «Revelations» gjentar historien seg.
Det sier kanskje mest om det skyhøye nivået på høstens spillutgivelser at selv en stortittel som «Revelations» har problemer med å utmerke seg i mengden.
Etter fire «Assassin’s Creed»-spill på fem år (ikke iberegnet alle håndholdte, mobile og sosiale spillvarianter) begynner kanskje markedet å bli mettet?
Mytologien i denne serien har etter hvert blitt så komplisert at spesialutgaven av «Revelations» er utstyrt med et eget leksikon. En salig blanding av sci-fi, alternative historieleksjoner, paranoide konspirasjonsteorier og operaisk melodrama, som er gjennomsyret av en sunn skepsis til organisert religion.
Italias minst populære
Ambisiøse saker å stappe inn i en dataspillserie som til stor del dreier seg om parkour, sniking og slakt av sikkerhetsvakter. For den aller viktigste leksjonen vi har lært av denne spillserien er at livet var tøft for byvakter under renessansetiden.
Disse lavlønte stakkarene stilte pliktskyldig opp for å gjøre jobbene sine, ofte med stor entusiasme. Alt de ønsket var å brødfø familiene sine, og hva fikk de som takk? Et skarpt stykke metall rett i halsen og takk for seg, hvis de var heldige. Snakk om høyrisikoyrke. Jeg håper virkelig de hadde en bra sykelønnsordning.
I løpet av «Assassins Creed»-serien har den lystige florentineren Ezio Auditore egenhendig kvestet, slaktet og sløyet flere tusen hardtarbeidende sikkerhetsvakter rundt om i Italia. Ikke rart at alle disse vaktene hater fyren.
I «Assassin’s Creed: Revelations» får vi avslutningen på historien om Ezio og hans forbilde Altaïr – før denne serien forhåpentligvis fortsetter i friskere, mer nyskapende retninger.
«I cannot rest until all has been revealed, and my mentor’s secrets are laid bare!»
«Revelations» beholder de fleste elementene fra forgjengeren «Brotherhood» og introduserer noen små oppgraderinger – men fremfor å dra serien videre fremover, står den på stedet hvil.
Det betyr imidlertid ikke at «Assassin’s Creed: Revelations» er en uforbeholden skuffelse. Alle de gamle elementene er på plass, og de fleste fungerer fortsatt veldig bra.
Mer av det samme er ikke nødvendigvis noe negativt, men det føles unektelig som om denne serien har stagnert litt nå. Hele prosjektet har et snev av pliktløp over seg, og føles mest som et stoppested på veien til større ting. Ubisoft har muligens også malt seg inn i et kreativt hjørne med historien som rulles ut i «Assassin’s Creed II»-serien.
Ikke bare er de nødt til å runde av fortellingen om Desmond Miles i løpet av neste år, siden hele verden angivelig kommer til å ende i slutten av 2012 (både ifølge spillverdenens mytologi og Maya-kalenderen!) - men de er også låst når det gjelder tidsepokene som kan utforskes så lenge Ezio og Altaïr er hovedpersonene.
Mange av oss hadde nok mye heller sett at «Assassin’s Creed»-serien dro videre til nye æraer, med helt andre miljøer og hovedpersoner – og det mistenker jeg at Ubisoft også er veldig gira på å gjøre.
Dette spilluniverset har nærmest endeløse muligheter, men først er de pent nødt til å gjøre seg ferdig med den italienske sjarmøren Ezio Auditore de Firenzes eventyr i renessansen - og syriske Altaïr Ibn-La'Ahads strabaser under korstogstiden. Deres del av historien rundes av i «Revelations»; som tittelen til tross mangler de helt store avsløringene.
«When I started this fight I did not think it would span a lifetime. But I soon discovered it would span many more»
Ezio har allerede blitt en av spillhistoriens store ikoner, så det er bare å forvente at han fortsatt er den virkelige hovedpersonen her; mens Altaïr og Desmond mest holder seg i bakgrunnen.
Ezio var en impulsiv ung mann i de to forrige spillene, men nå har han blitt en middelaldrende herre med mer livsvisdom, flere rynker og gråstenket skjegg.
Så ja, han har utvilsomt et snev av Solid Snake over seg. Ellers merkes ikke alderen hans noe særlig i gameplayet, annet enn at forbipasserende stadig kommenterer at Ezio er «A bit too old to carry on like this, no?». Vel, det er vi begge.
Ezio har forlatt sitt kjære Italia til fordel for Konstantinopel, der han hilses hjertelig velkommen av Assassiner-ordenens lokale leder Yusuf - som har de vanlige problemene med brysomme tempelriddere. Ezios hovedmål er å finne de fem nøklene som åpner det hemmelige biblioteket i Masyaf: et underjordisk kammer som angivelig inneholder all kunnskap forgjengeren Altaïr opparbeidet seg tre hundre år tidligere.
På veien danner Ezio en allianse med den unge prins Suleiman (flere år før han blir den store sultanen) og finner en ny kjæreste i bokormen Sofia. I mellomtiden befinner Desmond Miles seg fortapt inne i Animus-systemet etter rabalderet som endte forrige spill, mens kroppen hans ligger i koma ute i den virkelige verden.
Altaïrs medvirkning begrenser seg til korte flashbacks, som utspiller seg hver gang Ezio finner en ny nøkkel. Det er en tragisk historie som rulles opp her: et livsløp fullt av bedrag, sorg og hevnbegjær – som sirkler rundt Altaïrs tidligere venn og bitre erkefiende Abbas. En smålig, såret mann som kupper kontrollen over Assassiner-ordenen og ødelegger den innenfra.
Plottet rulles ut mer rutinemessig denne gangen, og de politiske intrigene rundt pris Suleimans indre sirkel er et irrelevant sidespor som ikke spiller noen rolle i seriens overliggende mytologi. Allikevel, tingene tar seg opp betraktelig mot slutten. Så det skal bli spennende å se hvordan alt sammen kulminerer i det neste spillet, som angivelig vil avslutte hele historietråden om Desmond og verdens eventuelle ende.
«This is a land of deep history, marked by the scars of conquests and monuments of empires past»
«Revelations» beholder så godt som alle elementene fra forgjengeren «Brotherhood» (bortsett fra hestene, som ville ha vært til liten nytte i Konstantinopels trange bakgater), så dette er i høy grad mer av det samme – bare i en ny by.
Ubisoft Montreal har i kjent stil gjort en imponerende jobb når det gjelder å gjenskape Konstantinopel, sånn som denne multikulturelle smeltedigelen kunne ha fortonet seg på begynnelsen av 1500-tallet – men områdene føles ikke særlig forskjellig fra dem Ezio har boltret seg i tidligere, og er langt fra like iøynefallende som renessansetidens Italia.
Byen byr dessuten på akkurat de samme elementene vi har vært igjennom i tidligere «Assassin’s Creed»-spill. Man erobrer territorier fra tempelridderne, pusser opp butikker og minnesmerker, kjøper oppgraderinger, klatrer opp til toppen av høye bygninger for å åpne opp kartet med sitt oppgraderte «ørnesyn», tar sideoppdrag, tømmer skattekister, utforsker underjordiske katakomber og samler Animus-fragmenter.
Sistnevnte låser nå opp episoder av «Desmond’s Journey»: surrealistiske og tidvis skikkelig vriene plattformspill som gir oss noen interessante puslespillbiter fra fortiden til Desmond Miles.
Sånn ellers er de nye elementene er for det meste ekstrautstyr som hadde fått plass i en liten utvidelsespakke: Ezio er nå utstyrt med et bredere utvalg av brutale «finishing moves», og kan oppleves i 3D. Han har en «hookblade» som gjør det litt lettere å klatre oppover vegger, og får sjansen til å leke seg med sprengstoff.
Et rikholdig sortiment av bomber kan kjøpes på svartebørsen og mekkes selv: alt fra skitne bomber til stinkbomber, som kan brukes både i angrep, eller avlede oppmerksomheten deres.
Disse eksplosivene tilbyr noen taktiske variasjoner som kan være temmelig artige, men de er langt fra like givende som å snikmyrde folk med sine trofaste knivblader - eller å plystre frem noen kollegaer for å gjøre jobben mens man flirer høyt fra toppen av et tak med armene i kors. Personlig brukte jeg bombene mest de gangene spillet tvang meg til å gjøre det, eller for å plage plagsomme tiggere som spente ben på meg. Argh! Ta den, din helt forsvarsløse, fattige fotgjenger.
«Really! Is there a reason for this rudeness?!»
Uskyldige fotgjengerne er dessverre ikke alene om å spenne ben på spilleren, heller. De forrige «Assassin’s Creed»-spillene hadde sin del av rusk i maskineriet – men «Revelation» er hemmet av flere bugs enn noe jeg har opplevd tidligere.
De fleste av problemene er lite å henge seg opp i: vakter som fester seg i vegger, og stikker hodet opp fra hustak som iltre jordekorn.
Dialogen er til tider usynkronisert, og kameraet går helt i spinn i trange smug.
Sånne småting er en smule sjenerende, men ikke noe som ødelegger nevneverdig for helheten. Det gjør imidlertid et par grove «bugs» i historieoppdragene. I et av nivåene nektet bandittene som assisterte meg å følge ordre, helt til jeg startet hele oppdraget på nytt – og selv da lot det seg bare fullføre med nød og neppe.
Fra tid til annen dukker det dessuten opp en full mann med et rødt «drep meg»-symbol over hodet (som muligens hadde sjanglet inn fra et helt annet sideoppdrag), og hver gang jeg myrder fyllefanten står han mirakuløst opp fra de døde like etterpå, som en tørst Jesus.
Det er flere sånne blemmer i «Revelations» enn i de tidligere spillene i serien, noe som vitner om at en «Assassin’s Creed»-utgivelse i året kanskje er i meste laget for Ubisoft Montreal. For all del, det er godt mulig at mange av disse problemene blir fikset i en oppdatering før «Revelations» er i butikkene, men jeg har mine tvil.
Akrobatiske problemer
Andre svakheter har vært gjengangere i hele serien. Ezios akrobatiske fasadeklatring fungerer greit nok når man tusler rundt i sitt eget tempo, men under oppdrag med tidspress blir det mer påfallende hvor upresis og slingrete styringsmekanismen kan være.
Mens jeg for eksempel hadde foretrukket at Ezio hoppet rett videre til neste hustak, er han selv mer interessert i å henge i en pipe mens han kikker seg febrilsk rundt - før han klatrer rett opp igjen, og spurter i motsatt retning.
Jeg sikter ham mot en stige, men Ezio finner det mye mer hensiktsmessig å hoppe rett ned i fjeset på en intetanende stakkar som aner fred og ingen fare mens han bærer på et brett med nybakt brød.
Da noe sånt skjer for tiende gangen på en halvtime er det ikke fritt for at man lar frustrasjonen gå ut over nærmeste forbipasserende helt til spillet synkroniserer seg på nytt.
«Trust without cynicism is shallow!»
Men nok negativitet, mann. Enkelte nye tilskudd fungerer helt fremragende. Fra tid til annen vil tempelridderne forsøke å gjenerobre områdene man har tatt fra dem, og disse konfliktene utspiller seg nå i et strategisk «hold fortet»-minispill.
Her står Ezio fastlåst på et av hustakene mens han plasserer snikskyttere, setter opp murer og delegerer medhjelpere etter hvert som han blir tildelt motivasjonspoeng.
Hvorvidt man vinner eller taper disse konfliktene er nok mer avhengig av flaks enn god planlegging, men dette er fortsatt en kul adspredelse som sklir bra inn i helheten. I likhet med forgjengeren kan man rekruttere Assassins fra lokalbefolkningen, som sendes ut på tekstbaserte oppdrag rundt i Middelhavsområdet.
Denne biten er litt bedre integrert i historien i «Revelations» - fordi man gjennom ekstrajobbene kan pøble med tempelridderne, og erobre territoriene de okkuperer. Det hadde allikevel vært å foretrekke at man fikk aktivt delta på disse oppdragene selv, fremfor bare å lese om dem på skjermen.
Til syvende og sist har ikke «Assassin’s Creed: Revelations» tilstrekkelig med nye elementer til å berettige sin eksistens som noe annet enn en ren fortsettelse av «Brotherhood» - fremfor en forbedring som står trygt på egne ben. Historien belyser ting vi allerede har sett før, bare fra litt andre vinkler, mens gameplayet og grafikken er så godt som uforandret.
For oss som er fans av «Assassin’s Creed»-serien burde mer av det samme egentlig være mer enn nok. Dette er nok en kvalitetstittel med bra lengde, mange spennende oppdrag, pluss en spillmekanikk som fremdeles er fordømt tilfredsstillende.
Og sine svakheter til tross, historiedelen er engasjerende nok til at man gladelig sitter oppe hele natten for å finne ut hva som skjer videre. Jeg sitter allikevel igjen med følelsen av et potensial som ikke innfris, og at utviklingsteamet på Ubisoft Montreal går litt på tomgang her - mens de dagdrømmer om alt det spennende de kommer til å finne på så fort denne delen av historien er avsluttet. Noe som i det minste lover godt for neste «Assassin’s Creed», som kommer rundt disse tider til neste år. Akkurat i tide til apokalypsen!
«Assassin's Creed: Revelations» slippes 15. november til PlayStation 3 (testet) og Xbox 360. Pc-versjonen kommer etter planen ut 29. november.
P.S: «Revelations» inneholder også en flerspiller-bit som ikke lot seg teste ut i tide til deadline. Ifølge Ubisoft vil dette være en videreføring av den særegne «multiplayer»-avdelingen fra «Brotherhood», med flere nye moduser, karakterer og områder.
