(PressFire.no): «Assassins Creed Valhalla» vinner tilbake hjertet mitt og troen på serien. Det er et glimrende håp på fremgang som kommer til å overbevise mange om at serien er villig til å forbedre seg og kjempe for det som er viktig: et genuint morsomt spill som ikke bare lærer oss om en historisk tid, men også har lært av nåtiden.
Å spille «Assassins Creed» er alltid en nostalgisk og mimrende opplevelse. Gang på gang, får vi stadig et nytt kapittel hvor vi, som spillere, får anledning til å utforske verdenshistorien på en måte som har andel realisme, men og er fantasifullt – det som en snikmorder i tider som den polariserte amerikanske revolusjonen, i gamle Roma og i den vakre italienske renessansen, blant greske guder og i farao-tiden i Egypt.
Denne gang, i «Valhalla», befinner vi oss i vikingtiden: en mørketid vi har begrenset med kunnskap om, men likevel inspirerer noen av de mest spennende historiefortellingene om norønne guder og et folk basert på ære, krig og betydelig mengde skjegg, mjød og økser.
Valhalla venter!
Skål, hevn!
Det første spillet i serien har allerede rukket å bli 13 år gammelt og siden har spillet sakte, men sikkert utviklet seg fra å være actioneventyr til å inkludere masse rollespillelementer. I hver serie, er du et menneske fra fremtiden (også våres). Gjennom bruk av animus får man koblet sin bevissthet til en historisk person sine minner og som er del av en hemmelig konspirasjonen Brotherhood.
Denne gangen er det norske Eivor som er i hovedrollen - en mann eller kvinne, sønn/datter til Varin og Rosta fra fiktive Fornburg,. Eivor er rundt ni år gammel når du tar i håndkontrolleren og får i oppdraget å gi en gave til din konge – Styrbjorn. Det er fest med tilhørende drikkepress og dans, men hyggelighetene blir brått avbrutt når den danske festbremsen Kjotve the Cruel invaderer. Den typiske «Assassin Creed»-fortellingen som spiller på empatien din er i gang.
Skål! Du er nå kvalifisert til å ta hevn og bli en snikmorder. Neida (men joda).
Vi befinner oss kort tid etter Kjotve-hendelsene og i Eivor sin fremtid som norsk viking. Det er her du kan velge om du enten vil være den kvinnelige eller mannlige Eivor, eller begge (the Animus velger for deg gjennom spillet). Jeg valgte å spille den mannlige Eivor etter å ha prøvd begge. Det var en overraskelse, fordi jeg hadde utrolig lyst til å være en kul og tøff vikingdame, men kunne ikke gi opp Magnus Brunn sin fantastiske beroende stemme. Alle har vel sine egne preferanser.
Nå blir du oppfordret til å bli kjent med ditt norske fylke. Det er en delvis åpen verden-opplevelse, hvor du i stor grad får lov til å utforske i ditt eget tempo. Jeg, for eksempel, valgte å jakte rein i to timer og bli kjent med spillet sin verden og hva Norge hadde å tilby. Etterhvert begynte jeg å investere mer tid i spillets fortelling og roller.
Fra skepsis til overbevisning
Over tid merket jeg hvordan skepsis ble til positivt overraskelse over spillet.
Dette var en gradvis prosess hvor min skepsis sakte, men sikkert ble overbevist av alt det positive ved spillet, noe som jeg ikke hadde forventet. De klarte å få meg til å elske «Assassin’s Creed» igjen.
For det første, har «Assassins Creed» stadig stolt på sin gamle oppskrift og hatt liten endring gjennom årene. Bortsett fra forskjellige roller og fortellinger, er spillmekanikken nøyaktig det samme: du finner, du dreper og løper bort. Det er ikke før i det siste at Ubisoft utforsker hvordan de kan inkludere andre mekanikk til spillet for å gjøre det mer levende og interessant, men har stort sett mislykkes på denne fronten.
Et perfekt eksempel på dette er «Assassins Creed: Origins», da man befinner seg i Egypt. Hele spillet er klønete. Der har fin grafikk, men det var det første spillet hvor jeg virkelig satt og tenkte: nei, dette orker jeg faktisk ikke mer.
Det at de ga deg muligheten til å betale penger bare for å heve nivået på rollen din sånn at du slipper å gjøre de gørr kjedelige side-oppdragene i spillet er et kjempeproblem.
Det er nesten som om de visste at folk ikke ville spille det, men må for å komme videre i spillet. Dette var også et lite problem med der mer vellykkede «Assassins Creed: Odyssey». Stort sett er det samme spill som er bedre på mange måter, men det fikk kritikk for noe kjedelige oppdrag som ødela flyten til spillet. Du må gjøre det kjedelige for å komme til det morsomme. Spiller vi «World of Warcraft» eller «Assassin’s Creed» her, folkens?
Den andre grunnen til at jeg var skeptisk er at «Assassin’s Creed» er notorisk for sine mangler og feil . I hvert eneste spill har det kommet klager og spørsmål til Ubisoft. Spillene virker uferdig og hurtiggjort. Det finnes faktisk en stor mengde av videoer på YouTube hvor folk poster sin egen opplevelse med morsomme og frustrerende øyeblikk: plutselig forsvinner en storby, figurer som klatrer gjennom vegger, du faller gjennom bakken inn i evigheten osv.
I «Valhalla» er ikke helt feilfritt, men det er noen steg i rett retning.
Feil til besvær
«Valhalla» har tekniske og jeg ble ofte frustrert. I et tilfelle begynte en i mannskapet å løpe frenetisk i sirkler for å finne en dør mens kontrolleren begynte å vibrere febrilsk – alt akkompagnert med musikken som gikk i en evig loop. Heldigvis ble det ordnet av å skru av spillet og laste inn på nytt. Det har også hendt at figuren plutselig flytter seg rundtomkring, men det har vært sjelden.
(Det er imidlertid varslet en oppdatering på lanseringsdagen som vil fikse visse problemer.)
Dette er noe Ubisoft virkelig må skjerpe seg på. De kan faktisk ikke fortsette å lansere spill til fullpris når det oppstår så mange problemer underveis. Bortsett fra det, har «Valhalla» overrasket positivt på andre måter.
På en måte er «Assassin’s Creed Valhalla» akkurat som du forventer den, men det har så mye mer. Det magiske og det som overbeviste meg som spiller er hvor mye dybde det har. Du er ikke bare en snikmorder med oppdrag for å ta hevn for å fullføre hovedfortellingen, du er en ekte viking som integrerer med universet. Dette er en verden som er fullt av liv og genuine, interessante og morsomme opplevelser som nærmest aldri tar slutt. Og kanskje det beste: jeg vil ikke at det skal ta slutt, heller.
Med noe som heter world events, for eksempel, møter du på mange interessante roller med flotte historier. Det var ofte jeg lo høyt eller ble oppriktig rørt, noe som jeg ikke har opplevd siden «The Witcher 3».
Jeg fikk Eivor til å overtale en katte-elskende dame til å slippe ut sin hær av katter for å jakte på naboen sin uønskede hær av rotter. Jeg fant et barn som hostet og klagde fordi faren sin samlet bokser med grisebœsj, som konsekvent bruker den giftige bœsjen til pil og buen sin. Han heter forresten Degolas. Jeg fant også et norsk par som ønsket å piffe opp sexlivet sitt, og jeg glemmer heller ikke den jenta som ventet på faren sin i seks uker, alene. Jeg vet fremdeles ikke om det var den riktige avgjørelsen å si at hun burde vente en dag til, bare for sikkerhetsskyld.
Ellers finnes det mange andre fantastiske ting å gjøre. Eivor kan delta i flyting, en slags ordkamp mellom to partier hvor du prøver å fornærme konkurrenten din gjennom poesi (tenk «Monkey Island»). Eivor kan også spille terningspillet Orlog og delta i drikkekonkurranser.
Verden er også stappfullt av andre ting. Som i «Odyssey», finner du skatter og nye evner. Ofte må du klare å finne en måte å komme fram til dem på. Disse kan enten være lette eller genuint vanskelig å finne. Ellers er det andre puslespillaktig opplevelser som det å spise psykedeliske sopper hvor du hallusinerer og må komme fram til viktige «lærdommer», finne riktig plassering av tegn i en ruin, fisking, jakting og mini-bosser som er så vanskelig jeg enda ikke har klart å bekjempe en.
Som viking har du oppdrag i å plyndre for å skaffe materialer og skatter, sånn at du kan bygge opp basen din. Dette er også en av min favoritt å gjøre, nemlig fordi det passer så bra inn i temaet.
Jeg føler meg som en ekte viking når jeg prepper teamet mitt. Musikken hjelper også opplevelsen, nesten som en scene direkte fra «Ringenes Herre» bygget opp med heftige trommer og dyp koring. Opplevelsen er givende og innflytelsesrik, og får meg til å føle meg nærmere kulturen og de personene Eivor har blitt knyttet til.
En verden i forandring
Det er åpenbart at Ubisoft har gjort en skikkelig innsats i å forandre verdenen de bygger opp og prøver å realisere. Jeg har aldri opplevd en eneste gang at jeg kjeder meg i prosessen for å bli sterkere og komme videre i spillet. Det skjer med en naturlig flyt, basert på min egen motivasjon til å utforske verden og delta i den, i motsetning til enkelte tidligere spill i serien.
Jeg må være ærlig i at jeg ikke hadde mye håp for hovedhandlingen i spillet. Den starter noe sakte og manglet konsekvens og slagkraft. Jeg var også delvis skeptisk til rollene. Ingen av dem ga meg særlig inntrykk. Det var når jeg hadde kommet meg videre fra Norge at jeg begynte å faktisk forelske meg i dem. Hendelser blir mer intense, etiske, kritiske og meningsfulle. Figurene i spillet får dybde og blir mer komplekse. Det tar tid, men det er noe som er vel verdt å vente på.
Jeg ble sjokkert, for eksempel, da jeg nesten ble ferdig med et kapittel og måtte ta en viktig avgjørelse i spillet. Jeg tenkte at alle valgene sikkert ledet til samme resultat, men det var slettes ikke sånn. Jeg hadde tatt helt feil avgjørelse og bestemte meg for å laste opp kapittelet på nytt. Denne gang, med riktig avgjørelse var jeg belønnet og fikk en helt annen slutt. Jeg elsker denne retningen og tror det er riktig avgjørelse fra Ubisoft i å satse mer på rollespill, hvor spilleren har mer makt i hva som skjer i spillet. Eivor er ikke bare en slappfisk som blir påvirket av forhåndsdefinerte hendelser, men en rolle som blir påvirket av hva du gjør.
Grafikken i spillet er også umiddelbart fascinerende. Det er ofte at jeg stopper opp i spillet bare for å se på ting. Effekten av lys er glimrende, i tillegg til at dette er noe av det beste vannet jeg har sett noensinne. Det er ikke rart at de har valgt å inkludere muligheten til å ta bilder av ting i spillet. Her har det vært en skikkelig innsats.
Det storslåtte og flotte landskapet reflekteres imidlertid ikke i alle fasetter av spillet. Hår beveger seg rart på noen av rollene og mange av dem er ekstremt stive i ansiktet, men som ikke trekker fra opplevelsen i stor grad.
Til slutt, vil jeg si at spillmekanikken er en opptur, som riktignok ikke er like utslagsgivende som de andre forbedringene i spillet. Hvis du har spilt «Odyssey» kan du forvente mye av den samme opplevelsen. Det tok god tid for meg å bli vant til Eivor sine bevegelser. Som en stor vikingmann beveger han seg som om han veier 20 kilo. Det er fort gjort at man hopper litt for langt eller slår i feil retning. Jeg måtte øve en del for å virkelig skjønne hvordan klatring fungerte i kritiske situasjoner - som når man må snike seg rundt.
Det viktigste står uansett på egne bein: Det er morsom og tilfredsstillende. Å parere i tillegg til å slå tilbake med stilige og delvis groteske animasjoner gir en følelse av makt. Det å snike rundt uten at en eneste sjel merker deg krever også litt kløkt. Det kan være viktig å ha planlagt en rømningsvei i tilfelle alt går til helvete.
Jeg har elsket min reise som Eivor og ser at veien videre her enda mer å tilby. Selv om det er en del feil, klønete kamper og en langdrøy start på handling, kan jeg garantere at de som har likt «Assassins Creed» kommer til å elske dette spillet. Det er godt mulig at andre, som meg, blir nyforelsket.
