- Ordentlige historier skal starte fra starten. Så enkelt er det ikke med denne. Her er en gutt som har fått hele verden snudd på hodet og er nå etterlatt på en stein oppe i skyene. Han våkner og setter kursen mot bastionen, hvor alle har blitt enige om å dra om det oppstår trøbbel.
Allerede helt i starten blir det klart at «Bastion» ikke er helt som andre spill - det første du blir møtt med er nemlig en fortellerstemme som kommenterer hendelsene. Og det med stort hell.
Det neste som slår deg, er at eventyrverdenen du beveger deg i gjenopprettes idet du beveger deg i den. Biter kommer nedenfra som klosser i et geografisk puslespill. Det betyr at din visuelle rekkevidde i landskapet bare rekker noen lengder foran deg, men er gjenopprettet bak deg.
Og gjenopprettelse er et grunntema – for du skal gjenopprette et slags fort etter at en krig har etterlatt den i ruiner. Du reiser ut i en oppstykket verden for å hente tilbake bestanddeler til bastionen din, og gjenreiser et mystisk monument som er sentral i historien.
Fortellerteknisk perle
I utgangspunktet fremstår «Bastion» som et slags actionrollespill hvor du går i en labyrint i skyene. Og det er i grunnprinsippet også fundamentet i spillmekanikken. Det er ingenting galt med spillmekanikken, tvert i mot er den helstøpt - men det er estetikken og det fortellertekniske som virkelig løfter dette spillet til å bli en perle.
Fiendene er i tillegg kreative, hvor du kan ha fordeler av å velge rett «verktøy». Utviklerne har også et «dynamisk» vanskelighetsgradsystem hvor du aktiviserer idoler/guder, som gir motstanderne nye evner.
Du vil selvfølgelig også få belønning basert på hvor mye du våger å utfordre gudene. Disse folka har forstått hvordan man lager actionrollespill hvor belønning og fleksibilitet i kampsystemet er essensielt for motivasjonen.
På den måten klarer de å gjennomføre noe «DeathSpank» ikke klarte – som led av et ganske ubalansert og frynsete kampsystem, men klarte å finne en plass med humor og original grafikkstil.
Utviklerne leker med mediet, i en sjanger som er preget av alt annet enn originalitet. Likevel har de skjønt grunnleggende elementer for hvordan man lager et spill i denne sjangeren – kampsystemet er svært responsivt og er åpent for egne strategier. Om noe er det faktisk for mange muligheter i arsenalet.
Et vell av muligheter
Du får hele tiden nytt utstyr og utvidelser – i alle former. Det er et vell av muligheter for den som tar seg tid til å oppgradere våpen med nye egenskaper.
I hovedsak er du utstyrt med et nærkampvåpen og et skytevåpen, hvor de ulike typene du får gjennom spillet har ulike fordeler i rekkevidde og slagkraft. I tillegg får du forskjellige spesialangrep i løpet av spillet, og kan også kjøpe deg nye slike.
Som en del av oppbygning av basen din får du etter hvert også tilgang til blant annet arsenal og smie, hvor du kan bytte våpen eller forbedre våpen.
Det er noe betryggende med «Bastion», for det beviser at det finnes inspirerte spillskribenter og historiefortellere med originale idéer. Og det trenger ikke å være Charlie Kaufman for å få hjertet mitt til å dunke litt ekstra, men hele spillet er marinert med kreativ kjærlighet til spillmediet.
Måten det hele utfolder seg akkompagnert til et musikkspor, som nærmest brukes som en ekstra fortellertråd og nerve, er mesterlig. I så måte oppleves fortellerstemmen nærmest som en dirigent istedet for overfladisk glasur, men har en funksjon i det fortellertekniske. På mange måter er han også hjelpsom, men ikke fordummende.
Selv universet de har skapt er også originalt, og man får i grunn bare en liten smak av det i spillet. Men likevel klarer de å få deg interessert fra første stund. Det er innbydende, vakkert og mystisk. I tillegg gir det en følelse av å være gjennomarbeidet, hvor du får inntrykk av at det finnes mer mytologi enn det som er brukt i spillet.
Selv grafikken er som et pixelsmykke. Stilen er noe naivistisk og kan sikkert sende tankene mot titler som «Disgaea» og «Braid», uten sammenligning forøvrig. Noen ganger får jeg også assosiasjoner til Escher eller surrealisme, noe som kler historien som helt plutselig kan ta en ny vending. Den har en håndtegnet kvalitet og er ofte fargerikt, men aldri glorete. I tillegg er omgivelsene varierende, slik at man aldri blir lei av de samme omgivelsene.
Mitt eneste aber for å trille en sekser på terningen, er at selve designet av nivåene kunne ha utfordret alle mulighetene i kampsystemet mer. Mulighetene er så mange at det spillmekaniske kanskje føles litt for stort og omfattende i forhold til lengden på historien. I tillegg kunne nok nivåene vært mer ambisiøse når det kommer til kamputfordringer.
Likevel har utviklerne blant annet egne utfordringsbrett for hvert våpen og arenautfordringer, noe som gir en ekstra mulighet til å bygge rollefigur og gir noe lengre levetid utenfor selve historien.
«Bastion» står som et nytt symbol på et prosjekt som ikke begynner livet i et regneark og beviser at en skribent kan heve et godt produkt til et virkelig flott et. Det er tydelig at utviklerne har hatt det gøy når de har laget spillet.
«Bastion» er en del av Microsofts Summer of Arcade-kampanje til Xbox 360 og koster 1200 Microsoftpoeng. Spillet er også under utvikling til PC, som blir sluppet ved en senere anledning.
