Ah, sånn skal det gjøres! Tidligere i år skrøt den britiske utvikleren Rocksteady Studios (som tidligere kun har skapt det brutale «Urban Chaos: Riot Control») at «Arkham Asylum¨» skulle bli den ultimate Batman-opplevelsen.
Den typen breialt selvskryt er ikke akkurat uvanlig når det gjelder lisensspill, og de fleste blir nødt til å spise i seg ordene når folk får hendene i spillene. Som nesten alltid suger.
Men «Batman: Arkham Asylum» fortjener all selvskryt og skamros, med flere lovord til dessert.
En ekstremt gjennomarbeidet, finpolert opptur som åpenbart er laget av en gjeng som virkelig elsker flaggermusmannen, og som vet hva som skal til for å lage det ultimate Batman-spillet.
«Now the inmates are running the asylum!»
For orden skyld: dette har null og niks å gjøre med Christopher Nolans Batman-filmer, glimrende som de er.
«Arkham Asylum» skiller seg betraktelig ut fra alle tidligere spill, film- og tv-versjoner, og er mye nærmere tegneseriene fra 1970- og 80-tallet.
Fremfor alt Grant Morrison og Dave McKeans dunkle tegneserieroman «Arkham Asylum: A Serious House on Serious Earth» (1989).
Mentalsykehuset Arkham Asylum er bostedet til Gotham Citys galeste forbrytere, trygt isolert på sin egen øy utenfor byen.
De fleste klientene ble fanget og plassert på lukket avdeling av Batman, naturligvis.
Arkham-asylet har tidligere dukket opp i dataspill som «Batman: Rise of Sin Tzu¨», «Batman: Dark Tomorrow¨», «LEGO Batman¨» og ymse lisensskuffelser. De fleste er temmelig forferdelige – og ingen av dem har gitt oss sjansen til å utforske dette asylet så utførlig.
Jeg tør påstå at selv ikke noen av tegnseriene har gått så grundig til verks når det gjelder å granske alle kriker og kroker i Arkham.
Et ondt, kjipt, gotisk mareritt med en dyster forhistorie, der over hundre år med galskap, overgrep og vold har festet seg i grunnmuren. Siden hele historien utspiller seg på Arkham kan man fort få bange anelser om trasking i endeløse korridorer som er klin like hverandre – men det er et veldig bra spenn i områdene her.
Det viser seg at Arkham består av et enormt område som huser en rekke digre bygg, inklusive en botanisk hage og herregård.
«Arkham Asylum» kan klassifiseres som tredjepersons action, men byr på en bra blanding av nevekamper, stealth, oppgaveløsning og spenning.
Mer enn noe annet er dette en solid Batman-simulator, som endelig gir oss sjansen til å føle hvordan det er å være en mangemillionær som kjemper mot kriminelle fysaker utkledd som en flaggermus.
Føles veldig bra, faktisk.
«I set a trap, and you sprang it gloriously!»
Plottet er ikke sjenerende komplisert, og utspiller seg i løpet av en mørk natt på asylet. I korthet:
Batman har så vidt rukket å avlevere The Joker til fengselsdirektør Sharp før problemene starter.
Det viser seg at Lynvingens klovnete erkefiende lot seg fange frivillig denne gangen, sånn at han kunne kuppet hele Arkham Asylum sammen med kjæresten Harley Quinn.
Spøkefuglen Joker har også alliert seg med en rekke superskurker fra DC-universet, inklusive Scarecrow, Bane og Poison Ivy.
Førstnevnte steller i stand flere hallis-nivåer der Batman sjangler rundt i rus mens han har helvetesvisjoner om sine døde foreldre, og må bekjempe et kjempedigert fugleskremsel i intense plattformscener.
Batman får muligheten til å denge ned horder av Jokerens undersåtter, med et kampsystem som i oppstarten virker i overkant simpelt, men gradvis viser seg å være finjustert ned til minste detalj.
Animasjonen her er dessuten ekstremt stilsikker, og man har muligheten til å føye sammen moves i kombinasjoner som er ren nevepoesi.
Man har også muligheten til å finpusse kampferdighetene i en serie bonusspill kalt Challenge Mode, i forskjellige nivåer man åpner igjennom historiemodusen.
Siden Bruce Waynes foreldre ble plaffet ned i barndommen er ikke Batman en stor tilhenger av skytevåpen, så han er i stedet utstyrt med et utvalg av wonderful toys. En gripekrok, plastiske eksplosiver og Batarang til å begynne med, men man får stadig flere hjelpemidler i løpet av spillets gang. De fleste kan oppgraderes.
Batman har også et hendig røntgensyn kalt Detective Mode, som påpeker viktig informasjon, og viser hvor fiendene har gjemt seg i form av glødende skjeletter. Detective Mode er så hendig at det er fristende å ha funksjonen skrudd på mesteparten av tiden, noe som dessverre frarøver deg muligheten til se hvor lekker grafikken er.
Den kunne kanskje ha vært implementert litt bedre, men det er da også en av de ytterst få ankepunktene. Et annet er at vi gjerne kunne ha fått flere bosskamper. Det føles litt skuffende at noen erkefiender blir ekspedert på få sekunder, og i enkelte tilfeller i løpet av cut-scenene!
«When you’re taking an insane person to the asylum, you’re just taking him home. The very place he knows best!»
En annen viktig del av Batman-opplevelsen er jo å snike seg rundt i skyggene mens man skremmer nøkken av skurkene, og der kommer stealth-biten inn i bildet.
En del fiender er utstyrt med automatvåpen, og må ekspederes raskt og diskret.
Da er trikset å snike seg umerkelig rundt mens man velger sine ofre, svinger seg i takhøyde, og holder seg i skjul til det rette øyeblikket kommer.
Det er en sann fornøyelse å raskt huke tak i en av skurkene, henge ham opp ned etter en statue – og så slippe ham i hodet på kompisen som kommer for å redde ham.
Ah to fluer, møt fluesmekkeren.
Man står høvelig fritt til å velge taktikk og metode, men enkelte fiender krever en spesifikk fremgangsmåte. Undertegnede har ikke alltid den helt store tålmodigheten når det gjelder evinnelig sniking og steathing, som fort kan bli dørgende drittkjedelig – men disse elementene er virkelig spennende og energiske her.
I tillegg byr «Arkham Asylum» på en del oppgaveløsning. De fleste er basert på å finne ut måter å komme seg fra A til B, men også her er det varianter. The Riddler har dessuten spredt massevis av gåter, oppgaver, trofeer, lydbånd og greier rundt i hvert område.
En del av dem er såpass god skjult at det skal godt gjøres å finne dem alle uten kart. Alltid gøy for oss med OCD-tendenser.
Man blir også rundhåndet belønnet for å finne disse ekstrasakene: i form av raskere oppgraderinger, trofeer, Challenge Mode-nivåer og krimskrams. Man er også avhengig av enkelte oppgraderinger for å kunne løse de mer obskure oppgavene.
Med tanke på den store spennvidden i gameplay, er det desto mer imponerende at alt fungerer så bra her.
«Played you like a violin, and cut your strings!»
Kontrollsystemet er en deilig drøm; enkelt, intuitivt og totalt gjennomarbeidet.
Alle elementene føles som en sømløs del av helheten, og ingenting skiller seg ut på negativt vis.
«Arkham Asylum» er dermed et av de få spillene der alt fungerer helt utmerket, og man må virkelig grave dypt for å finne noe å henge seg opp i.
Ok, man kunne kanskje ha ønsket at «Batman: Arkham Asylum» hadde tatt voldsomhetene like langt ut som «X-Men Origins: Wolverine Uncaged»-spillet, men pytt. «Arkham Asylum» klarer seg helt finfint med en mildere 16-årsgrense.
Rocksteady har rekruttert flere nøkkelspillere fra tegnefilmseriene om Batman, inklusive den populære manusforfatteren Paul Dini og flere av stemmeleggerne. Fanfavoritten Kevin Conroy har igjen lånt bort stemmen til Batman, mens Mark «Luke Skywalker» Hamill gjentar glansrollen som The Joker – og han gjør en helt fabelaktig innsats her.
Det tilhører virkelig sjeldenhetene at et spill har så bra dialog, og stemmelegging av så høy kaliber.
Enda coolere er at karakterdesignet her er helt perfekt; verken Batman eller Jokeren har vært gjenskapt mer trofast og respektfullt. Og igjen: Dette kommer fra en dedikert blodfan av «Batman Begins» og «The Dark Knight».
«Arkham Asylum» kan trygt kalles det beste Batman-spillet noensinne laget, og er trolig også det beste noensinne basert på en tegneserie. I alle fall frem til Rocksteady Studios lager en oppfølger, og det håper jeg inderlig at de gjør.
Dermed en av spillårets aller største oppturer så langt i løypa – særlig for de av oss som vokste opp med drømmen om å ha en egen Batcave.
P.S. Spesialutgaven av spillet inkluderer en Batarang av 100 prosent ekte plast, men dessverre ingen Batcave. På kjøpet får man også en DVD-dokumentar, en liten bok samt et ekstra Challenge Mode-kart.
Vi testet ut spillet på PlayStation 3, i hovedsak fordi man får den eksklusive muligheten til å spille Challenge Modes som The Joker. I alle fall hvis man bruker en halv evighet på å laste ham ned fra PlayStation Network. Lykke til med det prosjektet, etter den seneste PS3-firmwareoppdateringen.
