Platinum Games gjør det klinkende klart allerede ved introduksjonsfilmen til «Bayonetta» at alt av tilbakeholden adferd er ofret i dette spillet.
Med en åpningsscene som inkluderer vannlating på graven til regissør Hideki Kimaya, bekrefter også utviklerne at de har nok med selvironi til å rettferdiggjøre prosjektet, og at du som spiller kanskje bør gjøre deg klar for noe litt utenom det vanlige.
«FLOCK OFF, FEATHER FACE»
Bayonetta er en av de få eksisterende heksene igjen i verden, som etter en 500 år lang dvale nå står med hukommelsestap i Purgatoriet - en alternativ eksistens sperret mellom himmelen, helvete og den virkelige verden.
Som medlem av den eldgamle klanen Umbra har et blodsbånd med underverdenen også gitt henne forpliktelser som fulltidsansatt engledreper, en stilling som gjør den personlige agendaen hennes vanskelig å fullbyrde.
Heldigvis har gode forbindelser med omverdenen sikret henne ledetråder, noe som nylig har avdekket en mystisk kobling mot den religiøse småbyen Vigrid. Blander du så inn en søsterlig og enigmatisk motpart, en kontinuerlig strøm av engler ut Edens dører, samt iherdige og hevngjerrige gudeskikkelser, så har Bayonetta mer enn nok å sysselsette seg med på jakten etter sin egen fortid.
Men selv med et spennende konsept og et tilsynelatende veletablert premiss er det vanskelig å bry seg med selve historien.
Det hele hadde faktisk vært relativt forglemmelig hadde det ikke vært for spillets fantastiske regi, som med en skamfull grad av selvbevissthet bruker alle tenkelige audiovisuelle knep for å formidle en forestilling så over-the-top og campy som over hodet mulig. Mye av den enestående og fargerike presentasjonen går på bekostning av den kvinnelige protagonisten selv, som med et imponerende antall bevegelser får vrikket og bøyd de overdrevne proporsjonene sine mer enn de fleste andre spillfigurer.
Du kan ikke annet enn å le under de fantastiske koreograferte animasjonene og scenene som hemningsløst fremstiller heltinnes blomstrende feminisme - ofte så vulgært og nærmest smakløst at du undrer deg over utviklernes mentale tilstand.
Men heldigvis er ikke den overdrevne figuren eller den sensuelle adferden til Bayonetta kun rot for seksuell parodi. Et imponerende antall animasjoner er også inkorporert i den spretne kroppen, noe som gjør kampsegmentene til en visuell dans på roser.
«FLY ME TO THE MOON»
Der Dante fra «Devil May Cry» bruker to håndpistoler i tillegg til de tyngre nærkampsvåpnene sine, spenner Bayonetta et ekstra sett skytevåpen på hælene sine. Dette lar henne integrere skyts direkte i angrepskjeden ved å levere skuddsalver fra slag og spark, noe som teoretisk sett lar deg holde angrep gående uavbrutt så lenge det er fiender til stede.
Fullfører du i tillegg en kjede med angrep blir avslutningen ekstra effektiv - hvor Bayonetta bruker håret sitt til å materialisere digre stiletthæler og never.
Holder du ut lenge nok kan du også utføre enkle triks som påkaller grafiske og voldelige torturredskaper til å overvelde fienden med - et klimaks som har spesielt dødbringende effekt på de spektakulære bossene du møter på gjennom spillet. Men uansett hvordan du velger å sette sammen disse angrepsmønstrene, så flyter kampene utrolig sømløst takket være de glatte animasjonene. Tar du i betraktning hvor mange kombinasjoner av våpen som er tilgjengelig, og mangfoldet av unike angrep disse kan produsere, skal du lete lenge etter et spill som matcher «Bayonetta».
I bakgrunnen bidrar musikken til å sette et utmerket og forsettlig tempo, ofte for å luke vekk det som måtte eksistere av maskuline hormoner. Om du nynner i takt med den klissete popmusikken eller synkroniserer knappetrykkene dine til ville pianostykker og orkestrerte komposisjoner, kan du være sikker på én ting: At det er melodier som kommer til å sitte i etterkant.
Det eneste momentet som faktisk setter en stopper for den vakre dansen på skjermen er fiendene selv - budbringere i alle slags former og fasonger, sendt for å gjøre jobben til Bayonetta så vanskelig som mulig. Med introduksjonen av raskere og sterkere motstandere blir marginene for feil også mindre, som med de tynne nyansene i spill gjør deg umiddelbart oppmerksom på personlige styrker og svakheter.
Både seier og nederlag er innlysende refleksjoner av dine egne prestasjoner, så i de aller fleste tilfeller er vanskelig å skylde på andre enn deg selv skulle noe gå galt.
«GRACE» AND «GLORY»
Vanskelighetsgraden er med andre ord godt tilpasset de som krever litt utfordring. Er du usikker på dine egne reflekser kan «Automatic»-modusen bistå, hvor kampens kompleksitet begrenses til én enkelt knapp på kontrollen - perfekt for de som ikke gidder å sette seg inn i mekanikken bak.
Det å hoppe unna fiendens angrep er fortsatt en viktig del av kampen, for med rett timing får du tilgang til noen verdifulle sekunder med sakte film.
Under enkelte konfrontasjoner blir dette nærmest en nødvendighet, når lynraske og uprovoserte motangrep blir normen for mange av motstanderne. Ferdighetene dine vokser merkbart parallelt med spillets narrative progresjon - som selv etter konklusjonen oppfordrer deg til å fortsette kampen på høyere vanskelighetsgrader.
Tar du utfordringen vil du sannsynligvis bli overrasket over graden av gjenspillbarhet til stede, som takket være nye fiender i gamle miljøer får opplevelsen til å føles som en naturlig forlengelse av eventyret.
I likhet med «Metal Gear Solid 4» er dette et spill som virkelig fortjener flere gjennomganger, når én enkelt runde ikke er i nærheten av å kunne forsvare mengden med innhold. Om ikke dette er initiativ nok til omspill blir hver enkelt konfrontasjon med fienden også vurdert og gradert i forhold til ytelsen din, så er du misfornøyd med bronsemedalje kan du alltids returnere til tidligere nivåer å prøve igjen.
«Bayonetta» er et spill som kontinuerlig streber etter å gi deg som spiller en reell utfordring, samtidig som det bruker et gjennomført og oppsiktsvekkende audiovisuelt show til å sette en fantastisk stemning.
Det er et veldig komplett eventyr som overskrider sin egen sjanger med nye idéer, men som fortsatt holder seg trofast til opphavet Capcom etablerte med «Devil May Cry».
Spillet skiller seg også fra titler som «God of War» og «Ninja Gaiden» i ren tone, selv om den største spillmessige forskjellen kommer fra tittelens fokus på timing og offensiv utholdenhet.
Eventyret er et spetakkel fra start til stopp, designet for å være så spektakulært som overhodet mulig. Sjel er stikkordet her - en kvalitet som strekker seg forbi grafikk, lyd og spillbarhet, og som gjør «Bayonetta» til en av årets mest unike og minneverdige opplevelser.
PS: PressFire har anmeldt fullversjonen av spillet på PlayStation 3, importert fra Japan. Spillet lanseres i Europa først 8. januar og kommer da til både Xbox 360 og PS3.
PPS: Beklageligvis lider PS3-versjonen av spillet av noen seriøse nedgraderinger takket være en sølete overføring. I første rekke i form av enorme lastetider og nedsatt framerate sammenlignet med den overlegne Xbox 360-versjonen.
Platinum Games, Sony og Sega har sagt de håper å utbedre forskjellene innen den vestlige slippen, men inntil da er dette per dags dato en Xbox 360-anbefaling om du har valget.
En demo av spillet er tilgjengelig både på PS3 og Xbox 360.
