Oppdatering: HAHA, JEG ER LAT! Det er nå tjue år siden Tamagotchi kom til Norge (jeg glemte å skrive en sak på tjueårsjubileet i Japan), så jeg velger å re-publisere denne saken!
(PressFire.no): Nå er det tjue år siden lærere i Norge kunne takke farvel til rolige klasserom, fritt for elektroniske dingsebomser. GameBoy-er var allerede bannlyst på undertegnedes skole i hvert fall, men så kom det en liten sak som «alle» måtte ha.
Tamagotchi.
Et uvanlig navn satt sammen av det japanske ordet «Tamago», som betyr egg, og det engelske ordet «Watch», som jo betyr klokke.
Disse små klokke-eggene var langt mer enn en klokke, selvfølgelig. De var små datamaskiner med en liten skjerm hvor et egg dukket opp første gangen du klemte på en av de tre knappene som styrte hele saken.
Dette egget ville etter hvert klekkes, og ut kom det en klump som trengte kjærlighet, våkenetter og noen hendige knappetrykk til alle døgnets tider. Var klumpen sulten måtte du fø den. Var den syk måtte du frem med medisiner. Ulykkelig? Lek! Bæsj? Vask!
På en måte var dette en primitiv forgjenger av «The Sims»-spillene, som tross alt bygger på de samme prinsippene: Hold figuren din i live, glad og fornøyd.
I Norge kalte vi dem som regel bare «datadyr» etter de dukket opp her i slutten av 1997, og farsotten kom godt i gang når media begynte å skrive om hvor lite lærerne ville at vi skulle ha disse. Jo mer irritasjon vi kunne spre på skolen, jo bedre – og når vi fikk tak i saken var den jo så avhengighetsdannende at vi ble sittende med den uansett.
Alle mente noe en vei eller den andre, og selv kirken mente disse bare var til ugang:
I Dagbladet januar 1998 var stiftskappelan i Oslo Bispedømme, Kåre Skråmestø, svært kritisk til en ny trend som hadde dukket opp – virtuelle begravelser for avgåtte Tamagotchier.
- Vi skal ikke svartmale tida vi lever i, men her er jeg faktisk fristet til å gjøre det. Er disse datadyrene erstatninger for levende dyr? En kirkegård? Det høres merkelig ut, sa Skråmestø den gang.
Han mente «begravelser» av datadyr var en unødig og utidig manipulering med følelser.
Vanligvis var en Tamagotchi, eller bare «Tama» om du vil, død i løpet av et par uker dersom du ikke var forsiktig, men rapporter om eldgamle Tama-er som ble over 140 dager gamle eksisterer.
Det var ikke bare den norske kirka som var skeptisk.
I 2005 prøvde den australske politikeren Nick Xenophon å bannlyse en variant av Tamagotchi kalt «Connection Version 2», eller i det minste få klaske en 18-års-grense på den.
Hvorfor? Du kan leke med en spilleautomat i denne versjonen. Barna kunne visstnok vokse opp til å bli «morgendagens gamblingavhengige».
I 2004, åtte år etter lanseringen, kom det en ny versjon som ikke bare lot deg kommunisere med andre datadyr, men også la de komme på besøk hos hverandre og svinge seg i sengehalmen. Slikt ble det avkom av, og du kunne ha flere generasjoner av datadyr om du så ville.
Personlig fikk jeg aldri noe annet resultat med min Tama enn en kylling-sak med stort hode som alltid lå og rullet seg i egen avføring.
Ikke noe særlig foreldre-emne på den tiden, altså.
At skapningene, ofte med barnslige navn, ble neglisjert på det groveste etter et par dager med kos gjorde at skjermen ofte viste en figur svevende mot himmelen med englevinger og ga et lite stikk av skyldfølelse i hjerterota.
Ikke det at jeg ikke har digitale liv på samvittigheten, titusenvis er falt for mine kontrollerferdigheter både før og etter, men dette var jo små krabater som var avhengig av helt vanlig pleie.
Tamagotchi er fortsatt et merkenavn i Japan, men der det en gang ble produsert sanger, filmer og TV-serier har nok introduksjonen av smart-telefoner og langt mer avanserte håndholdte spillkonsoller tatt over lommemoroa for de fleste.
Om det vil komme en ny farsott over oss gjennom iOS- og Android-plattformer er vanskelig å si, men inntil videre er nok datadyrets tid over her til lands. Tamagotchi-feberen er død. Lenge leve Tamagotchi.
Bip bip bip..
