(PressFire.no): Vi er tilbake i nåtiden igjen, krigføringen er moderne – mer moderne enn i forrige «Modern Warfare»-spill som kom i 2007, visstnok. Og mer moderne enn remasteren av samme spill som kom for tre år siden.
«Call of Duty Modern Warfare» skal ikke forveksles med «Call of Duty 4: Modern Warfare», selv om utviklerne gjerne helst burde kalt spillet noe annet.
For navneforveksling til tross, så er det ikke en remake dette, om vi ser på hovedhistorien i spillet. I stedet er det en slags merkelig prequel, satt til et årstall etter originalen.
Men det fungerer greit nok – også får vi jo være med Captain Price igjen, den kanskje eneste gjenkjennbare figuren i de milliardene av «Call of Duty»-spillene. Og det er jo bra.
Verden er i høyspenn idet russerne og de allierte ikke greier helt å stanse en terroristgjeng kalt Al-Qatala uten å tråkke hverandre på tærne og dermed starte en krig seg i mellom.
Disse slemmingene har stukket av med en giftig gass russerne har brukt mot de, og planlegger å slå tilbake med et kjemisk angrep på russerne, men også mot sivile i Vesten – og teppet er med det satt for en rekke turer innom både midtøsten, et terrorangrep mot London, skyting i Russland og sniking både her og der.
Spillets undertoner, om vi kan kalle det sånt, er at krig påvirker de uskyldige mest. Det blir hamret inn med slegge fra første stund, med subtiliteten til en vuvuzela i et bibliotek, og du får en haug med situasjoner der du skal få se dette.
Russerne har på sin side bestemt seg for å løse problemet med å bare valse over og ta livet av alle de anser som en potensiell trussel – sivile inkludert. En krigshissende russisk general står i sentrum her, og de allierte styrkene forsøker å ikke starte en krig med nasjonen, samtidig som de må ta litt hardt i.
Det er i persongalleriet spillet treffer best. De som forsvarer hjemmene sine mot både russere og terrorister er sympatiske og heroiske, men samtidig får man litt forståelse for hvorfor de som driver terroren
Man får liksom to lag her, både de slemme og de snille smågruppene i fantasilandet Urizkstan, og de slemme og de snille stormaktene – som alle befinner seg i den moralske gråsonen.
Det er ikke dermed sagt at det er en fryktelig god historie, dette. I stor grad er det de mer minneverdige oppdragene som engasjerer, ikke det at man blir oppslukt av fortellerteknikk og god dialog.
Det er synd, for historien er grei nok, om enn ikke litt enkel. Russerne er liksom så slemme at de ikke greier å gjøre annet enn å begå krigsforbrytelser på rekke og rad.
- Dette er en krigsforbrytelse, passer vår amerikanske helt å påpeke.
- HOO RAAH, grynter førti amerikanske soldater idet helikoptre og tanks bomber et sykehus sønder og sammen.
Det faller litt på sin egen urimelighet, og når utviklerne også greier kunststykket å mikse inn referanser til ekte, faktiske, hendelser og male det i mer amerikavennlige farger (i et oppdrag forsvarer du motorveien «Highway of Death» mot russere som angriper, mens i den virkelige verden bombet amerkanerne flyktende irakiske soldater sønder og sammen på den faktiske «Highway of Death» i Kuwait i 1991), så blir det ikke så jeg tror særlig på det som skjer.
Fortsatt «CoD»
Og så er det dette vanlige tøyset som det ser ut utviklerne er helt vaksinert mot å noensinne greie å fikse i disse spillene.
For jo flere fiender det er på skjermen, jo mer uinteressant blir spillet for meg. Som med de siste innslagene i serien er historiedelen av «Call of Duty» best når den tar et pust i bakken og lar deg fordøye områder og det som skjer.
Men så er det tilbake til det rene kaos, granater flyr etter meg som varmesøkende raketter og jeg dør igjen og igjen og igjen og igjen – gjerne med autolagring som jobber aktivt mot deg. En plass lagret spillet idet jeg sto face-to-face med en fiende, og jeg måtte passe på å skyte på mikrosekundet lastingen var ferdig.
Det er tidvis frustrerende når jeg ikke vet hvor skuddene eller rakettene kommer fra, og det blir mye prøving og feiling for å komme meg forbi den usynlige veggen for at spillet skal hoppe til neste seksjon.
Best når ting går treigt
Heldigvis er det en god del bruddstykker som overbeviser.
I spillets kanskje mest minneverdige segment styrer vi et av spillet heltinner som barn, der familien ødelegges av et bombeangrep av russerne. Det er oppriktig triste og utrivelige greier, og viser litt hvorfor kjemisk krigføring er, om mulig, enda mindre okay enn vanlig krig.
Dette er bra saker, her får vi mer tid til refleksjon og medmenneskelighet. Spillet fremstiller krig på en måte få andre har gjort det før og får meg til å både tenke og føle masse på én gang.
Dessverre snubler også denne seansen idet ungene plutselig er i et snikesegment som ender opp i at de knerter fiender med kniver, sakser og pistoler de også, og skjermen leverer tidvis teite sitater om man feiler. Sjokkverdien kastes for vinden, og det hele blir nærmest parodisk og teit.
«Call of Duty» greier liksom ikke å legge fra seg «Call of Duty»-klisjéene her heller. Jeg skulle ønske de ikke bare skal piske meg videre i lysets hastighet, hvor det nærmest virker som om utviklerne er redd jeg skal kjede meg.
Det er flere minneverdige scener denne gangen enn på lenge, skal det nevnes. Flere segmenter oppleves oppriktig spennende, for eksempel et der man går gjennom et hus for å finne terroristenes planer. Det hele får meg til å sikle etter et nytt «SWAT»-spill. Bra!
Mye har forresten blitt sagt om potensielt «sjokkerende» greier i spillet her, men det er neppe noe som kommer til å være drøyt for noen som har sett «Game of Thrones» eller en hvilken som helst krigsfilm de siste 40 årene.
Så det er litt sånn typisk «CoD», en serie som virker nærmest å være bygd opp av mer eller mindre «kule» eller «minneverdige» scener, som så bindes løst sammen av en tynn historie. Det kommer neppe til å vinne noen priser denne gangen heller – selv om jeg syntes spillet hadde et godt figurgalleri, hvor spesielt motstandskvinnen Farah var fantastisk.
Men flerspilleren da!
Og som vanlig er «Call of Duty» et spill med to fasetter. Enkeltspillerdelen står nærmest som et helt eget spill som er over på noen timer, mens en tjukk og god flerspillerdel skal gjøre oss avhengige fram til neste utgivelse.
For meg reddet dette «Call of Duty WWII» for et par år siden, hvor tøysehistorien sto til stryk (er det noen som husker den?), men flerspilleren var solid og gøy. Denne gangen er det merkelig nok litt blandet også her.
Som vanlig er det en milliard moduser å velge mellom, hvor jeg har som tendens å egentlig holde meg til Team Deathmatch eller Free-For-All – alle veldig typiske «Call of Duty»-moduser med mye skyting, øyeblikkelig respawning og (forhåpentligvis) mye fart.
Du har også de litt mer seige modusene for de som liker å gjøre oppdrag eller ta ned motstanderlagene litt mer metodisk. Spesielt Ground Wars er gøy her, hvor dere er 32 personer per lag og skal ta over områder på enorme kart. En slags light-variant av «Battlefield», i grunn.
Noe for alle, med andre ord. Det er fint, og er du lei av én modus er sannsynligheten bra for at du bare kan hoppe over til en av de andre.
Det er også en avsindig menge med ting å låse opp, våpen å fikse på og kill streak-rewards å jakte på.
I skrivende stund finnes det ikke mikrotransaksjoner, noe jeg ønsker å gi Activision honnør for – men jeg står også klar med ståltuppet vernesko med adresse bjellene deres den dagen de legger det til igjen. Jeg har ikke fryktelig troa på at de kommer til å plutselig gi opp XP-boosters og gullvåpen som gjør ekstra skade for litt ekstra penger, liksom.
Til slutt har vi «Spec Ops», som er spillets zombie-substitutt, med mulighet til å spille i co-op med venner og kjente – hvor du nedsabler bølger med fiender.
Det er ganske søppel, med lite oversikt over hva som kommer fra hvor. Det er også så innmari vanskelig at det nesten ikke er til å tro. Hva i all verden skjedde her? Å spille på «realism» i flerspilleren er mye lettere!
Det blir så umulig å komme seg gjennom bølgene her at jeg bare ga opp i ren frustrasjon. De andre modusene får holde.
Mer camping enn på biltur til Danmark
Men det er dessverre større problemer å finne her enn en litt hostende Spec Ops-modus.
Det mest åpenbare er at spillet aktivt belønner deg for å campe – altså å bare sitte og vente på at en fiende skal løpe forbi deg.
Dette fordi utviklerne har gjort et par merkelige designvalg, som i harmoni jekker spillet (som egentlig er rimelig bunnsolid) ned et par hakk.
Den første er at alle virker å ha verdens mest høylytte støvler på. Du kan høre at noen kommer løpende fra den andre siden av kartet. Det er null sjanse å greie å snike seg innpå noen, og det er helt håpløst å spille med noe annet enn høretelefoner på – noe annet og andre får et megafortrinn.
Samtidig roper også duden din hele tiden (!!). Samme hva du gjør, så skal det utbasuneres i to hundre desibel. «RELOADING!», «HOSTILE HERE», «TAKING FIRE». Dette er totalt unødvendig info å få striglet inn i øregangene – men verst er at alle rundt deg hører det samme.
Jeg skjønner at det ikke betyr fryktelig mye i et kjapt spill som «Call of Duty» har pleid å være, men i «Modern Warfare» er løpehastigheten tonet betraktelig ned, og det er mer fokus på «realisme» og taktisk tilnærming.
Jeg har ikke ord på hvor sinna jeg ble da jeg kom rundt et hjørne og så en person sitte med ryggen til og kikke nedover siktet sitt – hvorpå soldaten min vræler «ENEMY CONTACT» for full hals, og tenåringsrefleksene til motparten skvatt rundt og tok meg av dage før jeg fikk tenkt meg om.
Bingo om du får riktig bane
Det er også mye jeg ikke liker med banene i seg selv, der designet enten har så mange krinker og kroker at man helst bør campe, eller åpne områder med utrolig mange plasser folk kan kikke ned på deg fra.
Generelt er banedesignet svakt over hele fjøla, og det er så mange plasser å gå seg vill eller gjemme seg at hver dør og hvert hjørne er en potensiell dødsfelle. Det finnes ikke et tall høyt nok for hvor mange ganger jeg har tråkket på en claymore-bombe og øyeblikkelig dødd.
For ikke å snakke om de større banene, hvor du ofte bare løper i 20 sekunder for å komme fram til der skytingen skjer, og som inneholder en milliard campingplasser, gjerne fra toppen av skyskrapere!
Baner som Euphrates Bridge og Piccadilly er noe av det mest frustrerende jeg har spilt, hvor spillet aktivt belønner spawn-camping, og man ofte dør sekundet etter man starter – igjen og igjen.
Takke meg til de mindre banene som Hackney Yard, hvor man faktisk kan dundre rundt som i de tidligere «Call of Duty»-spillene og få litt godfølelsen igjen. Men så kan man ikke stemme på kart mer, og ender opp med å bli spawn-campet på Piccadilly halvparten av gangene likevel.
Og er det bare meg, eller er det litt vanskelig å se ting? Den nydelige grafikken med tilnærmet uendelig av detaljer, objekter og krimskrams som ligger rundt på banen gjør at det å se en fiende på medium avstand nesten er umulig i farta. Kanskje jeg bare begynner å bli gammal?
Det er ikke så viktig likevel da, fyren jeg styrer vet jo hvor folk er uansett, og utbasunerer dette til stadighet.
Det hele er synd, i grunn, for jeg liker grunnfølelsen som er hakket seigere denne gangen, og var en stor fan av «WWII»-flerspilleren.
Man kan riktignok få øyeblikk hvor laget samarbeider og greier å ta objectives sammen, eller hvor man kommer i den «grooven» der man virker udødelig (gjerne på den mindre og bedre designede Hackney Yard) – helt til noen dreper deg fra et av åtte vinduer i tredje etasje for tusende gang.
Så vi står igjen med en slags reversering av «CoD WWII» her.
Vi har en bra enkeltspillerdel som ikke akkurat finner opp kruttet på nytt, men heller leverer en solid liten historiesnutt, og en litt skuffende flerspillerdel som kanskje blir fikset en gang i fremtiden.
Ting som de høylytte fottrinnene kan enkelt gjøres noe med, men de mer fundamentale feilene som dårlig kartdesign og moduser som ganske enkelt ikke er gøy virker som en drøyere oppgave.
Det er likevel et spill som kommer til å leve en stund, og vi kan i hvert fall regne med mer innhold – forhåpentligvis uten å måtte betale skjorta for det.
