Så er vi endelig her! Det som er kalt tidenes mest omtalte og etterlengtede spillansering er over oss med full tyngde.
Det å nå skulle unnfange «Modern Warfare 2», kan faktisk fortone seg som et lite antiklimaks uansett hvilke forventninger man har hatt.
Redselen for å gå i ringen med «Modern Warfare 2» har ført til at andre spill har blitt flyttet til neste år, spillbutikker verden over har fylt lagrene sine med denne tittelen og spillpressen har stort sett ikke skrevet om noe annet den siste tiden.
Spillet forventes å bli tidenes salgssuksess, til tross for sin 18-årsgrense. Det er vanskelig å finne motargumenter for det etter å ha tilbrakt tid i universet til utviklerne i Infinity Ward.
Bare for å ha sagt det først som sist: Dette spillet er fantastisk – ja, mest sannsynlig det beste krigsspillet du kommer til å spille på veldig, veldig lang tid! Kanskje på to år, når Infinity Ward muligens lanserer det neste Modern Warfare - med en minst like fengende releasedato som denne gang.
Hva med dette, Infity Ward: 11.11.11?
FØLGER OPP EN BESTSELGER
Undertegnede fikk som mange andre et nært forhold til «Call of Duty 4: Modern Warfare» som kom ut for to år siden.
Infinity Ward, utviklerne som alternerer med mindre anerkjente Treyarch om å gi ut nye, årlige spill i denne bestselgerserien, satte ny personlig rekord og sørget for en interessant nytolkning av genren som til da hadde vært bundet til 2. verdenskrig.
Borte vekk var nazister og ikoniske slag vi har sett skildret så alt for mange ganger.
Les også: Vår anmeldelse av «Call of Duty: World at War».
Handlingen, våpnene og persongalleriet skildret i spillet var oppdatert til nåtidenes konflikter og uoversiktlige trusselbilder. Det virket som om utviklerne hadde forsynt seg grovt av Möllers tran og på veien også fant ny selvtillit.
«Call of Duty 4: Modern Warfare» har siden gått hen og solgt over 13 millioner kopier. Det ble en bestselger på alle plattformer og satte standarden for hva man forventer av et godt skytespill. Ikke minst gjennom en massiv onlinedel som har tronet på toppen over populære onlinetitler siden lansering.
Forventningene til denne oppfølgeren er at den skal selge enda mer.
Oppkjøringen til lanseringen har vært en av de mest spesielle. Det virker som PR-apparatet til utgiveren Activision har vært velsmurt og fullt av kreative innspill til hvordan man skal dryppe akkurat nok olje på dette maskineriet i månedsvis til å holde det gående. Men perioden før release har også vært preget av uventede og ikke planlagte lekkasjer, som har ført til at advokatkorpset til Activision har fått mer å henge fingrene i.
I første rekke gjennom den oppsiktsvekkende videoen som havnet på nett noen dager før spillslipp, som viste en brutal massakre av uskyldige sivile på en flyplass.
«Modern Warfare 2» inneholder nemlig noen kontroverser, som du sikkert har mistenkt, men det hjelper definitivt å vente litt med debatten og knivslipinga til spillet nå er ute for å danne seg et nyansert bilde av det hele. Mer om det litt senere.
Spillet kler uansett den strenge 18-årsgrensen. Spilleren får i tillegg et valg før man kan ta fatt på det hele: Om man ønsker å sløyfe noen brutale scener i spillet eller ikke, uten at dette betyr noe for achievements/trophies eller ødelegger flyten i handlingen.
KJENTE FJES, NYE SPILLMILJØ
Historien i spillet finner sted fem år etter den i «Call of Duty 4: Modern Warfare».
Spillet starter i en amerikansk militærleir for litt rekrutt-trening.
Opplæringsdelen minner i så måte om det vi fikk i forgjengeren, men det går ikke mange minuttene før alarmen går og du befinner deg på ditt første oppdrag.
Nok en gang er spillmiljøene varierte og spredt rundt kloden. Alle oppdrag munner ut i én stor, overhengende konflikt som truer den vestlige verdens eksistens, selv om brettene isolert sett til tider kan føles noe springende og usammenhengende.
Engasjementet vekkes i første rekke gjennom selve forseringen av de forskjellige oppdragene, mer enn du føler entusiasmen gjennom briefingen på forhånd. Men temmelig kjapt utkrystalliseres det et klarere fiendebilde og en konflikt som plutselig eskalerer…
Noen gamle kjenninger fra tidligere CoD-spill dukker opp i spillet, noen av dem er sentrale i handlingen selv om de ikke fungerer som spillbare figurer – uten at vi vil røpe for mye her og nå.
Tidlig i spillet får du oppleve Favelaen i Brasil, med sine klaustrofobiske smug og eklektiske bebyggelse. Du drar også til Kasakhstan der snøscooterjakt og ispigger er stikkord. som du kanskje husker fra E3-demonstrasjonen som ga verden de første in-game-bildene fra dette brettet i sommer. Noen riktig så minneverdige oppdrag er dessuten lagt til USA.
Spillet introduserer deg dessuten for et Washington DC badet i røyk, flammer og ruiner. Ett av spillets store klimaks foregår dermed i kjente kulisser med en for anledningen uvant ramme rundt.
Verden står overfor en psykotisk trussel ved navn Vladimir Makarov, som fører en russisk, ytterliggående fløy inn i en konflikt med USA og Vesten, der en innsatsstyrke (Task Force 141) kreves for å stoppe atomkrigsspøkelset som med ett blir langt mer enn bare en tom trussel fremsatt av en gærning med noen langdistanseraketter og en miniarmé.
Dette er nemlig det nærmeste en 3. verdenskrig vi kommer i spillformat, og det føles også virkelig slik når du spiller «Modern Warfare 2».
Enspillerdelen er mer intens enn noen gang i CoD-serien. Du hiver formelig etter pusten i løpet av de 6-8 timene det hele varer. Sjelden har man fått en lignende utblåsning som i dette spillet.
Som sist gang vil helt sikkert en del kritisere at spillet er såpass kort, men da jeg befant meg i sluttfasen av spillet følte jeg at jeg utvilsomt hadde fått valuta for pengene – og vel så det. Heller 6 timer og 29 minutter (som var det jeg brukte på å runde spillet) med intens underholdning på dette nivået enn det dobbelte med mye fyllstoff og unødvendige cut scenes for å drøye det hele ut.
NY CO-OP-DEL
La det være sagt med én gang:
Makarov og hans plan er av den ondsinnede arten, om du ikke allerede mistenkte det.
Og Infinity Ward har gått langt i å la deg som spiller føle denne ondskapen.
Det svært kontroversielle brettet lagt til en flyplass, som vi har nevnt tidligere i denne anmeldelsen, skal la deg kjenne dette på kroppen.
De fleste opplever nok å føle seg uvel når man må gå undercover og selv bevitner massakren av hundrevis av uskyldige på en flyplass.
Alt dette mens du hører endeløse, desperate skrik rundt deg og ser skadde kravle rundt på gulvet. Det å få dette skildret i førsteperson, der du kan velge å delta i slakten eller ikke, er i beste fall dristig og vil garantert føre til etterspill i form av en oppblusset debatt om spillvold.
Dette er en scene du kan velge å hoppe over, og underbygger samtidig hvorfor «Modern Warfare 2» har fått den strengeste aldersgrensen. Det, i tillegg til at følelsen av økt brutalitet er til stede gjennom hele spillet, detaljer som at kameraet i førsteperson blir tilgriset av blod når du blir truffet, og alt er toppet med en gjennomgående mer hardkokt tone gjennom hele spillet.
Selv om størstedelen av spillet er basert på skyteoppdrag, finner du også variasjon gjennom enkelte snikskyteroppdrag, du får kjøre snøscooter og båt, plukke ut mål via luften og desarmere store mengder eksplosiver. Og da har vi ikke nevnt de hundretusener av tomhylstre som ligger igjen på slagmarken etter at du og resten av Task Force 141 har gjort jobben.
Mye er kjent om du har spilt forgjengeren, men enkelte ting er perfeksjonert i denne oppfølgeren.
Det å ta ut gisseltakere ved først å detonere en sprengladning for å lage et improvisert inngangsparti, og deretter føle den dirrende pulsen i håndkontrolleren mens du i sakte film skal finne ut hvem som er fiende og hvem som er sivile, byr på slike øyeblikk som gjør at du sitter på kanten av stolen gjennom spillet.
Tydeligvis noe som Infinity Ward er fornøyd med, for dette scenarioet følger deg gjennom store deler av spillet i ulike variasjoner. Akkurat dette elementet fremstår som en videreutviklet variant av det vi kjenner fra «Rainbow Six»-serien.
Verdt å nevne er også den nye co-op-modusen kalt Special Ops, som lar deg og en venn samarbeide gjennom høyeksplosive brett, tjene stjerner og dermed låse opp nye nivåer. Definitivt noe som er med på å øke levetiden, om det ikke var nok der fra før til å holde spilldisken i konsollen eller PC’en varm gjennom vinteren.
Viktigst for svært mange er likevel onlinemenyen, som i likhet med «Call of Duty 4: Modern Warfare» her er bunnsolid og nok en gang setter lista for slikt et skytespill. Det er få åpenbare endringer fra sist gang, men det har vært litt støy i forkant av lanseringen etter at Infitiy Ward fortalte om avgjørelsen om å droppe dedikerte servere til PC-versjonen.
Vi får se hvordan PC-eiere reagerer nå som spillet er ute. Kanskje man finner ut at ting ikke er så ille, likevel?
Det har vært rapporter om litt teknisk rusk online innledningsvis, noe som forhåpentligvis blir rettet opp med det første gjennom en patch.
Det er helt udiskutabelt at «Modern Warfare 2» kommer til å bli en slager online i lang, lang tid – akkurat som forgjengeren har vært det i mange måneder.
Activision har allerede annonsert to utvidelser i form av nye kart, og flere dukker nok opp i fremtiden. I mellomtiden kan du hygge deg med kjente spillmoduser og nyheter, samt et drøyt dusin ferske kart lagt til online flerspiller – blant annet med nye miljøer inspirert av enspillerdelen av spillet.
INSTENST OG HARDKOKT
Noen av kvalitetene i «Call of Duty 4: Modern Warfare» lå utvilsomt i historieformidlingen.
Det føltes som om utviklerne endelig hadde verktøyene tilgjengelig for både å lage et teknisk overlegent actionspill, men at de også hadde ambisjoner om å lage underholdning i Hollywood-klassen.
Brett som det i Tsjernobyl, der du blir bedt om å kaste deg ned i sivet for ikke å bli oppdaget av helikoptrene som sveiper over hodet ditt, for så å krabbe deg usett forbi en armé av fiendtlige soldater, ga frysninger på ryggen.
Det var ett av de spillene man følte tok actiongenren én hel generasjon videre.
Oppfølgeren har et økt tempo og øyeblikk som nesten tangerer det nevnte Tsjernobyl-brettet.
E3-demonstrasjonen fra i sommer, der du må ishakke deg vei opp en isvegg – og der du til stadighet står i fare for å ramle ned hundrevis av meter – er ett høydepunkt i «Modern Warfare 2». I dette brettet kjenner du igjen litt av den samme fortellergleden og intense stemningen som Infinity Ward holder på å gjøre til sitt varemerke. Det er også snikskytteroppdrag som formidler den samme åndeløse stemningen og som senker tempoet en smule slik at du skal kjenne nerven i spillet.
«Modern Warfare 2» er først og fremst hardkokt action. Det er til tider fysisk vondt å spille når urovekkende bilder som flyplassmassakren utspiller seg foran øynene dine, du kjenner flere følelser strømme gjennom kroppen de timene du bruker på å bringe fiendene i kne – og du blir hele veien utsatt for interessante vendinger i historien som engasjerer og bringer ny motivasjon til bordet.
Med en oppjustert grafikkmotor og en handling som føles akkurat passe balansert mellom et realistisk fiendebilde og en smule Hollywood, byr «Modern Warfare 2» på mange timer med prima underholdning.
Det er så inn til beinet engasjerende og fartsfylt at du helt mister begrep om tid og sted.
Du kommer til å tenke på, snakke om eller spille igjen deler fra enspillerdelen i fremtiden etter å ha rundet spillet én eller flere ganger. Høydepunktene fra dette spillet setter seg nemlig som limt til hjernebarken – og det er like mye de visuelle kulissene som det er enkeltstående situasjoner fra skyttergropene som du kommer til å huske best.
Uten tvil årets actionopplevelse, og en av de største milepælene innefor digital underholdning.
NB! Vi har testet Xbox 360-versjonen. Spillet er også ute til PC og PlayStation 3. Det kommer i tillegg ut nye Call of Duty-spill til Nintendo Wii og DS.
