(PressFire.no Når jeg tenker på «Captain Toad: Treasure Tracker» ser jeg for meg en grenseløst ubehjelpelig heis-pitch:
«Se for deg et spill satt til Mario-universet, men med en av de små soppene i hovedrollen – en som ikke kan hoppe. Se for deg et plattformspill med bittesmå nivåer, hvor orientering er den sentrale bestanddelen og kamerakontroll er blant de viktigste verktøyene du har. Se for deg...».
Ding!
Har du imidlertid spilt glitrende «Super Mario 3D World» (2013) er sjansen derimot større for at den potensielle dybden som ligger i konseptet allerede er klart for deg. «Captain Toad» er nemlig i realiteten et skoleeksempel på renskåret og konservativt spilldesign.
Dogme 2015
Spredt utover nevnte «3D World» som små forfriskende distraksjoner er «Captain Toad»-nivåene den syltede ingefæren i et velbalansert sushimåltid – sideattraksjonen som hever det ferdige resultatet.
Her skal man navigere den lille soppekapteinen gjennom tilsynelatende enkle diorama-aktige labyrinter i den evige jakten på flere stjerner.
Der, som her, er miljønavigasjon, miljømanipulasjon og orientering de sentrale egenskapene som kreves av spilleren, mens designet nødvendiggjør forsiktighet og planlegging framfor rørleggerkompisens raske reaksjonsevne.
Mangelen på spenst gjør at man utforsker disse stadig mer komplekse nivåene metodisk og kalkulerende, noe som igjen plasserer «Captain Toad: Treasure Tracker» nærmere puzzle-sjangeren enn det tradisjonelle plattformspillet.
Selv om disse vignettene fungerer utmerket i sin opprinnelige kontekst kunne en uttværing av denne noe begrensede idéen til et selvstendig eventyr raskt ledet til monotoni i mindre kløktige hender. Nintendos eminente nivådesignere benytter seg heller av muligheten til å briljere innen begrensende rammer.
Det sobre grunndesignet blir til en gedigen styrke framfor en svakhet.
Her får vi klassiske «Mario»-design krympet ned og snytt ut av nesen til M.C. Escher. Flere av nivåene løses på få minutt, mens andre er mer komplekse affærer – nærmere små labyrinter som kveiler seg rundt seg selv.
Det mest ambisiøse nivådesignet sender tankene tilbake til ærverdige «Super Mario Galaxy»s lek med perspektiv, proporsjoner og gravitasjon, alt dette mens tempo og intensitet varieres konstant.
Kameraet blir din beste venn der du slynger det rundt spillets stadig mer intrikate diorama for å avduke hemmelighetene og veien dit.
Diorama full av stjerner
Med sitt enkle grunnpremiss fenger «Captain Toad» umiddelbart, og det uten noe ytterligere fiksfakseri. Man avanserer ved å sanke en stjerne i hvert brett, mens man kan samle opp mot tre edelstener om man går litt grundigere til verks.
Disse benytter man seg av for å åpne ytterligere nivå.
Parallellen til mobilplattformenes ampre fugler synes klar, uten at det heller legger noen demper på samlemanien og utforskningstrangen.
Spillets grunnleggende tydelighet gjør også opplevelsen potensielt like appellerende for far og sønn, mor og datter.
Dette er et familieorientert spill uten at noe som helst dummes ned eller forflates. Man kan leke med omgivelsene uten frykt for å feile, eller man kan planlegge en optimal rute for effektiv og taktisk gjennomgang.
Det eneste spillet fordrer er at det kribler litt i kroppen når du avduker hemmeligheter. Gjelder dette deg er også sannsynligheten stor for at «Captain Toad: Treasure Tracker» er skrudd til for nettopp deg.
Progresjonen er konstant og jevn, det er alltid klart hva spillet forventer av deg mens brettenes korte lengde gjør raskt at man gjerne spiller ti nivå ekstra der man egentlig hadde tenkt å gi seg for kvelden. Med sine greit over sytti brett, lassevis med delmål og skjulte skatter er det en overraskende substansiell pakke Nintendo byr på her.
Sopp er topp!
At det tekniske også er på stell bør ikke komme som en overraskelse om du har spilt noen av Nintendos spill de siste årene. Bygd på det knallsolide fundamentet «Super Mario 3D World» la for et drøyt år siden ser «Captain Toad: Treasure Tracker» forholdsvis spektakulært ut og flyter som en drøm.
Å se ned i de fargerike dioramaene føles ofte som å betrakte en animert godteskål. Ytterligere kantutjevning hadde selvfølgelig ikke skadet, men trekker heller ikke helhetsinntrykket nevneverdig.
At det er uendelig med sjarme å hente i små sopper der de veksler mellom å være sårbare reddharer og drapsmaskiner armert med turnips, bidrar også til den gode stemningen. Dette er også en dikotomi Nintendo benytter seg av for å skape ytterligere variasjon gjennom det rundt syv timer lange eventyret.
Noen kjærlige nikk til Nintendos historie avrunder her en pakke som føles langt mer fullendt enn den hadde noen grunn til å være.
Spillet representerer en maksimering av en forholdsvis enkel idé som attpåtil har potensialet for videre iterering. Tankene på å håndtere utfordringer i samarbeidsmodus frister definitivt.
Ribbemunnskyll
At vi skandinaver ikke fikk dette spillet til julekosen kan vanskelig betegnes som noe annet enn en blunder fra Nintendos side. Når vi nå endelig sitter med denne lille perlen, kan den imidlertid fungere som humørbomben som vasker ribbefettet ut av blodårene og karrer støv av hjernesynapsene.
Det kan også bidra til å skylle munnen etter noen av de monumentale storbudsjettskuffelsene 2014 hadde å by på.
Der vi stadig ser gigantprosjekt med overlessede grunndesign og en tilsynelatende grenseløs angst for at spillerne skal kjede seg, bygger Nintendo heller interessante utfordringer rundt enkel og velrealisert grunnmekanikk.
Håpet her er at soppekapteinen også kan tjene til å inspirere andre spillutviklere med tilsynelatende endeløse lommer. Dere kommer alle langt med en god idé i bunn.
«Captain Toad: Treasure Tracker» er ikke strategispillet som tilbyr endeløse timer i fleksible scenarier, ei heller rollespillet som skildrer maktkamp fra ulike sider gjennom flere gjennomspillinger. «Captain Toad: Treasure Tracker» er kun en liten veldesignet perle av et spill som gjør akkurat det som står på boksen. Av og til er dette alt vi trenger.
