(PressFire.no): Det er ikke lett å være bodselger ute på gata. Dag inn og dag ut – tiden går uhorvelig treigt, og mennesker bare flyr forbi uten at de engang erkjenner at du står der og prøver å tjene inn til livets opphold.
Dessuten skal halvparten av de som stopper opp for å kjøpe noe alltid ha noe jeg ikke selger.
«Nei, jeg selger ikke kaffe latte».
«Nei, jeg selger ikke pølser».
«Nei, du kan ikke få topping på bagelen din. Ikke i dag, i alle fall.»
Det minner meg for øvrig om at jeg må stoppe innom supermarkedet å kjøpe med mer melk.
Jones in the fast lane
Melk er en bestselger av en eller annen grunn – og hadde jeg hatt en kaffemaskin å koble til skraphaugen min av en bod, kunne jeg kanskje ha tilbudt latte til folk også. Men på grunn av de økonomiske tidene, har jeg ikke penger til sånt.
Jeg hadde så vidt penger nok til å koble på et nytt batteri til skranglekassa mi. For en investering det var, sier jeg nå i etterkant, og selger utelukkende hjemmebakte bagels og melk i pappkrus.
Fint, flott. I dette tempoet har jeg så vidt penger nok til bussen hjem i kveld.
Jeg visste jeg skulle ha skaffet meg et månedskort på et tidspunkt.
Som bodselger er det umulig å ikke falle inn i den kapitalistiske tankegangen. Hver eneste person som går forbi deg er tross alt en mulig kunde. Med de riktige tilbudene og prisene hadde jeg garantert fått huket dem til meg også. Men det er så mange krefter med i spill her, som faktisk forutbestemmer hvorvidt folk gidder å bry seg eller ikke.
Every day the same dream
I går stod jeg for eksempel i en hel dag uten at veldig mye skjedde. Jeg fikk en kunde, riktig nok, men siden jeg fomlet med vekslepengene han skulle ha tilbake på 20 dollar-seddelen sin, kan jeg se langt etter ham som en stamkunde. Det er som regel de som tipser best, forutsatt at jeg tørrprater litt med dem og oppfører meg profesjonelt.
Med en business på hjul kan jeg alltid oppgradere med et bredere utvalg av varer, et nytt malingsstrøk, eller bedre teknologi. Men da må jeg investere først, og når sant skal sies så aner jeg ikke om det i det hele tatt vil gi noe avkastning i det lange løp. Så jeg må prøve meg fram -dyppe tærne mine forsiktig, og sørge for at jeg ikke legger alle eggene mine i én kurv.
Kanskje starte med en kjøleenhet – så en toaster eller espressomaskin. Eller dra til bokhandelen og se etter bøker med oppskrifter jeg kan bruke til å utvide assortimentet mitt.
Location, location, location
Mel trenger jeg også i morgen. Jeg har satt av hele dagen til å stå og bake foran ovnen hjemme. Du hadde blitt overrasket over hvor mye bagels og kaffe det faktisk går der ute, når jeg er nødt til å spise halvparten av dem selv bare fordi jeg ikke har penger til å kjøpe lunsj og middag andre steder.
Jeg sa ikke at bedriften min var perfekt, men det går da rundt. Så vidt. Jeg har jo tross alt et privatliv jeg må balansere, med en datter jeg må plukke opp fra skolen, og en leie som skal inn førstkommende mandag. Tiden går utrolig fort, og når dagen er omme, sitter jeg som regel med en tom følelse over hvor lite jeg egentlig fikk utredet.
På mange måter er det akkurat dette som er essensen av livet mitt – å stå der, dag ut og dag inn, og smake på hvordan det er å leve som gründer i et klima som kanskje eller kanskje ikke trenger meg. Takk gud for at jeg kan ta temperaturen på konkurransen min underveis, som jeg vil anta sliter med det samme.
Ditt livs simulasjon
Jeg tror det er summen av alt dette som er grunnen til at du bør merke deg «Cart Life». Alt som skjer systematiseres og hjelper til med å forfatte en historie. Alt jeg har skrevet om over er liksom en del av hverdagen din her – menneskene du møter, forholdene du skaper, tjenestene du tilbyr. Selv kaffekoppen du kaster i deg på morgenkvisten og effekten den har på kroppen din.
Fra dag én må du opparbeide deg kunnskap gjennom prøving og feiling. Her er det ingen som løfter deg opp, holder hånda di og legger markedet til rette for deg slik mange andre økonomiske spill og simulasjoner gjør. Du står ansvarlig for alt - fra å sette de riktige prisene, regulere tjenestene du tilbyr og å være på de riktige stedene til de riktige tidene.
Jeg skal love deg at du kommer til å oppleve like mye frustrasjon som glede, men dét er definitivt en god ting. Spill generelt har en tendens til å sikte seg inn på et veldig snevert følelsesregister når de først skal spille på stortromma.
Dessuten tror mange av dem at veien å oppdrive disse følelsene på, er å anstrenge seg for å fortelle at du skal føle, i motsetning til å la deg oppleve og dra dine egne konklusjoner.
På toppen av det hele er det alltid hjerteskjærende og tungt å se håpløsheten knyttet opp mot de respektive rollefigurene spillet faktisk dreier seg rundt, og hvordan de ender opp på snørra både personlig og profesjonelt.
Du trenger ikke nødvendigvis å leve fra hånd til munn i «Cart Life», men veien opp fra startgropa til toppen er sannelig lang, trist og frustrerende.
Jeg skal si ifra hvis jeg noen gang kommer dit.
«Cart Life» ble sluppet til pc 18. mars og kan kjøpes via Steam.
