I 1992 ga Westwood Studios ut «Dune 2», spillet som definerte RTS -sjangeren og som for meg virkelig åpnet øynene for PC-gaming.
I 1995 kom «Command & Conquer» og i 1996 «Red Alert», begge fantastiske spill som mange har et forhold til. Med multiplayer over modem og 3D-grafikk, ispedd filmsekvenser og fett soundtrack, introduserte de et helt nytt spillunivers.
Westwood erobret 5-6% av verdensmarkedet innen PC-gaming, og verden lå for deres føtter. I 1998 kom EA inn på eiersiden, og i 2003 la EA ned Westwood.
FEILSLÅTT HUMOR
Et uendelig antall utgivelser seinere, og man kan spørre hvor det gikk galt?
At en spillserie som var så nyskapende, og fikk så mange fans for 12-13 år siden i hovedsak leverer den samme mekanikken i ny innpakning gang på gang er for meg en gåte.
Når innspilling av filmsnutter, hvilke skuespillere som er på rollelista og selve historien i ett strategispill blir viktigere enn selve spillet, er det kanskje på tide og skifte beitemarker til Hollywood eller legge inn årene.
Misforstå meg rett - sett opp mot «Red Alert 2» er «Red Alert 3» er et helt ok spill. Det har hakket bedre grafikk, noen nye elementer og en ny vri på historien.
Jeg var selv ”blodfan” av serien, så at fansen både kjøper det og at mange kommer til å like det, tviler jeg ikke på. Om de får flere fans derimot er vel heller tvilsomt og det er mange grunner til det.
Selv om jeg personlig synes humoren i filmene bommer er det ingen tvil om at de er vellaget og rollebesetningen er imponerende. Historien i seg selv er vel som man kan forvente av et «Red Alert»-spill - kort fortalt er det en alternativ nåtid, ispedd Einstein, manglende atombomber, tidsreiser, Sovjet og de allierte og for første gang; Japan, eller «Empire of the Rising Sun», som de heter i spillet, samt en hel haug med deilige damer i kostymer kjøpt på den lokale pornosjappa.
Alt fortalt i god «Red Alert»-ånd. Ett av de få nye elementene i serien er en såkalt «Co-Commander». Det innebærer en menneskelig eller AI-styrt spiller som er alliert. Dere har felles økonomi og slåss mot de samme fiendene. Idé og intensjon er veldig bra, og nytenkning er virkelig noe denne serien trenger.
TEGNESERIEGRAFIKK
«Co-Commander» med en kompis faller nok i smak hos de fleste, men er du venneløs og må ta til takke med datamaskinens AI, kan det være en kilde til stor frustrasjon.
AIen er direkte dum og kommandoene du forsøker å gi den er helt tilfeldig om blir iverksatt eller ikke.
Bra idé, men så lenge du ikke har en menneskelig alliert burde vi ha hatt muligheten til å velge en ren enspiller-modus.
Det finnes ikke, så da står du fast med en teit «kompis» du helst skulle ha «mista» på kjøpesenteret.
Om grafikken har endt opp til det bedre eller verre kommer an på øyet som ser. Jeg vil nøye meg med å si at grafikken har blitt endret til en mer tegneserieaktig stil med sterke farger og en stor porsjon visuelle effekter. Fint det, men i hektiske kamper mistet jeg lett oversikten og opplevde det som rotete og til tider unødvendig kaotisk.
For all del det ser det bra ut, men det er nok et eksempel på stil over funksjon. Det hjelper ikke med den begrensede zoom-funksjonen som ikke hjelper deg å gi et godt overblikk. Hvis all sminken hindrer deg i å gjøre jobben, så kan du spørre om det ikke hadde vært bedre å redusere effektene?
Men det som virkelig trekker ned er spillmekanikk og spillopplevelsen. Spillet er veldig uballansert, og den ”gode”, gamle masseproduksjonen av den beste enheten du har til rådighet, fungerer fortsatt.
Spesielt fordi alle enheter nå har en spesialegenskap. Noen tanks kan gjøres om til fly, mens andre kan beskytte allierte enheter. Det er i utgangspunktet en ting som gjør at detaljstyring burde spille en større rolle, som ville vært en god ting, men når det å kontrollere en enhet er såpass vanskelig ved store varierte troppeansamlinger, er det sjelden du får dratt full nytte av det.
LITEN UTVIKLING PÅ 10 ÅR
Så dermed forblir den beste strategien i flerspiller å ha store mengder av den beste enheten du har til rådighet, samt forsøke å treffe hotkey for spesialegenskap i riktig øyeblikk.
En annen ting ved disse spesialegenskapene er at de så og si fjerner elementet med krigføring på havet, noe som kunne gitt en tredje dimensjon til spillet.
De fleste enhetene kan nemlig enten fly eller fungere som amfibiekjøretøy av en eller annen art.
I tillegg kan samtlige bygg, bortsett fra to per rase, bygges på vannet, så det man sitter igjen med er bakke/luft-krig.
Selv om vannet er der og ser veldig bra ut, har det liten eller ubetydelig strategisk effekt. ”Pathfinding” er også et element som ikke fungerer godt nok. Flere ganger opplevde jeg at jeg prøvde å flytte enheter hvor de rett og slett ikke klarte å finne veien. Hvis noe stod i veien ga de rett og slett bare ga opp og ble stående stille.
Flytting av mange enheter gjennom smale passasjer kan dermed bli meget frustrerende fordi enhetene bare stopper opp. Ganske irriterende hvis du er opptatt med et angrep, har gitt en ordre i hovedbasen, bare for å komme tilbake og se at enhetene står på stedet hvil som late desertører.
I tillegg har ressursinnsamling blitt forenkelt til det banale, noe som gjør at det er enda mindre strategi inn i bildet, samt at alle kartene av en eller annen grunn har blitt veldig små. Jeg er stor fan av RTS-spill, og «Red Alert 3» er som jeg nevnte tidligere et helt ok spill.
Det er bare det at vi burde forvente så mye mer, både fordi vi teller 2008 og fordi de burde ha alle forutsetninger for å levere noe som er så utrolig mye bedre enn den middelmådigheten de leverer nå - det har skjedd lite eller ingenting med denne serien på 10 år.
Det finnes mange RTS-titler der ute som er et bedre alternativ. Både «Warhammer: Dawn of War», «World in Conflict», «Ground Control II» og «Company of Heroes» bidro til langt større nyvinninger for sjangeren.
For all del, det er noe underholdningsverdi i «Red Alert 3», så er du fan, har mye tid til overs og ikke bryr deg nevneverdig om punktene jeg har beskrevet over, så fungerer det som tidsfordriv.
Men personlig anbefaler jeg å laste ned det originale «Red Alert" som er lagt ut for gratis nedlasting. En klassiker som hjalp til med å definere sjangeren.
Diskuter anmeldelsen i vårt forum.
