Jeg har en kompis som setter av fem minutter hver morgen for å planlegge hva han skal gjøre i tilfelle han står ovenfor en apokalypse hvor de døde kommer til live igjen. Det er kanskje unødvendig å påpeke at sjansene for at noe slikt skulle kunne skje er minimale, men det skader jo ikke å være forberedt.
Jeg tror hovedpersonen i «Dead Rising 2» skulle ønske han hadde fulgt den samme rutinen. Han står nemlig til livet i mannevonde zombier, midt i glamorøse Fortune City.
I forbindelse med slippet til «Dead Rising 2», lanserte Capcom og Blue Castle en ekstrapakke i september kalt «Dead Rising 2: Case Zero». Kronologisk sett fortsetter denne etter slutten av det første spillet fra 2006, og legger grunnlaget for historien i «Dead Rising 2». Her følger vi Chuck Greene, en desperat enkemann med dødssykt barn, på flukt fra Las Vegas etter et utbrudd av levende døde.
PRESSET FOR TID
George A. Romero er garantert enig med meg når jeg sier at en god zombiehistorie ikke nødvendigvis bare trenger å handle om blod og gørr, men også om de menneskelige konfliktene som oppstår i lys av en total sosial kollaps. Det er tross alt den perfekte anledningen til å studere menneskelig mentalitet og samtidig se hvordan desperasjon bringer ut det beste og verste i folk.
Historien i «Dead Rising 2» fokuserer såpass mye på fremdrift og generelle gjøremål at selv digre masser med tusenvis av zombier virker sekundære i forhold til alt annet. Skjermen drukner praktisk talt i dem til en hver tid, men siden du rett og slett ikke har evner eller tid til å kvitte deg med alle, blir kunsten i spillet å navigere seg rundt dem – ikke nødvendigvis gjennom, som du kanskje venter.
Samtidig er den tidligere befolkingen, som nå er zombifisert, så full av personlighet og potensielle morsomheter at du aldri klarer å ignorere dem helt. De er også de eneste utløpene du har for kreative krumspring og aggressive impulser, så du kommer til å stifte god bekjentskap med det meste som måtte bevege seg.
Det er utrolig morsomt å se hvordan du etter bare noen få timer begynner å behandle oppdragene du blir tipset om som øvelser i logistikk: Kursen du plotter ut, tidsrammene du setter og verktøyene du bruker blir rene resurser, mens våpen reduseres til brensel nødvendig for å rydde vei gjennom de sjanglende massene. Bortkastet tid og lek har merkbare konsekvenser på klokka – noe de som spilte det første spillet garantert vil huske som en av de mest karakteristiske og krevende spillmekanismene til stede.
Realiteten er at Herr Greene ikke har all tid i verden til rådighet. Hæren kommer marsjerende om kun få dager, og siden han feilaktig har blitt anklaget for utbruddet og det påfølgende folkemordet, blir hele spillet et kappløp mot klokka. Ikke nok med det: Chuck må også passe på at datteren hans, Katey, får den livsviktige medisinen sin i fastsatte intervaller, parallelt som han eskorterer eventuelle overlevende til sikkerhet og bekjemper sinnssvake psykopater herjende rundt i de forskjellige distriktene.
«Dead Rising 2» krever med andre ord at du administrerer tiden din godt. Går du glipp av en frist, fortsetter spillet uten deg - og i verste fall kan du ende opp med å måtte løpe rundt i det forvokste kjøpesenteret uten noe annet enn en sjø av zombier å leke med. Kanskje ikke et veldig godt argument hvis vi tar omstendighetene i betraktning, men det er uansett ditt eget ansvar å utforske det spillet har å by på. Når tiden først renner ut, er opplevelsen over – uavhengig av hva du har drevet med.
TERROR ER REALITET
Men du må ikke bli overrasket om den første runden din gjennom spillet blir en ren sightseeing-tur gjennom Fortune City. Du oppdager alltid en ny stikkvei eller to å utforske, samtidig som du må gjøre såpass mange kompromisser underveis at det å starte på nytt føles som en naturlig del av opplevelsen. Det er faktisk relativt belønnende også, siden du får overført egenskaper og våpenoppskrifter fra spill til spill.
Heldigvis er Chuck både nevenyttig og kreativ, og kan koke opp alt fra konvensjonelle våpen til de mest absurde ved å kombinere to gjenstander. Stoler, bord og lamper funker yppelig som provisoriske slagvåpen, men det er de tingene som kan kombineres som åpner for kreative muligheter innenfor kategorien slakt. Teiper du sammen fyrverkeri og metallrør, får du for eksempel en fantastisk rakettkaster. Litt avispapir og en halvfull whiskyflaske blir en flott molotovcocktail, mens en kanne bensin og en vannpistol blir en improvisert flammekaster.
Resultatene er ofte like herlige og overdrevne som du kan tenke deg, med høydepunkt som forvandler alt fra propellhatter, bøtter, raker og teddybjørner til brutale drapsredskaper.
Har du råd til å stoppe innom apoteket for medisin på veien til neste milepæl? Kan du ta deg tid til omveien gjennom verktøyskjulet utenfor for å plukke med deg gressklipperen eller motorsagen? Trenger du å sikre deg noen flasker med legende appelsinjuice i tilfelle du støter på en av spillets mange psykopater?
Har du lest bakpå omslaget til «Dead Rising 2», har du garantert fått med deg at du ikke lenger trenger å ta stilling til disse spørsmålene på egenhånd. Det er nå støtte for to spillere i samarbeid over PSN eller XBLA, der du og en kompis kan spille gjennom historien eller bare utforske omgivelsene og ha det moro på bekostning av de hjernedøde massene.
Modusen selv virker ikke spesielt optimalisert for spillet, og føles faktisk direkte malplassert i enkelte situasjoner – blant annet under de sadistiske bosskampene som ofte kun er designet for én. På en annen side er det å drive meningsløs dank mye mer sjarmerende og morsomt i tandem, så co-op-spillmodusen er absolutt verdt en test hvis du allikevel skal gå til innkjøp.
Det har vært en eksplosjon av zombier i spillbransjen i den siste konsollgenerasjonen, uten at veldig mange har høstet potensialet. Blue Castle og Capcom viser imidlertid at de forstår seg på sjangeren gjennom «Dead Rising 2», som i likhet med «Dead Rising» fra 2006 er en hyllest til de vandrende døde. Det faktum at tidsbegrensninger styrer spillet, får designet til å virke dristig og skaper en umiddelbarhet som passer opplevelsen perfekt.
Det er ikke så fryktelig mye som har forandret seg siden sist, men utviklerne har allikevel lagt et fenomenalt grunnlag for en historie der du fyller inn detaljene selv. Chuck er tross alt ikke noe annet enn et uheldig utløp for din egen galskap, og det er akkurat her «Dead Rising 2» virkelig klarer å tilby spennende, og ikke minst; morsomme spillopplevelser.
Jeg kan for eksempel fortelle deg hvordan min versjon av Chuck Greene haltet seg gjennom horder med monstre for å rekke fram til sin kjære datter med en livsviktig motgift, minutter før tiden rant ut. Forklaringen vekker en viss overdreven storhet i det som utspilte seg – spesielt når du vet at jeg kom diltende på en trehjulssykkel i barnestørrelse, ikledd damehatt, løsbart og en pyjamas med bakluke...
PS: «Dead Rising 2» lanseres 24. september til PlayStation 3 og Xbox 360, mens PC-versjonen skal foreligge 28. september. Vi har testet PlayStation 3-versjonen av spillet.
