Rundt ham brant titanene mens laserstråler tegnet intrikate mønstre, de lyste opp verdensrommets mørkeste kroker som et raveparty i saktefilm.

Her ute, hvor «Kluten» hadde levd blant stjernetåker og smuglere, sto han oppstilt med sitt egen titanskip, kanonene vendt mot neste mål, del av en hær som smuldret for hver salve.

Skipet var blant de største og utstyrt kraftig og sårbart på samme tid. De samme dommedagsvåpnene fyrte på begge sider, de kunne smelle bare én gang i timen, men da var også utslettelsen total. Å bli valgt som mål var å brenne.

Så Kluten gjorde som så ofte før - han begynte å be:

– Ikke la dem peke ut meg.

Slaget om B-R5RB er blitt legendarisk. I 2014 ble «EVE Online» åstedet for det som inntil nylig var den største og blodigste trefningen i et nettrollespill noensinne.

Hundrevis av de største og mest kostbare skipene i spillet gikk tapt, og omsatt fra spillets egen valuta gikk digitale verdier for rundt tre millioner kroner opp i flammer. Totalt kjempet over sju og et halv tusen spillere i 21 timer.

Det er ikke umiddelbart åpenbart hvordan en middelaldrende predikant, fiskeentusiast og IT-gründer endte opp blant dem.

Tor Egon Mikkelsen, som Kluten egentlig heter, ser ikke seg selv som en sånn «vi folder våre hender»-kristen men derimot «skikkelig radikal». Han går for nestekjærlighet, ærlighet, Jesus, vitnesbyrd. Den typen ting.

«EVE Online» er den rake motsetningen, et anarkokapitalistisk romunivers hvor spillerne stikker hverandre i ryggen så fort de får sjansen.

Som Tor Egon selv oppsummerer:

– EVE er pill råttent tvers igjennom.

Så hvorfor fant han likevel et hjem der ute i verdensrommets vakuum?

‍

Stemmen i hodet

64-modellen Tor Egon vokste opp på Solbergelva utenfor Drammen med familien sin. På 70-tallet hadde de dårlig råd selv om faren sto i to jobber, og de leide bolig av kommunen. Der hadde de det de trengte, men ikke mer.

Tor Egon slet med dysleksi på skolen og ble heftig mobbet. Klassekamerater slengte «fattiglus» etter ham, eller gjorde narr av at faren gikk i arbeidstøy og var innvandrer fra Danmark.

– Det var ingen tilhørighet, og jeg ble valgt sist om det var noe.

Han spilte bandy, flink nok til å være stolt av det, men mobbingen fulgte ham også i idrettslaget. Det er ikke noe han tenker på hele tiden, men i blant blaffer det opp i ham.

– Da blir det lett å gå tilbake i rollen fra når du går hjem fra skolen og tårene renner og du ikke er verdt en dritt.

Motgangen gjorde ham usikker, den gjæret frem en indre stemme som ennå preger ham i en alder av 56.

– Når jeg skal gjøre noe nytt er det lett å høre stemmen i hodet, at dette klarer du ikke. Du må ikke tro at du er noe, at du får til noe.

Det ble yrkesskole, maskin og mekk på ham. Siste skoledag sto menn med plakater utenfor skolebygningen for å rekruttere fersk arbeidskraft. Slik ble han sjauer inne i Oslo, før han avanserte til lastebilsjåfør på hverdagene.

Og i helgene?

– Jeg levde for bånn gass og festing. Vi hadde ikke mye brems i Solbergelva.

En novemberkveld i 1985 vandret Tor Egon gatelangs i leting etter fest og kvinnfolk. Han hadde dongeriklær og cowboystøvler, langt hår og rullings med Rød Miks plantet under barten. Noen inviterte ham til den lokale Filadelfia-menigheten og tenkte «jaja, det er sikkert noen fine damer der».

– Jeg ble overraska over at alle var hyggelige og prata med meg. Jeg kjente meg velkommen. Det var noe av det jeg hadde savna, en sånn tilhørighet.

Noen dager senere hadde de fått ham med seg inn til Oslo for å høre en evangelist tale om ensomhet, om å ha det vondt, og om å snu livet rundt. Tor Egon satt og gråt, «hadde ikke forsvarsmur oppe», og så reiste han seg.

– Jeg satte pekefingeren mot himmelen og sa «Jesus, hvis dette er feik, da er du i trøbbel ass».

Snart sto han i en bokhandel for å kjøpe en bibel i A4-format, et fysisk bevis for all verden på at nå var det Jesus hele veien, som en himmelsk resett-knapp for livet.

Maskinspråk

Over natta hadde Tor Egon byttet ut stemmen i hodet med en annen stemme, en som tilbød en annen fortelling om livet hans. En hvor det fantes både hjelp og mening med alt.

– Jeg skjønte at det var ganske ålreit å være meg.

Det var i dette miljøet han møtte Elisabeth. Hun han har vært gift med i 32 år nå, og som ennå oversetter verden for ham når de sosiale antennene ikke strekker helt til.

– Hun var som en engel. Det er hun ennå.

Tor Egon ble forfremmet fra sjåfør til dataarbeid, «måtte gå med skjorte og greier», og kjente på hvordan disse datamaskinene snakket språket hans der bøkene ikke hadde gjort det.

– Jeg likte måten de tenkte, måten jeg fikk programmet til å gjøre det jeg ville.

Han trakterte fem-og-en-kvart-tommes-disketter, sånne myke som kunne bøyes. Han lagde Word Perfect-maler og makroer som rettet skrivefeilene hans.

Han fikk sitt første barn i 91, internett i 92.

Og han oppdaget dataspill. Fløy kampfly under andre verdenskrig i «Pacific Strike» og løste gåter i puslespill.

– Jeg fikk en arena jeg kunne være innmari god på. Det fylte tomrommet og sårheten over å ikke få til ting.

Årene gikk. Det ble flytting til Bergen og fire unger. Og så, nettrollespillene.

Blant erobrere

Romspillet «EVE Online» er like besnærende som det er knotete. Det sies å være morsommere å høre om enn å spille, et sted hvor dypt personlige hevnfantasier leves ut side om side med folk som regner ut mineralpriser i egne regneark.

Spillet traff ham som et sted hvor han kunne være seg selv – Kluten.

– Jeg har dårlig selvtillit og synes verden er et vanskelig sted å være og tolke, sier Tor Egon.

– Da jeg hoppa inn der hadde jeg ingen problemer. Da var jeg på mitt happy place. Og så var jeg knallgod til å spille i tillegg.

Hovedappellen ved EVE-universet er at det er ekstremt spillerstyrt. Andre nettrollespill fordeler gjerne spillerne sine mellom ulike servere – dette skaper mange små lommer som blir for parallelle universer å regne.

EVE samler alle i ett univers. Og det universet kan erobres – den mest virkelige av alle uvirkelige spillverdener man kan leve i.

Handlinger har konsekvenser her. Makt og status er reelle størrelser, underbygget av en levende økonomi hvor noen må utvinne råvarer som så bearbeides, kjøpes og selges.

– Du har folk som bare logger på for å drive børshandel, sier Tor Egon.

– Andre synes det er gøy å bygge svære skip.

Inni og utenfor spillet bygges allianser og diplomatiske relasjoner. Fraksjoner kaprer territorier eller mister dem, ofte som resultat langstrakte kriger.

Da The Verge omtalte det historiske verket «Empires of EVE», som dokumenterer konfliktene og de kortlevde imperiene i EVE-universet, kalte de det en sci-fi-utgave av «Game of Thrones».

Som i tronspillet er det å lyve, svindle, plyndre og drepe er nærmest for dyder å regne. Å plaffe med laser i verdensrommet er greit nok, men det er på bakrommene at den virkelige historien skrives.

Det er ikke disse tingene Tor Egon selv trekker fram.

– Det beste av alt var kameratskapen. Det var alltid noen du kunne ringe til om du var i trøbbel. Alle stilte opp. Jeg fikk den tilhørigheten som var utrolig viktig for meg.

Han forsøkte å stille opp selv også.

– Når det var noen som hadde hatt en krangel eller var blakk eller sa «i dag har jeg det ræva, går på heftige medisiner og skjelver i kroppen», da kunne jeg være der og lytte. Ha tid til å se enkeltpersonen inni spillet. «Jeg kan ta skipene dine og hjelpe deg litt, fly for deg».

Tor Egon takket blankt nei til alle klassegjenforeninger han ble invitert til.

Kluten inviterte til EVE-treff i London i stedet.

Spillere fra hele Europa har kunnet spise og drikke sammen mens de spilte, de har videochattet med spillets utviklere, deltatt i spillquiz og tatt bilder med hverandre.

– Jeg kunne ringt et par av gutta i London nå og spurt «kan jeg sove hos deg?» og svaret ville vært «kom og kræsj på sofaen.»

– Jesus sa «man skal ikke stjele»

Tor Egons spesialitet i EVE var gruvedrift, en risikabel operasjon hvor han utvant sjeldne mineraler fra asteroider dypt inne i et solsystem beregnet på kamp mellom spillere.

Med et frakteskip hoppet han gjennom ormehullene som tok ham fra ytterst i universet og inn i den trygge industrielle sonen, hvor den verdifulle lasten kunne raffineres og bli produkter som han så solgte til andre spillere.

– Det var kjempegøy å bygge og forme ting i mitt eget tempo. Jeg ble ganske rik etter hvert.

Vennene i EVE kjente godt til troen hans. Kluten misjonerte ikke, men de visste at søndag formiddag, da var han gjerne bare innom en kort tur før kirka.

– Det er en utfordring å være kristen i et gamermiljø hvor folk ikke er frelst for fem øre. Men da er det bare viktig å værra seg sjøl. Over tid bygger du tillit hos de du spiller sammen med. Jeg holdt det jeg lovet, og var ryddig.

EVE-universet var en skarp kontrast til kristenlivet «hvor du skal være ærlig og åpen og hjelpe alle».

Livssynet holdt ham borte fra et av de mest tiltalende aspektene ved hele opplevelsen - lureriet.

– Jeg ble innmari frista en gang, jeg kunne virkelig robba noe greier. Et par feite skipslaster som kunne gitt meg rimelig mye, men da kicka Jesus inn og sa «man skal ikke stjele». Jeg prøver så godt jeg kan å leve et godt liv der jeg har samvittigheten på rett kjøl. Så blir det opp til Jesus å dømme meg.

Han bedyrer at han aldri selv ble fralurt skip eller store verdier.

– Greit at jeg er frelst, men jeg er ikke dum. Du kan stole på dine egne, men trust no one else. Du må gå Fox Mulder på alt. Vi hadde jo egne spioner, folk med hemmelige kontoer som levde dobbeltroller i andre allianser. «Nå reiser de ut, nå kan vi gænke dem og stjele alt de har».

Han kunne aldri gjort noe sånt selv («jeg blir gjennomskua med én gang») men kjempet gladelig i slagene som fulgte. På fredagskvelden kunne det poppe inn et SMS-varsel på ekstramobilen han hadde liggende, kun dedikert til «EVE Online».

– Så hoppet vi til et annet solsystem og sloss hele natta.

Ubalansen

Det fantes en bakside.

Tor Egon hadde hatt en ubehagelig opplevelse da han først begynte med nettrollespillene. «Dark Age of Camelot» hadde vært åpenbaringen, det dro ham inn med hud og hår i et fantasiunivers hvor han kunne skape sin egen rollefigur, med alle egenskapene han følte han selv manglet.

Men det hadde blitt for mye. Elisabeth jobbet kveldsvakter. Tor Egon la barna, og så var det spillet og ingenting annet.

Han husker episoden ennå, en lørdags morgen med minstemann i en pysj med biltrykk på, som spør om de skal leke. Måten han freste «nå må du slutte å mase, ikke forstyrr pappa når han spiller», og hvordan gutten begynte å strigråte.

– Da slo det en bryter i meg. «Fy fillern, dette er ikke normalt.» Jeg gikk cold turkey og stengte alle kontoene, gikk på forumet og sa takk for nå og så la jeg det på hylla.

Elisabeth fikk vite det samme kveld.

– Hun sa at «det er jammen godt, for jeg er drit lei av å være alene». Da skjønte jeg at det var utrolig nære på at jeg ble skilt.

Å bli mobbet i oppveksten kan skjære bort et stykke av deg som du aldri helt får tilbake, som et synkehull hvor det du fyller inn aldri blir liggende særlig lenge. Det som egentlig føles godt, det som løfter deg, ender opp med å bli for mye og dra deg ned.

«EVE Online» skulle være annerledes. Ikke like altomfattende. Og jo, han balanserte det bedre nå, familieliv og spill. Men for å virkelig ta del i «EVE Online»-universet må du dedikere tida di til det. Noen mennesker har den tida å gi, men for Tor Egon begynte det å butte.

Det finnes ikke noe tall på hvor mye spilling som er for mye. I stedet vil de fleste som forsker på eller jobber med problematisk spilling vanligvis definere det som at det finnes en ubalanse mellom spill og det andre i livet man ønsker å få til med jobb, familie og sosialt liv.

Tor Egon hadde begynt å si nei når Elisabeth ville reise på besøk til venner i helgene, og han hadde droppet fiskinga han var så glad i. Nå kjente han på slitasjen, og på frykten for å skli ut igjen.

Så da han satte kurs mot stjernesystemet B-R5RB var det ikke bare for å delta i det største slaget noensinne, det han haddet ventet på i årevis. Det var også for å ta farvel.

Kampen om B-R5RB

Noen hadde glemt å betale husleia. Det var slik det startet.

B-R5RB var et strategisk knutepunkt for koalisjonen N3 og Pandemic Legion, et sted de oppbevarte skip og samles før slag.

Når en gruppering får denne typen kontroll over et system betaler de en viss sum i spillvaluta for å trygge området, så det ikke åpnes for angrep.

Da husleia glapp, åpnet det seg et vindu for angrep på basen deres. Den sjansen grep rivalene i Clusterfuck Coalition (CFC) og Russian Alliances.

Kluten hørte hjemme i et laug under CFC, og da meldingen plinget inn på EVE-telefonen føltes det som å være innrullert i hæren.

– Vi hoppa inn med alt vi hadde.

Inne i B-R5RB stanset tiden nesten opp. Bokstavelig talt. Når så mange spillere samles på ett sted skrur spillet ned tempoet til en tiendedel av vanlig tid for at serverne skal kunne håndtere den massive overbelastningen som oppstår.

Der satt han og fyrte av én salve i timen mens han ba til høyere makter om at ingen skulle plukke ham som mål for dommedagsvåpnene sine.

– Jeg hadde hatt skipet mitt i to år og var livredd for å miste det.

Rundt Kluten brant alt. Tor Egon sjonglerte fire kontoer fordelt over to datamaskiner som konstant truet med å overopphete i kampen om å tegne skip og skudd og eksplosjoner på fire skjermer samtidig.

– Vi var ganske svette. Når skjermkortene går på full guffe i et kjellerkontor blir det mye varme, det var ekstremt ressurskrevende.

Slaget bølget frem og tilbake i 21 timer, kaskader av farger og lys pepret med de mørke silhuettene av enorme krigsskip. På et tidspunkt fikk Tor Egon noen timer søvn på feltseng, mens sønnen Magnus holdt fortet for ham.

Det var da motstanderne begynte å konsentrere ilden sin mot titanen til den russiske alliansens kommandør at kampen snudde. Skipet hadde sterke forsvarsverker, og i tiden det tok å felle han skjøt CFC og russerne ned fem av motstandernes titaner.

Dette overtaket vokste, og snart sto Kluten på den seirende siden i tidenes største slag i et nettrollespill. Om han skulle gi seg på topp, fantes det ikke noe bedre tidspunkt enn nå. Han vendte snuten mot en trygg havn.

– Og da starta dramatikken for min del.

Han hadde hoppet inn i et nærliggende system da tre store skip hoppet på ham. Han mener de må ha visst at han hadde vært i strid, at de ventet på ham. Titanen hans beveget seg veldig sakte. Og han var alene.

– Jeg ropte fortvila på folk.

Langt der framme ventet en trygg boble, et fristed hvor han ikke kunne skytes på, men det gikk så sakte, «én meter i sekundet». Han hadde ikke sjans.

– De prøvde å skyte meg ned med alt de hadde. De kunne drepe en titan.

Mens Kluten kravlet framover, svant skjoldene og armeringen hen. Avrundingen på EVE-karrieren var på vei mot en bitter ettersmak, «nesten som da Oddvar Brå brakk staven».

– Fillern, nå skal jeg tape mot en gænkergjeng.

Pulsen banket. Da han ble angrepet hadde en SMS gått ut. Et nødbluss. Og nå kom de. Kameratskapen han hadde dyrket ute i det tomme mørke verdensrommet var ikke bare prat. Én etter én logget de på for å redde ham med reparasjoner, for å øke farten hans ved å fysisk dytte titanen hans med sine egne skip mens de selv ble skutt.

– Jeg hadde ni prosent igjen av skroget før alt eksploderte da jeg kom på innsida av bobla. Folk skrev «fy fillern, dette var dritflaks!» Jeg svarte at «dette er ikke noe dårlig mirakel». Da lo de.

Og det var slutten.

Men slutten er aldri slutten.

Den hemmelige krigen

En kjølig sommerdag på Bryggen i Bergen står Tor Egon i le fra regnet med mobilkameraet rettet mot Minebøssen. Den kuleformede skulpturen fra 1921 ble i sin tid reist for å minnes falne sjøfolk i første verdenskrig – med eget myntinnkast for å samle inn penger til invalide og etterlatte.

Tusener dukket opp på avdukingen.

Kunstneren bak skulpturen, Sofus Madsen, så muligens ikke for seg at den senere skulle tjene som et av ørten ankerpunkt for et GPS-basert mobilspill.

I «Ingress» velger spillerne side – grønn eller blå – og kjemper om dominans verden over ved kapre portaler. Disse portalene fordeles over Google Maps og er knyttet til statuer, minnesmerker og lignende kartmarkører.

Linjene mellom tre punkter tegner opp et felt, som så tilhører grønt eller blått lag, samtidig som spilleren får poeng (Mind Units) utifra omfanget. Laget som dekker mest mulig av jorda med felter, er det som leder.

Som forløper til «Pokémon Go» har «Ingress» aldri nytt samme popularitet, men disse hemmelige krigene mellom dedikerte motstandere er for mobilspill det «EVE Online» har vært for nettrollespill.

I likhet med «EVE Online» er historiene om dem som spiller ofte mer spennende enn spillet i seg selv. Det er et sted for store erobringer, svøpt inn i et anonymt surr av lys, mønstre og tall.

Og det er globalt. Tor Egons datter og ektemannen hennes forsket på vaksiner i Guinea-Bissau. Da Tor Egon og Elisabeth dro ned på besøk, ble det til at de kjørte inn i Senegal i 40 varmegrader for å kjøpe et lokalt simkort og vente på en lastebilsjåfør som skulle hjelpe til med å erobre et felt som (i følge Tor Egon) ville dekket Portugal, Kreta, Senegal og Kenya.

– Når jeg spiller noe går jeg all in. Du kan ikke bremse på noe.

– Dessverre røyk motoren på den lastebilen. Det var tabbe, ass. Men vi skal prøve igjen.

Bauta

Det er 'vi' nå, ikke 'jeg'. Denne gangen har nemlig Elisabeth blitt med ham inn i spillverdenen.

– Det har tatt av, på en god måte. Vi kunne spille sammen og bevege oss litt, og så syntes hun det var stas å reise på events i Køben og Roma og Gøteborg. Vi fikk den følelsen av fellesskap, av å høre til.

Nå har de grillfester med andre spillere i Bergen, portaler og pølser om hverandre. Sent en kveld kan du se dem kjørende utover mot Osterøy og videre mot Norheimsund, et grånende ektepar hvis matchende Ingress-skjorter har Queen Mikkelsen og Kluten trykket på brystet, i full sving med å sette opp portaler mens de speider etter smurfer – det blå laget – som også kan ha lagt seg på hjul for å avskjære dem og skyte ned portalene deres.

Gleden er en natt uten smurfer, et enormt felt over Vestlandet og 300.000 Mind Units rett i lomma.

– Jeg sa det til Elisabeth der hun sto og hoppa og jubla klokka tre på natta på en kirkegård. «Finner du ikke dette litt underlig?»

Han har ikke returnert til «EVE Online». Selv ikke da slaget om B-R5RB endelig ble overgått i september lot han seg lokke.

– Det var en sorg å slutte, men jeg fant ut at jeg fikk gi meg mens leken var god.

Noen av skipene hans ligger i intergalaktisk tørrdokk, andre er gitt bort. Kontoene er deaktivert, men ikke slettet – han sier de alltid vil være en del av ham.

Og Tor Egon vil for alltid være en del av «EVE Online»-universet.

Et par år etter det store slaget reiste han og Elisabeth til Island. Der besøkte de hovedkvarteret til utvikler CCP, hvor en bauta over spillerne er reist.

Uten myntinnkast, men med navnene til alle som var med. Et tverrsnitt av innbyggerne i det vi en dag kanskje vil se tilbake på som en av de første virkelige virtuelle verdenene.

Ser du opp mot spillets stjernehimmel, skimter du ham ikke lenger, men hamret i steinen, på femte rad, nittende kolonne og femtiførste linje står et gammelt brukernavn:

Denne saken er en del av artikkelserien «Norske spillere», og er produsert med støtte fra stiftelsen Fritt Ord.

Har du et tips om spennende spillere eller spillmiljøer vi kan skrive om? Send en mail.

Tekst: Martin Bergesen