(PressFire.no): I utgangspunktet finnes det en million forskjellige måter å angripe «Divinity: Original Sin» på.
Dette er et omfattende rollespill som utmerker seg på flere punkter. Men det handler egentlig ikke om innlevelse eller uendelig digre ødemarker, slik som Bethesda tilnærmer seg sjangeren.
Dette er nærmere de gode gamle klassikerne fra Interplay og Black Isle. Skikkelig komplekse spillsystemer som virker overfladiske, før du begynner å grave og skjønner hvor kreativt du faktisk får utfolde deg.
Magisk samspill
«Divinity» handler mer om det fokuserte strategispillet i bunnen og samspillet av systemer, naturelementer og magi. Du har et vell av muligheter rett i sekken din, blant alle ingrediensene og pergamentene du plukker med deg gjennom eventyret.
Larian har i tillegg et utrolig godt grep om sin egen teknologi, og et fantastisk øye for design av strategiske scenarioer. Hele spillet er fullt av øyeblikk hvor utviklerne trosser reglene bare for å servere deg en litt annen vri på en velkjent problemstilling.
Du finner selvsagt masse annet på toppen av dette. Spilte du rollespill på pc for femten år siden, kjenner du hva du får her i form av eventyr.
Utviklerne går ikke akkurat ut av seg selv på jakt etter originalt materiale. Men på mange måter spiller det ingen rolle heller, fordi spillet får tilført så uendelig mye mer identitet gjennom systemene og mekanikkene sine, enn den generiske, pastellfargede fantasy-lupen de bruker for å iscenesette fortellingen.
Når jeg sier samspill av systemer, berører jeg det viktigste som får motoren i «Divinity» til å gå rundt. De tar den klassiske listen med kjedelige ildkuler og magiske prosjektiler, og forvandler den til taktiske verktøy som påvirker landskapet og omstendighetene.
En ildkule er for eksempel verdt mer enn bare den umiddelbare effekten, siden den også etterlater seg brennende kull på bakken. Plutselig har du innsnevret arealet du og fienden din kan bevege dere på. I tillegg har du tvunget bueskytteren midt i infernoet til å kaste bort resten av turen sin på å trippe unna flammene.
På samme måte er evnen din til å mane fram en vegg av istapper uvurderlig. Det ligger kanskje et potensial til å skade fiendene dine, men viktigst av alt lar den deg dele landskapet og skape pusterom mellom deg og det illsinte trollet, slik at du kan konsentrere deg om følget hans i stedet.
Påvirk terrenget
Jobben din er på mange måter å gjøre overveldende situasjoner fordøyelige med redskapene du har til rådighet. Muligheten du har til å påvirke terrenget rundt deg er derfor kjempeviktig, fordi det lar deg eksperimentere og gjør slagmarken uforutsigbar.
En sjø av kull og flammer er tross alt kun relevant helt til noen påkaller en regnbyge, eller fyrer av en isbelagt pil som slukker området. Men du finner flere synergier - ild har en voldelig og eksplosiv effekt med giftgass. Har du fylt et rom, skal det kun en gnist til før hele selskapet antennes. Problemet er å ha midlene til å gripe situasjoner som dette før anledningen utløper.
Og det er akkurat derfor sammensetningen av brorskapet ditt og måten du fordeler kompetansene dine på er såpass viktig her. Når omstendighetene skifter fra runde til runde, må du være klar til å gripe anledningene for å tilføre dem litt kaos, uavhengig om det er magikeren eller ridderen din som står for tur.
Som seg hør og bør er det derfor relativt svake skiller mellom rollene du setter sammen. Du kommer til å merke forskjellen på måten de utvikler seg, men det faktum at alle har anledning til å plukke opp en tryllestav eller dra fram et sverd og skjold, lar deg fikle med strukturer du først antok ikke skulle funker.
Vær kreativ
I scenariet over vil du for eksempel antenne gassen før du sender turen over til motstanderen din, slik at alle de vandrende zombiene hans får smake på kjernereaksjonen. Men kanskje trollmannen din ligger død og bueskytteren med flammepilene ikke står riktig posisjonert. Alternativet er å kaste magisk beskyttelse på krigeren din, antenne ham med pilen, og sende ham løpende inn i den grønne tåken.
Løsningen på problemene er ofte lange tråder med planlegging som dette. Ofte med ukonvensjonelle løsninger også, som å fylle sekken din med vanntønner og slå lekk på dem i forskjellige situasjoner for å skape ledende tepper for elektrisitet og lynnedslag. Eller bruke uskyldig teleporteringsmagi til å flytte fiender til farlige eller avsidesliggende områder – den samme magien du vanligvis bruker for å la snikmorderen din flanke motstanderen.
At du faktisk har muligheten til å gape for høyt er en viktig del av disiplineringen og måten «Divinity» får deg til å forstå konsekvensen av hva du driver med. Maner du fram en tordenbyge i et fuktig sumplandskap ber du om bråk, uansett hvor helgardert du tror du er. Står krigeren din i en innsjø av kroppsdeler og blod, får han problemer om du kaster den samme magien.
Så mens Bioware skryter av manuset sitt og alle de binære valgene som farger omverdenen din, lar Larian slagmarken male et bilde av påvirkningskraften din.
Isete flak. Pytter med gift. Rødglødende kull. Trevirker fra dører og inventar. Elver av rennende blod. Hauger med ugjenkjennelige levninger fra de som fikk den verste behandlingen. Hele landskapet etterlater seg en vedvarende historikk av hva som tok plass for å minne deg på de brutale heltedådene.
Party like it's 1999
«Divinity» prøver å emulere en veldig spesifikk form for rollespill som var populær rundt 2000-skiftet. Det er både moderne og urgammelt. Du finner eleganse, men også masse knot. Spillet er fargerikt, men ser identitetsløst ut på utsiden.
Eventyret er rendyrket, men med masse frustrerende dissonans mellom tone og innhold. Spillet lar deg spille med en venn, men virker aldri helt skreddersydd for fordelingen av ansvar.
Du kan med andre ord arrestere det på en million punkter hvis du skal fram med lupen. Men når sluttresultatet likevel føles så utrolig sammensatt som det gjør, og tilfredsstiller alle tenkelige sanser, er det vanskelig å leke reduksjonist.
Da sluker jeg det heller rått, og godter meg over hvordan «Divinity» klarer å være så tro til sine røtter, og samtidig selge seg selv med den eksplosive bravuren vi forventer fra moderne teknologi.
