En ting som slår meg med disse nyeste BioWare-spillene, er at flaskehalsen ikke lenger går på spillmediets evne til å formidle historie og dialog. Det vi mangler er muligheten til å redegjøre meningene våre, slik at vi slipper å rive oss i håret over kortfattelige dialogalternativer som rett og slett er utilstrekkelige.
Om du ikke gjettet det er «Dragon Age II» et fantastisk godt skrevet og oppslukende rollespill fra BioWare, skaperne av perler som «Baldurs Gate», «Neverwinter Nights» og «Knights of The Old Republic».
De stod også bak det første spillet i serien, «Dragon Age: Origins», som ble en av mine favoritter i 2009. Endelig et PC-spill som fokuserte på den strategiske og taktiske delen av opplevelsen. Spillet var både nostalgisk og tradisjonelt, og et tegn på at rollespill fortsatt kunne være mer enn rene actioneventyr.
NB! Les intervju med Fernando Melo, produsent for «Dragon Age II», her.
«Apostates and prostitutes – apostitutes!»
BioWare er utrolig dyktige. De bygger opp spenning på en måte som aldri helt er innlysende før du blir konfrontert og må redegjøre for handlingene dine. Ofte gir de deg frie tøyler til å utforske et tema eller håndtere en situasjon, kun for å skape senere konflikter du må ta stilling til.
De elsker å leke og få deg til å reflektere over dine egne handlinger og prinsipper. Noen ganger tar de snarveier for å komme til poenget; andre ganger tyr de til sølete dialog. Det spiller egentlig ingen rolle, når du skjønner hva slags situasjoner de provoserer til.
For meg er hovedpulsåren i et hvert godt rollespill dialogsystemet. Dette syr sammen rollefigurene du møter og valgene du tar, og utvikler historien deretter. BioWare er usannsynelig gode til å sette sammen slike systemer og skape en fortelling som betyr noe i kontekst til resten av universet. De har virkelig overgått seg selv denne gangen også. Dialogene er ikke lenger statiske konversasjoner mellom to figurer – ofte inkluderes også flere andre synsvinkler ettersom hvem du har med deg.
Jeg sitter igjen med følelsen at dialogalternativene leder deg litt for ofte til de «riktige» svarene, men samtidig er det veldig forståelig. BioWare søker tross alt en større grad av kontroll, noe som lar dem iscenesette spennende konflikter og situasjoner.
Følgesvennene dine passer perfekt inn i dette systemet. De føles like levende som alltid, og utviklerne har gjort en fantastisk jobb med å gi persongalleriet en plass i spillet. Alle skiller seg fra hverandre med spennende bakgrunner og ikke minst; sine egne meninger og følelser. Denne gangen føles ikke atmosfæren like høytidelig som du kanskje venter heller, noe som gir rom for masse humor og corny dialog.
«I like big boats, I cannot lie»
Fortellingen finner hovedsaklig plass i og rundt byen Kirkwall. Etter katastrofen fra det første spillet har dette blitt et slags flerkulturelt knutepunkt for flyktninger på rømmen – deg og din familie inkludert. Med hell klarer du å etablere deg i det overbefolkede slumdistriktet og samtidig skaffe deg et nettverk av arbeidsgivere.
Resten av historien strekker seg over flere år og tar deg med fra bunnen av den sosiale stigen og til toppen.
Hoppene i tid føles kanskje unødvendige der og da, men gir utviklerne en unnskyldning til å ta noen sjefsavgjørelser om hvordan livet ditt utvikler seg.
Til tross for den elendige standarden du lever i, får du mye av opplevelsen servert på et sølvfat. BioWare kaster ikke bort tid. Handlingen suser unna i hundre. Du får nesten ikke tid til å slappe av før nye muligheter banker på døra eller dukker opp i posthylla di. Det mangler en god drivkraft bak historien som du kan forholde deg til, men med såpass mange og gode eventyr å boltre seg med er det vanskelig å bry seg.
Resten av spilldesignet i «Dragon Age II» er ytterst strømlinjeformet, for å si det mildt. Dette har gått på bekostning av spillerommet og muligheten du har til å eksperimentere i og utenfor actionsekvensene. Det mangler med andre ord et lag med spill mellom det som er ren dialog, og det som er ren action.
Både terskelen for å lære systemet og vanskelighetsgraden har blitt senket betraktelig. Du får færre muligheter til å definere din egen figur og må i stedet følge malen til utviklerne. Klassene du kan spille som er viktige å kunne identifisere seg med i kontekst med historien, men er til gjengjeld relativt lukket.
Spillet er langt mindre teknisk og mangler den samme strategiske dybden fra PC-versjonen av det første spillet, og dermed også de eldre, isometriske rollespillene. Og når alt kommer til alt er det her jeg føler meg ekskludert.
«When you press a button, something awesome has to happen»
Actionsekvensene i spillet er kanskje de som lider mest av disse forandringene. De går fra null til tusen på en brøkdel av et sekund, og spytter inn så mange fiender og effekter om gangen at det er vanskelig å holde kontroll over alt som skjer.
Du trenger ikke runde første kapittel en gang før meteorregn og ildkuler regner fra oven og desintegrerer fiendene dine totalt. Du får ikke kaste bort et eneste sekund på å bygge forventninger eller planlegge strategier – action i «Dragon Age II» er enten av eller på, aldri noe i mellom.
Det ser unektelig stilig ut. Følelsen av kaos er absolutt til stede, men jeg mangler likevel en grad av kontroll over variablene som er i spill. Taktikkene du har til rådighet dikteres i stor grad av egenskapene for klassen din, og avhenger av mindre av faktorer som omgivelser, manøvrering og posisjonering. Det føles litt som om spillet går på autopilot. Suksess er alt for ofte et resultat av tålmodighet og utholdenhet fremfor strategisk tenkning. Skal du ha noe annet enn ren plankekjøring og visuell stimuli, må du rett og slett opp på høyere vanskelighetsgrader.
Administrasjon av ressurser, som utrustning, kompanjonger og valuta, er også dyttet til side. Bruksverdien av våpen og annet utstyr er for eksempel sjeldent tvetydig – og alltid åpenlyst bedre eller dårligere enn det du sitter med. Det høres kanskje ikke spesielt farlig ut, men når spillet essensielt forteller meg at jeg alltid vil finne rustning og våpen som er bedre rundt neste sving, devalueres utstyret i det du plukker det opp og reduserer den potensielle belønningen for de som ønsker å utforske omgivelsene.
I «Dragon Age II» er det svært lite igjen av det vi forbinder med de gamle BioWare-spillene. Denne gangen er fokuset på lettfordøyelig action. Det kan være greit for dem som søker en oppfølger til konsollversjonen av «Dragon Age: Origins», men for oss som forelsket seg i PC-utgaven av forgjengeren er det mindre å hente.
Likevel kan jeg ikke gjøre noe annet enn å bøye meg i støvet over hvor fantastisk spennende og godt fortalt historiene er – nok en gang. «Dragon Age II» er tettpakket med interessante situasjoner for de som er interessert i å sette seg inn i en rolle og oppleve intriger. For meg var det nettopp dette som var drivkraften bak spillet, noe actionsekvensene ikke var i nærheten av å leve opp til.
NB! «Dragon Age II» lanseres til PC, PlayStation 3 og Xbox 360 den 10. mars. Vi har anmeldt PC-versjonen.
