(PressFire.no): Når man setter gullstandarden for hvordan et arcadebilspill skal være - fire ganger på rad - er det litt vanskelig å se for seg hvordan man skal holde formen enda en runde. Ved å kjøre samme formel gang på gang, kan det lett oppstå slitasje, og dermed miste relevans.
«Forza Horizon» derimot, strutter av selvtillit som aldri før, og smeller til med en uovertruffen mengde innhold og akkurat nok nytt til å blåse fletta av meg enda en gang.
Ble fort voksen
«Forza Horizon»-serien oppstod i 2012 som en litt mer lettbeint lillebror av Gran Turismo»-killeren «Forza Motorsport».
Som jeg har nevnt ved tidligere anledninger, var jeg rimelig skeptisk da min foretrukne konsoll-simulator skulle ta steget ut i en åpen verden, med «fordummet» fysikk og store mengder attitude. Jeg mener. Det høres jo ut som et konsept, som kan gå rimelig på trynet. *Host, «Project CARS 3».
Det viste seg imidlertid at jeg tok skammelig feil, og siden har jeg storkost meg på «Horizon»-festivalen, som har tatt oss med til Colorado i USA, Sør-Europa, Australia, Storbritannia og nå Mexico.
Paradis
Og nettopp Mexico er den store stjerna denne gangen. Jeg har pratet hull i hodet på folk (spesielt PressFire-Erik) om hvor bra «Forza Horizon 4» er. Dette foregikk i en pittoresk og postkort-perfekt utgave av Storbritannia.
Det er et helt nydelig spill, men sett med et kritisk blikk etter hundrevis av timer med bak rattet, er det nok kanskje ikke det aller beste bakteppet for et slikt spill. Variasjonen i omgivelsene, er heller ikke all verden.
Mexico derimot byr på det meste du kan tenke deg; Kjør i 350 på landeveier som slynger seg gjennom ørkenlandskap mens sola stikker deg i øynene, sladd gjennom tykk jungel i øsende regnvær eller kjør rally gjennom ugjestmildt landskap mens sola går ned i horisonten og pina colada-stemningen går opp i hodet.
Mexico er uten tvil den kuleste lokasjonen i «Horizon» til nå, og når man legger til at kartet er femti prosent større enn sist, er det bare å nikke anerkjennende til arbeidet som utvikler har lagt ned her.
«Alt på, takk og lag den dobbel»
Men det er jo ingen vits i et svært kart, dersom det ikke er noe å gjøre. På innholdssiden her «Horizon» aldri skuffet, og det forrige spillet i serien fremstår nå tre år etter lansering som en imponerende affære, med plenty å holde på med den dag i dag.
Derfor er det beint ut imponerende å se hva femmeren disker opp med rett ut av boksen, før lansering.
Her er løp på alle tenkelige underlag og disipliner, historieoppdrag, utfordringer, minispill og mulighet til å lage egne. Ja, du skal ikke spille mange timene, før kartet er pepret med alt mulig.
Ikke alt er like gøy for alle. Det sier seg selv, men volumet og valgfriheten, gjør at du aldri blir stående fast i noe du ikke vil holde på meg. Jeg har i alle fall ikke opplevd dette i løpet av testperioden.
Mengden innhold er en ting, men også strukturen er med på å gjøre dette til den åpne opplevelsen det er.
Denne gangen er du nemlig helt i toppen av hierarkiet på festivalen, og det er du som bestemmer hvordan den skal utvides gjennom spillets gang. I tillegg til hovedfestivalen er det nemlig flere utposter, som tilbyr forskjellige typer racing.
For å bygge opp disse utpostene, må du ut på ekspedisjon. Disse fungerer som historieoppdrag og byr på utfordringer av ymse slag. De er ikke spesielt vanskelige, og kanskje ikke veldig minneverdige, men de passer godt inn flyten.
Snacks
«Forza Horizon 4» kom ut i 2018, men om det hadde blitt lansert i dag, hadde det utvilsomt blitt oppfattet som et lekkert spill. Nå, tre år senere, har vi nye konsoller på tv-benken, og dermed er det skrudd opp enda noen hakk.
Detaljrikdommen på omgivelsene, veiene og bilene er helt i toppklasse og sammen med den velkomponerte gjenskapningen av Mexico er det et av de aller peneste - om ikke det peneste - bilspillet jeg har vært borti. Spesielt lys og partikkeleffekter ser bare helt nydelige ut.
Detaljnivået gjenspeiler seg også i selve kjørefysikken. De som har spilt tidligere spill i serien, vil umiddelbart kjenne seg igjen, men den har fått seg noen oppstramminger.
Forholdet mellom bil og underlag føles mer naturtro. Det er mer «hold» i det, og man sklir ikke rundt like mye som man gjorde i tidligere spill. Dermed blir godfølelsen serien er kjent for enda bedre.
På konsollene kan du velge mellom kvalitet- og ytelsesmodus. I førstnevnte kjører spillet i 30 bilder i sekundet, mens den andre disker opp med 60. For å få den beste bildeoppdateringen, jekkes detaljnivået litt ned, men det er ikke snakk om veldig dramatisk forskjell.
Uansett hva du velger, så er oppdateringen stabil som alltid, og for en som inntil nylig trakterte «Forza Horizon 4» på en vanlig Xbox One, hadde jeg ingen problemer med å kjøre med den dårligste bildeoppdateringen for å nyte best mulig grafikk. (Selv om 60 bilder så klart er å foretrekke i bilspill).
Også lyden har fått seg en overhaling. Nå har jeg på langt nær rukket å teste over 500 biler, men det er mer pondus og trøkk. En ny, kul detalj er at man nå kan ruse motoren mens man mekker på bilen, slik at man kan sjekke hvordan den høres ut med andre deler. Nordtrønderen i meg vet å sette pris på slikt.
«Forza Horizon 5» er en drømmebuffet for alle bilspillelskere. Noen av aktivitetene er kanskje litt fjollete, og det blir litt over «over the top» av og til, men det ødelegger ikke det faktum at dette nok er den mest komplette bilspillopplevelsen du får tak i nå.
