Jorden har blitt angrepet, og Covenant har etterlatt New Mombasa i ruiner. Byen er tilsynelatende både mørk og livløs.
Som ODST-soldat er det din oppgave å finne ut hva som skjedde i New Mombasa – hvorfor angrep Covenant, og hvordan utspilte kampene egentlig seg?
Har noen i det hel tatt overlevd angrepet?
I en kapsel slippes du eller dere, i tilfelle lystig co-op-lag, til jorda, for å være litt Derrick unt Harry Klein i Halo-land.
DERRICK I NEW MOMBASA
Krigsherjede New Mombasa viser seg å være mørkelagt, og siden du ikke er utstyrt med lommelykt, blir du faktisk nødt til å bruke visiret for å tegne konturene av omgivelsene for å orientere deg.
Fargene får meg til å tenke på filmen «Tron», men klarer ikke å være like fascinerende.
Det gir et spesielt utseende, som ikke nødvendigivis er spesielt tiltalende.
Lydbildet blir også farget med et uvanlig småjazzete lydspor.
Jeg mistenker at den mørke stemningen, sammen med den nye måten å vise omgivelsene på, er inspirert av film noir, og kanskje spesielt «Blade Runner».
Men du tilbringer bare tiden i denne versjonen av byen i «detektiv»-delen av spillet. Du må nemlig følge visse instruksjoner for å finne ledetråder i historien i den krigsherjede versjonen av New Mombasa.
Når du finner en ledetråd i historien, så får du et tilbakeblikk på hva som har skjedd der. Disse tilbakeblikkene får du spille som små episoder i et spillbart, historiedrevet puslespill.
I Halo-sammenheng er det definitivt en ny, frisk og fiffig måte å fortelle en historie på, men problemet er at den mørke versjonen av byen er drepende kjedelig.
Seksjonene hvor du må trave fra A til B er ensformige og tomme, og du sitter igjen med følelsen av at denne delen er billig fyllmasse for å gi spillet nok lengde til at du skal få «valuta» for pengene.
Noe som blant annet bidrar til at starten i spillet er ganske middelmådige greier.
PENSJONERT SPILLMOTOR
Den aldrende «Halo 3»-motoren har også sett bedre dager.
Den var nok ikke state of the art i 2007 heller, men i 2009 er det tydeligere enn noensinne.
Det kan oppleves som om hele spillet tegnes i en lavere oppløsning enn vi har blitt vant til i nyere spill, og er fullstendig uten anti-alias.
Det har nemlig konstant tydelige alias-problemer, hvor nesten alle kanter har tydelige pixler.
Animasjonene er også stivere enn vi har blitt vant til fra andre spill.
Men der «Halo 3: ODST» sikrer terreng, er i klassike Halo-øyeblikk – hvor landskapet ligger foran deg, sola skinner, kompisen din kjører en Warthog og du står på taket med et maskingevær i hendene.
Selv i 2009, så er det få spill som gir deg samme frihetsfølelse som i Halo. De kjøretøyene du måtte finne er til rådighet, enten det er en Warthog, Ghost eller Banshee.
Noe som gir god variasjon og mulighet for kreative løsninger.
Halo er fremdeles en fornøyelig opplevelse i lystig co-op med en kompis, og det skal mye til for å hindre smilet fra å feste seg når du ser en Scorpion eller Wraith sprenges i fillebiter.
I tillegg har Bungie skviset inn en ny modus kalt Firefight, hvor du kan samarbeide med flere spillere om å drepe mengder med fiender for poeng.
Tross et aldrende ytre, klarer «Halo 3: ODST» akkurat å sikre sin livsrett. Det tar deg bare rundt fem til syv timer å spille gjennom hovedspillet, og sannsynligvis hadde denne delen passet bedre som nedlastbare episoder enn som en egen utgivelse.
Men den nye modusen, Firefight, sammen med den egne flerspillerdisker som samler både nye og gamle flerspillerbrett, rettferdiggjør et kjøp.
Bare ikke forvent en revolusjon, for teknisk sett er dette et spill med sterk smak av 2006 eller 2007.
