«Homefront» er et småpatriotisk førstepersons skytespill lagt til en spekulativ men ikke alt så fjern framtid. Kim Jong-Il har tatt kvelden og sønnen Kim Jong-Un har fått makten. Han forener Nord- og Sør-Korea og kaller det hele for Greater Korean Republic (GKR).
Gjennom flere år med trusler, terror og invasjoner, rekrutterer GKR flere øst-asiatiske land med i sin allianse – samtidig som USA opplever en økonomisk og moralsk kollaps.
Med den amerikanske økonomien lagt i grus og militærkreftene passe mørnet, finner GKR det for godt å invadere USA. Invasjonen begynner i 2025, anført av en enorm elektromagnetisk puls som brutalt setter mye av infrastrukturen ute av spill over hele landet.
Du kommer inn i bildet to år senere, som eks-piloten Robert Jacobs. Etter noen hardkokte introduksjonsscener, som fastsetter at «Korean People's Army» (KPA) er umenneskelig onde og brutale, blir du brått kastet ut i kampens hete. Fangetransporten du befinner deg i blir overfalt av motstandsstyrker populært kalt «The Resistance» eller «freedom fighters».
Du finner – beleilig nok – en pistol, og eventyret er i gang.
Mer enn bare inspirert av «Modern Warfare»?
Det første som slår meg når jeg spiller enspillerdelen, er hvor likt dette føles og oppleves som et «Battlefield» eller «Call of Duty: Modern Warfare». Dette kom egentlig ikke som noen overraskelse, da utvikleren Kaos åpenlyst har nevnt hvor de har hentet inspirasjon fra. Spillmekanikken i «Homefront» er ikke nyskapende på noen måter, men fortsatt brukbar i aller høyeste grad. Og for ikke å snakke om; morsom.
Våpenarsenalet bærer en slående likhet med det vi husker fra «Call of Duty: Modern Warfare 2», til tross for at noen våpen oppfører seg annerledes. Med unntak av noen vonde scener der vi opplever brutaliteten til de koreanske styrkene, føles det faktisk ut som om jeg har spilt dette før.
Det er til og med et segment i spillet der du får beskjed om å slå inn en dør og prøve å ta menneskene innenfor – mens bildet går over i slow motion idet du skal til å fyre av noen velplasserte skudd. Helt identisk med «Modern Warfare 2». Utviklerne av «Homefront» har til og med latt seg inspirere til å bruke nøyaktig de samme lydeffektene.
«Home is where the war is»
I det koreansk-okkuperte USA kjemper du deg gjennom ruiner av hus og hager i Montrose, Colorado. Gjennom massegraver, rundt høye gjerder og skytetårn, i ødelagte bakgårder og gatelangs, det er her atmosfæren i spillet kommer fram og jeg får vage minner tilbake til «Half-Life».
«Homefront» spiller i hvert fall på samme konseptet. Du er en motstandsforkjemper og det føler man virkelig på kroppen når man spiller. «Homefront» oppfattes som patriotisk og portretterer koreanerne som monstre gjennom å vise sjokkerende scener og generell umenneskelig oppførsel.
Dette er selvsagt gjort for å få spillerne til å komme utenom skyldfølelsen av det å skyte fiender i stort antall, ikke noe som egentlig oppfattes som amerikansk anti-koreansk hjernevask. Det er en pressende atmosfære, du føler deg jaktet på i et samfunn undertrykt av KPA – og må gjøre det som trengs for å overleve.
«If it ain't broken, don't fix it...»
Både «Half-Life», «Battlefield» og «Call of Duty» er spillserier som på mange måter har satt standarden for moderne skytespill. Det er derfor hverken rart eller nødvendigvis negativt at «Homefront» har hentet inspirasjon og lånt mye fra disse spillene.
Har så «Homefront» det som trengs for å skille seg nevneverdig ut fra mengden? For min del vil jeg svare; «nei».
Dette er bra godt spill på mange måter, men det er lite nytt med tanke på gameplay. «Homefront» fokuserer veldig på følelsen du får når du løper gjennom miljøet. Selve historien er skrevet av John Milius, mannen bak blant annet «Red Dawn», «Apocalypse Nå!», «Conan The Barbarian» og HBO-serien «Rome». Det er tydelig at spillskaperne vil skille seg ut via stemning og historie istedenfor nyskapende spillmekanikk.
Hva så med flerspillerdelen?
I «Homefront» finnes det fire moduser du kan spille. Du har en territoriebasert kamptype kalt Ground Control, der du har punkt A, B og C som skal holdes over tid for å vinne en runde, mens to runder vunnet fører til seier. Etter hvert kommer territoriene til å skifte på seg, slik at landskapet blir endret flere ganger i løpet av en kamp.
Dette er positivt og noe som til en viss grad vil forhindre at spillere, som liker å finne fram campingstolen, kan sitte på ett sted hele matchen. Det er også en klassisk Team Deathmatch-modus inkludert. De to resterende modusene er variasjoner av de to førstnevnte – bare med unntak av at en Battle Commander blir lagt til. Battle Commander er en spillerstyrt person som skal delegere spesialiserte oppgaver og informasjon til andre spillere etter hvert som matchen spilles. En slags strategisk general, altså.
Er det en spiller på det andre laget som gjør det veldig bra, kan en Battle Commander markere denne fienden som et høyprioritetsmål, og sørge for at den som feller spilleren blir belønnet med ekstra Battle Points.
Hvis man utfører en rekke slike oppdrag utsendt av en Battle Commander, vil man få tilgang til avanserte belønninger, som for eksempel en ekstra sterk skuddsikker vest.
Fleksibel kamp med Battle Points
I likhet med «Battlefield» har man kontroll over kjøretøy som tanks og helikoptre i flerspillerdelen, og som i «Call of Duty: Modern Warfare» har man forskjellige våpen og «loadouts» man kan tilpasse sin egen spillestil etter hvert som man går opp i rank. Det er mange «perks» å velge mellom, og du har tre aktive om gangen når spillet starter.
Utgivelser i «Call of Duty»-serien har ofte fått pepper for at «killstreak-systemet» er ødelagt; de flinke spillerne får mer mens de ikke fullt så flinke får mindre å leke seg med.
I «Homefront» har du derfor Battle Points som du kan bruke på det du vil. Disse vil du få enten ved å utføre oppdrag utsendt av en Battle Commander, ta over territorier, eller rett og slett plukke ned fiender. Blir du angrepet av en tanks, kan du kjapt forsvare deg ved å bruke 250 poeng på en rakettkaster – men hvis du vil spare kan du til slutt få råd til å styre et angrepshelikopter.
«Homefront» sine Battle Points virker derfor som litt bedre balansert i forhold til for eksempel «Call of Duty» sine Killstreaks. De ikke fullt så flinke spillerne vil alltid ha en sjanse, da man også kan bruke poengene på forskjellige hjelpemidler som radar, skuddsikre vester, spillerstyrte angrepsdroner, ammunisjon og andre nyttige gjenstander som gjør livet i felten litt enklere.
Flerspillerbrettene er store og fine, og kan sammenlignes med de i «Battlefield». Dessuten kan alle klasser spilles effektivt, da brettene legger opp til et mangfold av spillestiler.
Alt i alt er «Homefront» et solid skytespill. Enspillerdelen er god, men en smule kort (om lag seks-sju timer). Flerspillerdelen er veldig bra og har potensial til å leve lenge. Men om spillet er i stand til å utkonkurrere sine forbilder er heller tvilsomt.
NB! «Homefront» lanseres den 18. mars, til PC (testet), PlayStation 3 og Xbox 360.
