Under en uke etter at Anders Behring Breivik tok livet av 77 uskyldige mennesker, renset Platekompaniet hyllene sine for voldelige dataspill. Tilbake sto andre av drapsmannens favoritter, blant annet «Gladiator», «Dexter» («quite hilarious», ifølge Breivik), «True Blood» («good as well») – for ikke å snakke om hans favorittmusikk, Helene Bøksle (beskrevet som et godt soundtrack for å dø i kamp) og vocal trance-sjangeren.
Aviser som Aftenposten og Dagens Næringsliv var raskt ute med å trykke spillkritiske artikler. Samtidig konstaterte Morgenbladet at «rekken av massemordere med en langt over gjennomsnittet interesse for dataspill er blitt enda lengre.»
De unnlater å nevne at rekken av massemordere med en langt over gjennomsnittet interesse for voldsfilm og politisk litteratur også har vokst et hakk. Vi har foreløpig ikke registrert verken lukkede kinoer eller bokbål.
Kommentar: Spill dreper ikke.
Vi som spiller har danset denne moralpaniske runddansen før, og vi vet akkurat hvordan trinnene går. En frem, en tilbake, på stedet hvil til neste svingom.
Vi slår på tråden til spillforsker Espen Aarseth (bildet), som forteller det vi allerede visste på akademisk autopilot:
- Det er aldri påvist noen årsakssammenheng mellom vold og spill, derimot er det helt normalt å spille spill. Psykologer ser på det å spille dataspill i en viss alder som en form for normalitetsindikator.
Hvorfor pekefingrene rettes mot nettopp spillene, og ikke mot noe av det andre Breivik hentet inspirasjon fra, mener Aarseth muligens ligger i spillenes natur.
- Jeg vil tro litt av grunnen er at spill har et element av handling, at man utfører noe. Det å leke eller simulere voldelige handlinger vil for noen være mer problematisk enn voldelige filmer, hvor man kun er tilskuer.
En kilde i Platekompaniet sier til oss at selskapet brått befant seg i en ekstrem situasjon og ønsket å gjøre det som føltes riktig der og da, uten at det nødvendigvis ble grundig debattert.
- Vi ønsket å vise handlekraft. Vi renset ikke hyllene som Coop, men vi valgte å fjerne voldelige spill i enkelte avdelinger etter oppfordring fra berørte kunder for en liten periode. Ettersom det bare var spillene som ble gjort til syndebukk i mediene, og ikke tv-serier eller filmer, var det naturlig å begynne i den enden.
Av frykt for å gjøre noe galt, gjorde de muligens noe galt? De rekker uansett neppe å komme til den andre enden, før spillene er tilbake i hyllene. For, som det også sies: «Det er ingen tvil om at vi skal selge slike spill i fremtiden».
Vi kan ha forståelse for at de som er berørt av tragedien – noe som raskt viste seg å være store deler av befolkningen – ikke hadde lyst til å stirre rett inn i en geværmunning i butikkhyllene. Å skåne noen for slike belastende inntrykk, kan imidlertid svært lett feiltolkes som nettopp å gi spillene skylda for noe de ikke har skylda for.
«Og spilleelskerne er mange» skriver Morgenbladet, som om spillere var en grå, truende masse av umodne mordlystne pubertaltroll som sjelden ser dagslys - og ikke som vanlige folk, som spillere faktisk er. Anført av typiske merkelapper som «spillelsker», «spillfrelst» og «spillentusiaster» utvises gjerne en ovenfra-og-ned-holdning som tyder på liten forståelse av og for spillmediet.
- Jeg er lei av å bli stigmatisert av at folk har unødige bekymringer om at spill kan skape forbrytere, sier Jostein Hakestad til Rogalands Avis.
Som talløse spillere før ham må han ettertrykkelig bedyre at han er normal, selv om det strengt tatt ikke skulle være nødvendig.
Også spillforsker Espen Aarseth synes det er trist at en hobby som så mange har glede av skal bli mistenkeliggjort helt uten grunn.
- At spill gjøres til gjenstand for en mistenkeliggjøring er en helt unødvendig belastning i en vanskelig tid. Vi må selvfølgelig bare fortsette å opplyse, men det kan virke som det aldri helt nytter.
- Vi er på det stadiet at mange millioner spiller dataspill. Dersom dataspill hadde ført til at folk drepte eller ble gærne, ville vi sett opprør i gatene nå. Noen ganger er bare folk gærne, og det var de også lenge før dataspill kom, sa «Gears of War»-sjef Cliff Bleszinski til Dagbladet i 2008.
Siden da har spillerne blitt enda flere.
Over 11 millioner mennesker i verden spiller «World of Warcraft». Anders Behring Breivik var en av dem. Nesten dobbelt så mange har spilt «Modern Warfare 2». Breivik viste seg også å være en av disse.
Det har vært forsket mye på koblingen mellom spill og vold de siste årene. Det har ikke vært funnet bevis for at normale mennesker kan bli voldelige av å spille dataspill. Folk som ikke er normale, derimot, kan synes å søke seg til voldsskildringer, enten det er i spill, på film, i bøker eller andre steder.
- Problemet med alle disse synserne er at de ikke vet hva de snakker om når det gjelder dataspill og vold. Det er selvfølgelig en sammenheng i at Breivik spilte «Modern Warfare 2» som et treningsspill, men da misbruker han spillet, sier Aarseth og påpeker det mange synes å ha oversett:
At Breivik ifølge eget utsagn ikke engang likte skytespill.
Tekst: Martin Bergesen og Snorre Bryne. Hovedbilde: Reuters/Scanpix. (Denne saken står på trykk i Dagbladet FREDAG - 5. august).
NB! Denne saken har et innskrenket kommentarfelt. Vi godkjenner først innleggene og legger ut fortløpende. Det kan derfor ta litt tid før ditt innlegg blir publisert. Vi ber om forståelse for dette – og håper på konstruktive bidrag i kommentarfeltet.
