(PressFire.no): Den gang Sam Barlows krimgåte «Her Story» utgas i 2015, var jeg himmelfallen.
Aldri før hadde et spill gitt meg sterkere interesse i å finne løsningen på et mysterie, fordi spillets struktur – i større grad enn jeg har sett før eller siden – lot meg ta aktiv styring i etterforskningen.
Det var immari gøy å selv tolke påstander, følelser og løgner for så å sjekke disse opp mot andre påstander, fakta og løgner og, en sjelden gang, bevismateriale.
Hele genistreken sto og falt på ideen om at innlevelse i mysteriedrevne plot skjer først og fremst når det er du selv som tenker ut hva du skal lete etter og hvordan, heller enn å finne hvilken spillmekanikk du skal aktivere for å se fasiten. Mellom da og nå kom også «Telling Lies» og nå «Immortality».
Skuespilleren som forsvant
I «Immortality» er formen nesten den samme; Et mysterium skal løses fordi noe kriminelt og forferdelig kanskje har skjedd med skuespilleren Marissa Marcel.
Det eneste vi har til rådighet er en mengde videoklipp, fragmenterte og sjelden sammenhengende. Hun har spilt i tre filmer som aldri ble utgitt, og deltatt i et og annet talkshow.
I tillegg har det sirkulert et videokamera som hovedattraksjon på en og annen hjemme-alene-fest, eller som katalysator på sengekanten i intim flørt og lek.
Pek- og klikkmekanikker gir meg tilgang til nye videoklipp, og gradvis ser jeg sammenhengen mellom dem og forstår historien.
Videoanalyse
Samtidig er «Immortality» et verk av en helt annen sjanger. Der «Her Story» er en krim hvor fakta versus løgn er sentrale spillmekanikker, er «Immortality» et spill om fiktive auteurfilmer, og tar opp i seg formspråket fra denne typen filmer.
Objekter på skjermen er ofte symboler som skal gi hint om dypere mening myntet på observante, skolerte seere.
Det er ofte at oppgaven du skal utføre i «Immortality» er å identifisere symbolene for å forstå spillet.
Jeg kunne prøvd meg på å nevne likhetstrekk med historisk kjente filmregissører, men det gøyale er at jeg også ville røpe hint om hemmelige spillmekanikker i det samme, som man er ment å oppdage selv.
Implisitt
Når jeg mestrer spillet, leter jeg etter symboler og følelsesuttrykk; selv filmene Marissa spiller i, innehar symbolikk som kan lede oss til sannheter om hennes liv fordi filmene i seg selv i virkeligheten er skrevet av de samme manusforfatterne som spillet.
Slik får spillet meg til å føle at noe forferdelig har skjedd uten å fortelle meg at noe forferdelig har skjedd:
Det forteller meg at noe forferdelig har skjedd på liksom i tre filmer som noen har skrevet manus til, regissert og spilt inn, men aldri utgitt, og jeg tolker det som et symbol på at noe forferdelig har skjedd.
Har noe forferdelig skjedd?
Blytung diktanalyse
Å spille «Immortality» blir som å utøve blytung diktanalyse der diktene inneholder nye dikt som later som de er egne dikt, men faktisk er i dialog med hverandre.
Sånn sett er «Immortality» mat for følelsene, mer enn hjernen.
Samtidig er kvantemekanikkens mest kjente problem til stede også her til glede for den mer logisk orienterte, fordi et kamera alltid er til stede og spiller en sentral rolle i alt som skjer, og jeg skal finne ut hva som skjer når kameraet ikke er til stede.
Menneskene jeg ser på skjermen er skuespillere som spiller skuespillere, som igjen spiller i filmer, øver på manus eller diskuterer filmen, eller befinner seg i en privat situasjon.
Relasjonene dem imellom er viktig og vanskelig å kartlegge. Det ene øyeblikket ser jeg med interesse på en krangel mellom to av dem, før noen plutselig sier «cut!» og også dette var på liksom.
Kunsten å forstå historien
Uklarheten skaper enorme tolkningsrom for detaljene; Hva betyr et lite blikk mellom replikker, der Marissa har øyekontakt med noen utenfor utsnittet? Hvem ser Marissa på, og hvordan skal jeg finne ut av det? Er det viktig, eller er det jeg som romantiserer og overtolker?
Hva symboliserer alle maskene som figurerer i filmene? Har de noe med det som har skjedd med Marissa å gjøre, og hvordan kan de i så fall ha havnet i filmene før hun forsvant?
«Immortality» er et kongespill for de av oss som glimrer av iver over sjansen til å beskue et praktfullt maleri i timevis, eller slår seg ned en lørdags aften med eldgamle kunstfilmer.
For meg skjer det også ofte at jeg blir utålmodig og irritert i det jeg går uten dopamin for lenge og trykker vilt på alt som kan trykkes på for å åpne nye klipp, og spillet blir fullstendig meningsløst. Når spillet føles meningsløst, har jeg tapt spillet, fordi spillets mål er å finne meningen i det.
Etter en lang pause, litt mat og kanskje en arbeidsdag, titter jeg videre på «Immortality», får se noen kule kostymer fra 60-, 70- og 90-tallet og kanskje en bra partyvideo fra bak scenen, før jeg plutselig ser en sammenheng mellom noe og noe annet – og ballen ruller videre.
Kortere forklart: «Immortality» er et spill som handler om å forstå historien i spillet.
https://www.youtube.com/watch?v=cnvU-IA9FCc
