Første gang vi fikk befatning med dette spillet, var på et svett, lite bakrom i forbindelse med E3-spillmessen i 2009. Da presenterte Microsoft «Joy Ride» som et nært forestående XBLA-spill som skulle bli gratis å laste ned, myntet på Avatar-lek og helt sikkert med en planlagt forretningsmodell som skulle massere lommeboka di i form av nedlastbare utvidelser.
Den gang så bilspillet omtrent likt ut som det gjør nå. Men det ble utsatt, helt til det på E3 i sommer dukket opp som et Kinect-spill til Xbox 360.
Men mye har selvsagt blitt endret på det året spillet forsvant fra radaren, for nå er det «du som er kontrolleren», som det heter så flott i reklamen til Microsoft.
Kast alt som heter håndkontrollere, plastikkrattet som du kanskje handlet samtidig med «Mario Kart Wii», og ta styringen ved å simulere intens arkaderacing med dine bare never. Gass og brems slipper du å tenke på. Det tar spillet seg av.
Likevel kommer du raskt til å ønske at du hadde en tradisjonell kontroller for hånda, for spillet havner ofte ute av kontroll.
Les flere anmeldelser av Kinect-spill og vår dom over Xbox 360-sensoren:
«Kinect Adventures».
«Kinect Sports».
«Dance Central».
«Kinect Adventures».
Rattløs sjåfør
«Kinect Joy Ride» kan naturligvis ikke skilte med særlig presisjon. Det tar det heller aldri mål av seg å skulle kunne tilby. Du har tradisjonelle «kom først til mål»-løp mot klokka, kalt Pro Race, eller intense kamper mot konkurrenter der du skal sanke våpen langs løypa – ikke ulikt «ModNation Racers».
Denne modusen er døpt Battle Race.
Mens vi først nevner denne arkaderaceren som kom til PlayStation 3 i vår, er det også helt naturlig å påpeke at også «Kinect Joy Ride» har noen muligheter til å pynte på bilene, men det er på ingen måte et fokus i sammenligning med «ModNation Racers».
Måten du styrer «Kinect Joy Ride» på er av det intuitive slaget – altså helt i tråd med målgruppen Microsoft sikter seg inn mot: Styr til venstre eller høyre ved å holde nevene dine foran sensoren (som om du egentlig holdt i et ekte ratt). En kort, liten turbo-dytt får du ved å lage en bevegelse der du «skyver» hendene mot TV-skjermen etter først å ha ladet opp ved å trekke til deg «rattet», mens du kan gå inn i en sving ved å bøye overkroppen samtidig som du manøvrerer det virtuelle rattet ditt.
Det er det mest grunnleggende. I tillegg kan du trikse vilt i lufta, på riktig så spastisk vis.
Når du et luftig hopp, kommer det lille symbolet opp på skjermen som hele tiden veileder deg – og da blir du bedt om å freestyle så mye du er god for. For- eller bakover-saltoer, sidelengs skru og det hele.
Alt dette får du rikelig mulighet til å gjøre, for løypene er spekket av hopp og ingenting kan stanse deg underveis. Alle gjenstander, trær og gjerder kan du enkelt knuse. Det handler bare om å stake ut den mest effektive kursen mot målstreken. Og tar du turen inn til høyre del av hovedmenyen – den som er dekorert i blått – får du blant annet mulighet til å prøve deg som stuntsjåfør i en skate-rampe.
Eller hva sier du til å opptre i rollen som sirkusartist, på vingen av en flyvende bil…?
Minispill med bismak
Ingen skal nemlig kunne kritisere «Kinect Joy Ride» for å mangle løpsformer eller være for ensidig. I tillegg kan du kline til med onlineløp om du blir lei av de mer tradisjonelle konkurransene, men du har også minispillseksjonen med det smått bisarre i.
Men også noe av det morsomste som akkurat denne Kinect-lanseringstittelen kan skilte med.
Stunt, Smash, Dash og Trick er disse fire øvelsene døpt. Her er sikkert håpet fra utvikleren Big Park at hele familien skal samles i juleferien og ikke være fornøyd med å ha et rent Kart-inspirert bilspill i konsollen.
Se for deg at peisen knitrer, det er varmt og koselig i stua. Noen har allerede tatt oppvasken så dere slipper å tenke på ribbefettallerkener og tilsmussede sausenebb. Bestefar foreslår med ett; «Hei dere! Skal vi ikke sette på Kinect, fyre opp den gode, gamle 360-en og ha det skikkelig hyggelig sammen?».
Og Stunt-kategorien er ganske morsom, akkurat som bestefar forutså. Her handler det om å oppnå størst mulig hastighet i rampen, og raske med seg poengkuler, kirsebær som henger riktig så høyt – og prøve å unngå bombene. Akkurat som i et skate-spill (vel, nesten).
Smash er også temmelig gøy - den første halvtimen. Her raser du rundt på en sirkelformet bane mens målet er å knuse flest mulig statuer, og gjøre det raskest mulig slik at du får tilgang til den store boss-statuen etter at du har hoppet ut av arenaen og kan avslutte det hele på spektakulært vis.
Du har også et presisjonsløp (kalt Dash) som virkelig avdekker spillets mangler. Du får en Achievement slengt i fleisen om du faktisk presterer å holde deg unna et fåtalls kjegler som står plassert langs en motorvei, noe som faktisk er mye vanskeligere enn det høres ut som. Og det skyldes ikke nødvendigvis sjåføren, mer teknologien og det smått absurde ved å lage et spill der enkelte deler av det faktisk krever at du skal kunne dukke unna hindre med en viss form for nøyaktighet.
Det virkelig skrudde øyeblikket kommer da du blir tatt med om bord i en «Back to the Future»-inspirert doning, forlater bakken og svever på en rosa sky. Bokstavelig talt.
Mange av lanseringsspillene (for ikke å si alle) har et fokus på å prøve å avfotografere deg mens du utfører de mest utfordrende manøvrene foran sensoren. I Trick-minispillet handler det om å utføre forskjellige poseringer før tiden renner ut. Og mens du står der og simulerer en hauk, for eksempel, smeller det selvsagt i blits-ikonet som indikerer at du nå har fått tatt et «morsomt» bilde – som hele familien kan le hjertelig av, mens det fortsatt ulmer i peisen.
«Kinect Joy Ride» er et utrolig enkelt spill. Alle kan bli med, og utviklerne skal ha ros for å ha forstått hvordan systemet bør kunne spilles – og løst det hele enkelt og intuitivt: Vil du måle krefter med en venn, er det bare for denne personen å tre inn foran kameraet og dere er i gang.
På samme måte pauser spillet automatisk om du plutselig kjenner at naturen kaller etter en gløgg for mye. Problemet er at spillet konstant mister deg og avataren din, noe som gjør at du gjentatte ganger må tilbake i menyene og logge deg på med din profil.
Men ord som «presisjon» kommer du aldri til å tenke på etter å ha brukt tid sammen med «Kinect Joy Ride». Det er heller ikke i nærheten av å vippe salige «Mario Kart» til Wii av tronen når det gjelder denne form for inkluderende moro, noe som kanskje er et større tankekors.
I bunn og grunn tror jeg alle hadde vært tjent med at dette spillet «bare» endte opp med å bli et temmelig presist, mer fokusert bilspill som droppet noen av de mange modusene som er inkludert. Og jobbet hardere med å lage enklere menyer og et spill som faktisk fungerer.
PS: Spillet lanseres 10. november, samtidig som Kinect. «Kinect Joy Ride» krever at du eier Kinect-sensoren til Xbox 360.
