(PressFire.no): «Kingdom Hearts»-serien er en ganske sær greie der «Final Fantasy» og Disney-universet blandes sammen til en komplisert, men sjarmerende suppe.
Man følger hovedsakelig en ung gutt ved navn Sora, som er utvalgt til å bekjempe mørkets krefter med et Keyblade, et magisk våpen som også kan åpne og lukke dører mellom forskjellige verdener.
Disse verdenene er med få unntak basert på Disney-filmer, og sammen med sine trofaste følgesvenner Donald og Langbein, drar han rundt i verden for å finne kong Mikke, redde verden(er) og bekjempe ondskap ved hjelp av vennskap.
På veien møter de også mange rollefigurer som hører hjemme i «Final Fantasy» universet.
Mørkt og eksistensielt
Dette høres kanskje søtt og barnslig ut på papiret, men historien er både morsom og tidvis ganske mørk og mystisk. Kanskje så mørk og mystisk at den egentlig ikke egner seg for barn.
Ikke nødvendigvis fordi det blir skummelt - selv om det kryr av monstre og Sephiroth-kloner i svarte kapper med så mange glidelåser at de kunne vært designet av Jean Paul Gaultier - men jeg tror man må være over en viss mental alder for å verdsette temaene spillene omhandler, som tap av uskyld, en verden med vage skiller mellom drøm og virkelighet, hvorvidt man i det hele tatt finnes, samt en mengde andre mer eller mindre eksistensielle problemstillinger.
Det har imidlertid gått rundt tolv år siden det første «Kingdom Hearts» spillet ble utgitt, og det er såpass lenge siden at det er forståelig hvis man har glemt hva det handlet om.
Det sentrale aspektet av historien i «Kingdom Hearts»-universet er at hjerter er noe annet enn blodpumper. De fungerer mer som en manifestasjon av en sjel, som kan inneholde aspekt av lys og mørke i varierende grader.
Dette impliserer også at det er mulig å leve uten et hjerte, og at man også kan dele hjertet sitt med andre. Mange av de mer interessante elementene i fortellingen omhandler komplikasjonene som oppstår når nettopp dette skjer.
Disse komplikasjonene er ofte så innfløkte, at det å pusle sammen en forståelse av historien på en måte blir et spill i seg selv, som på mange måter er mer interessant enn spillmekanikken i det faktiske spillet.
For smart for sitt eget beste?
Skjønt den største utfordringen er at historien ikke egentlig henger helt på greip med mindre man kjenner til sentrale plotelementer fra hele spillserien.
Og med tanke på at nesten alle spillene i sin tid ble utgitt som eksklusive titler på minst fire forskjellige konsoller pluss mobiltelefoner spesifikke for det japanske markedet, er sannsynligheten for at man har hatt tilgang til hele fortellingen svært lav for en gjennomsnittlig norsk spillentusiast.
Så siden «Kingdom Hearts III» - som for tiden er under utvikling - visstnok skal avslutte den pågående sagaen, er det jo fornuftig at Square Enix har begynt å gi ut spillene på nytt i remastrede versjoner for Playstation 3, selv om de ikke nødvendigvis slippes i kronologisk rekkefølge.
2013 ga oss pakken «Kingdom Hearts HD 1.5 Remix» som samler det originale «Kingdom Hearts», sammen med Game Boy Advance oppfølgeren «Chain of Memories» og en filmversjon av spillet «352/2 Days» for Nintendo DS, som er nyere enn «Kingdom Hearts II», men som kronologisk utspiller seg før.
«Kingdom Hearts HD 2.5 Remix» inkluderer «Kingdom Hearts II» for Playstation 2 og det Playstation Portable-eksklusive «Birth By Sleep» - som er en prequel til hele serien.
Pakken inneholder også en representasjon av mobiltelefontittelen «Re: Coded», som på samme måte som «352/2 Days» i den forrige samlepakken, blir servert som en oppsummering av historien, kuttet ned til en ansamling videosekvenser med noe eksposisjon i form av tekst.
Det er de japaneksklusive «Final Mix» utgavene av spillene som blir servert, og disse inneholder også endel ekstra innhold i forhold til utgavene som tidligere har vært tilgjengelig i Europa.
Som kjærlighetsbrev til gamle fans er denne pakken uovertruffen, ettersom «Kingdom Hearts II» og «Birth By Sleep» av mange er ansett som de beste spillene i serien.
«Kingdom Hearts II» fra 2005 er den forbedrede oppfølgeren som gjorde alt større og mer spektakulært enn originalen, og «Birth By Sleep» fra 2010 er det ferskeste spillet i serien med det mest velutviklede spillsystemet, hvis man ser bort fra «Dream Drop Distance» for Nintendo 3DS som kom i 2012, men som ikke er inkludert i samlepakken.
Kler oppgraderingen
Spillene ser også forholdsvis bra ut i remastrede utgaver. Den enkle tegnefilmaktige grafikkstilen egner seg godt for skalering til høyere oppløsninger, og kommer på mange måter mer til sin rett på Playstation 3 enn den gjorde på de eldre konsollene den opprinnelig var laget for.
Det som imidlertid skurrer litt i forhold til moderne spill, er hvor små og tomme miljøene som handlingen utspiller seg i faktisk viser seg å være.
De forskjellige verdenene er som sagt basert på kjente Disney-filmer, og de er ofte modellert slik at man enkelt kjenner dem igjen hvis man har Disney-klassikere på julestemningsrotasjon i adventstida, men de inneholder som regel ikke andre innbyggere enn det absolutt minimale antallet som trengs for at handlingen skal kunne gå rundt, noe som ofte begrenser seg til hovedpersonene og skurken.
De fremstår derfor som tomme, livløse og ofte litt deprimerende. For eksempel blir Olympus fremstilt som det jeg personlig vil beskrive som et klassisk marerittscenario:
Herkules bor på en arena der han har en ni-til-fire-jobb hvor han konstant må slåss med monstre for å underholde et publikum vi aldri får se, og hvor den daglige monotonien kun blir avbrutt av sporadiske besøk fra dødsguden Hades som stikker innom for å plage ham.
Klossete spillmekanikk
En annen ting som ikke akkurat har eldes som en god årgangsvin er spillbarheten. «Kingdom Hearts II» er visstnok en forbedring i forhold til originalen, men det sentrale kampsystemet fremstår i dag som relativt platt og kjedelig.
Angrep er trege, klossete og føles ikke som de har særlig kraft bak seg, og de mange slåsskampene man må gjennom i løpet av fortellingen blir derfor noe man spiller seg gjennom på tross av, og ikke på grunn av spillbarheten.
«Birth By Sleep» føles bedre og har mer interessante systemer der man kan ta til seg forskjellige kampstiler som gir spillet mer variasjon og bedre flyt. Men det er likevel ikke spesielt spennende innenfor sin sjanger.
Spillene flyter ikke så godt som «Devil May Cry 4», er ikke så metodiske eller utfordrende som «Dark Souls» og selv om de gjør sitt beste for å krydre det visuelle med spektakulære limit breaks og kombinasjonsangrep i klassisk «Final Fantasy»-still, er de aldri i nærheten av å nå de samme absurde høyder som for eksempel «Bayonetta».
Gammelt gull og mye tull
Pakken inneholder rett og slett spill som er helt kurante, men dessverre ikke noe særlig mer. De føyer seg dermed inn i rekken av titler som var kule da de kom, men som har mistet mye av glansen etter hvert som de har blitt eldre.
Spillene sliter også med en del sykdommer som var typiske for konsollspill fra forrige tiår. Blant annet ulidelig lange introduksjon- og opplæringsdeler.
«Kingdom Hearts II» er spesielt ille. Den virkelige handlingen starter ikke før etter minst tre timer, og man må i stedet spille seg gjennom tilbakeblikk med hovedpersoner som egentlig hører hjemme i et annet spill.
I tillegg er ofte lagringspunkter plassert slik at hvis man feiler i kampen mot en sjefsskurk, må man spille seg gjennom tidkrevende strekninger av spillet på nytt for å forsøke seg igjen. Og selv om man kan springe forbi fiender istedenfor å slåss med dem er det likevel kjedelig å måtte traske gjennom det samme landskapet om og om igjen.
Dette er imidlertid minst problematisk i «Kingdom Hearts II», fordi Mikke Mus vil komme å redde deg hvis du gang på gang blir beseiret i en viktig kamp.
Og Mikke Mus er en bad-ass i «Kingdom Hearts» universet. Han er noe helt annet enn det litt kjedelige limet-i-gruppen som bandt sammen de mer morsomme rollene som Donald og Langbein i de klassiske Disney-kortfilmene, eller den flinke men streite mesterdetektiven fra Donald-bladene på åttitallet.
Her er han en rumpesparkende, sverdsvingende Jedi-ridder i svart kappe som reiser rundt i andre dimensjoner for å redde ikke bare én, men flere verdener, og som samtidig tar seg tid til å rydde opp hvis Sora, Donald og Langbein dummer seg ut.
Og det er egentlig når forfatterne tar seg slike friheter med de etablerte rollen hvor de finner på ting og fokuserer på nytt materiale fremfor å gjenfortelle gamle Disney-filmer at spillene fungerer best.
Personlig syntes jeg for eksempel at de mest interessante delene av historien omhandler det indre følelseslivet til de svartkledde medlemmene av Organization XIII, som egentlig er skurkene i store deler av historien, men som av og til viser seg å ha heroiske motiver.
«Kingdom Hearts» er også noe så sjeldent som et Japansk rollespill, der det er uproblematisk at det ikke inkluderes et japansk lydspor.
Imponerende stemmegalleri
Gjesterollene som kommer fra «Final Fantasy»-universet er i de fleste tilfeller fra Playstation-æraen, der vi uansett ikke hadde noe forhold til stemmene deres, og det blir derfor viktigst at Disney-figurene representeres ordentlig på sitt originalspråk. Og det har blitt gjort på en veldig bra måte.
Mange av de samme skuespillerne som hadde stemmer i filmene som spillene henter kulissene sine fra gjør repriser med rollene sine, og der det har vært umulig å få tak i originalene fordi de er for dyre eller rett og slett døde, har det blitt hentet inn erstatninger som gjør en nesten like god jobb.
Dan Castellaneta (kanskje best kjent som stemmen til Homer Simpson) gjør for eksempel en glimrende jobb som ånden i lampen fra «Aladdin». Andre stemmeskuespillere som er spesielt verdt å nevne er James Earl Jones, Christopher Lee og James Woods - som gjør en fantastisk slesk men kul Hades fra «Herkules».
Den originale musikken som spillene har til felles er også av ypperste klasse. Spesielt det melankolske men samtidig håpefulle pianotemaet Dearly Beloved er fullt på høyde med «Final Fantasy»-serien sin tilsvarende karakteristiske Prelude, og er noe av det vakreste av spillmusikk som noensinne er komponert.
Så selv om spillene kanskje mangler spillmekanisk substans, er det likevel mye fint å si om denne pakken. Men den er kanskje bedre egnet for å friske opp i hukommelsen til gamle fans enn til å skape noen nye.
