De siste årene har flere kreative, små spillstudioer omfavnet gamle spillsjangere, som de med et nytt perspektiv har pustet nytt liv i. Både «Braid», «LostWinds» og «The Misadventures of P.B. Winterbottom» er i utgangspunktet plattformspill av god årgang, men som har fått en ekstra spillmekanisk dimensjon.
Og her kommer danskutviklede «Limbo» feiende, som ikke nødvendigvis tilfører noe nytt til sjangeren i form av innovasjon på det spillmekaniske, men som er så trollbindende vakkert og engasjerende at det bare er å la seg forføre.
SPIlLMEKANISK MINIMALISME
Faktisk er det spillmekaniske i utgangspunktet for minimalistisk å regne. For når den vesle gutten våkner midt i en mørk skog, finner du fort ut at i tillegg til styrestikka er det bare to knapper som brukes. Den ene knappen hopper du med, mens den andre brukes til å flytte på ting eller slå på brytere og lignende.
Men det enkle kontrollsystemet kler selve spilldesignet perfekt, for selve utfordringen i spillet er stort sett å løse plattformbaserte gåter. Og til den oppgaven er det faktisk kledelig når kontrollsystemet er enkelt og selve omgivelsene og gåtene kan stå for utfordringen.
For i god plattformtradisjon handler det om å komme seg helskinnet gjennom landskapet, men for å navigere landskapet kan det være du må manipulere fysikkens lover eller bruke timing og presisjon.
HJERNEN ER ALENE
I «Limbo» spiller naturlovene en av hovedrollene i spillet. Tyngdekraften brukes aktivt i gåter og noen ganger må du manipulere den ved bruk av magneter eller snu tyngdekraften opp-ned for å komme deg videre. Men det er ikke bare tyngdekraften som brukes – også faktorer som for eksempel bjørnefeller og lys kan brukes i gåtene. Derfor blir det heller aldri forutsigbart eller faller i fare for å gjenta seg selv for mye.
I så måte blir du mest satt på prøve intellektuelt sett, og ikke nødvendigvis så mye testet på ferdigheter, selv om timing og presisjon også noen ganger er viktig for å holde gutten i live eller å komme seg videre.
Gåtene er nesten uten unntak geniale i all sin enkelhet. Løsningen kan være helt usynlig ved første øyenkast, men kan vise seg å være langt enklere enn du først trodde. Og frustrasjonen kan ligge helt i overflaten når det tar tid å komme til bunns, men desto større er følelsen av forløsning når den endelig kommer. Heldigvis lagrer spillet også hyppig foran eller etter hver gåte, selv om det kan være vanskelig å vite når en gåte starter eller slutter, noe som ikke spiller noen rolle i praksis.
HYPNOTISK
Men selv om «Limbo» er et spill hvor hodet er et viktig verktøy, er det i det visuelle at spillet virkelig skiller seg ut. Bruken av lys, skygge og kameraeffekter er mesterlig og gjør at opplevelsen er hypnotiserende vakker. Skjermen bades i originale detaljer og det er hele tiden noe nytt å se på. Elementene blir aldri resirkulert. Som om det ikke var nok, er det aldri en pixel å se –
det er nesten umulig å avsløre at dette faktisk er en digital opplevelse.
Grafikken er i svart-hvitt og har en håndlaget kvalitet over seg. Det ser unektelig annerledes ut og det er så ladet med noir at det fort gjort å tenke både Tim Burton og Theodor Kittelsen, men også på den russiske animasjonslegenden Yuriy Norshteyn.
Allerede helt i starten etableres umiddelbart en isolasjonsfølelse, hvor du føler ansvar for den vesle guttens ve og vel i en verden som er fyllt til randen av farer og fiender. I tillegg er enkelte deler av spillet så makabre at du helt naturlig inntar en beskyttende rolle overfor denne vesle pjokken.
For gjør du noe feil holder ikke spillet noe tilbake for å vise deg hvor ille det kan gå - hodet ruller idet han får det kappet av og blodet spruter når han blir spiddet. Selv når du sender ham på dypt vann og det viser seg at han ikke kan svømme, blir du sittende å holde pusten mens han vrir seg rundt i de siste luftboblene, som om det vil hjelpe.
Det er mulig å skru av de verste detaljene, men utrolig nok føles det aldri spekulativt. Faktisk føles det som en naturlig del av den mørke atmosfæren, og heller som et virkemiddel hvor utvikleren spiller følelsesregisteret ditt som et ustemt piano, for det er ikke ofte vi får en opplevelse med så mye sjel.
Når et spill er så visuelt vakkert som dette, er det fort gjort å bli anklaget for å prioritere stil over substans. Men her har du det perfekte eksempelet på når stil blir en del av substansen, for i et interaktivt medium er stemning og atmosfære en vesentlig del av opplevelsen. Noe som aldri har vært tydeligere enn her, for det er aldri noen tvil om at Playdead bruker det visuelle for å skape en unik opplevelse.
Det er ikke ofte spill klarer å stimulere både hjerne og retina samtidig, men «Limbo» er noe så sjeldent som et smart kunstverk i spillform, og det er et lite mirakel i seg selv.
NB! «Limbo» kommer eksklusivt til Xbox 360 den 21. juli, og koster 1200 Microsoft-poeng (cirka 100 kroner) via Xbox LIVE Marketplace.
