(PressFire.no): Jeg skulle inderlig ønske jeg kunne hoppe i været og rope høyt om hvor nydelig «Lost in Random» er, som et kunstverk, som en nyvinning innen spilldesign, og som en ufarliggjøring av livets aller vanskeligste temaer, på en måte som er passende for barn i alle aldre.
«Lost in Random» er alle disse tingene. Likevel er det en drepende kjedelig opplevelse, og fungerer som sådan ikke i det hele tatt; alle dets gode kvaliteter drukner i grøten og blir borte for øyet.
Storslagent fundament
At «Lost in Random» ikke fungerer som jeg skulle ønske det gjorde, er en tragedie. Premisset for et storslagent spill ligger i fundamentet. Et velskapt univers åpenbart inspirert av Tim Burton, hvor alle slags merkelige skapninger er delt inn i ghettoer ved terningkast. Dronningen i sekserland har den eneste treningen som kan bestemme folks skjebne, og du settes i rollen som Even fra den nederste klassen, som bevitner at tvillingsøsteren Odd slår en sekser og blir hentet hjemmefra for å bo i sekserland.
Even bestemmer seg for å finne søsteren, og på mirakuløst vis finner Even en magisk terning med bare ett øye som hun blir bestevenn med, og slik dannes et glimrende gameplaykonsept: Alene er Even uten våpen i møte med slemme roboter og bosser og sånn, men idet hun kaster terningen, kan hun trekke et utvalg kort fra en kortstokk, som kan fremkalle alskens våpen og magiske triks.
Enkelte områder er i tillegg formet som brettspill, og velskrevne replikker bruker enhver anledning til å gjøre fantastiske ordspill med referanser til brettspill og nesten alle andre ting som er gøy i verden. Etter hvert finner du flere øyner til terningen, som åpner nye områder og lar deg spille flere kort fra kortstokken ad gangen.
«Lost in Random» glimrer, altså, der det glimrer. Jeg spiller gjennom det, hele tiden ravende utålmodig fordi det jeg egentlig vil er å få med meg mer av historien, høre de fantastiske vendingene, som oftere enn ikke er enten filosofisk eller poetisk orientert, eller begge deler.
Spillets rollefigurer og deres problemer setter undring i meg, for eksempel når en av beboerne i toerland – der alle har to personligheter – er splittet mellom fornuft og følelser. Oppdraget er å fjerne en av delene, og jeg blir i villrede fordi jeg i teorien ville favorisert fornuften, men tar meg i å tvile til det punkt at jeg ombestemmer meg, så ombestemmer meg enda en gang og til slutt nekter å gjøre oppdraget.
På trass
Likevel er det den nevnte utålmodigheten som farger tiden jeg har brukt på «Lost in Random», fordi jeg altså måtte spille spillet. Når jeg ikke snakker med folk, skal jeg jo sloss med slemme vesener, og der idéen for hvordan dette skal foregå er enestående, er gjennomføringen et sorgens kapittel.
Selv om konseptet fordrer en kompleksitet à la «Slay The Spire» møter «Dungeons & Dragons» møter «Breath of the Wild», er det hele dummet ned til at de enkleste manøvrene alltid er de beste.
Samtidig, om man skulle godta dette, er selve utføringen treig og keitete i kontrollene. Til og med å utforske spillets merkverdige bymiljøer for å hente ting folk vil ha er en prøvelse, fordi alle samleobjekter er lagt inn i kriker og kroker i et nettverk av korridorer, uten nevneverdig intellektuell utfordring utover at du har finkjemmet områdene systematisk, fordi gåtene i spillet i det store og det hele består i å skyte på en knapp med sprettert.
Det er gøy, selvfølgelig, å kjøpe nye kort, skreddersy stokken og få til kule kombinasjoner. Å fryse tiden i en boble, for eksempel, slenge ut et par bomber inni bobla og framkalle en svær, magisk hånd som slår alle de slemme pluss bombene og deg selv, med tiden fryst, så bevege deg til en posisjonering før du setter ballet i gang igjen, er gøy første og tredje gangen.
Likevel, desto mer skuffende er det når du før heller enn senere innser at de fleste av kortene som høres gøyale ut, ikke er særlig nyttige i praksis, og du ender opp med å bruke de beste kortene spillet igjennom.
Det er vanskelig å ikke mistenke (uten sikkert grunnlag) at spillets ikkegøyale aspekter har utgiveren EA som medvirkende faktor. Det er en fristende slutning, i alle fall når man ser bakover i historien av spill og spillserier som kunne vært fantastisk flotte, eller var det helt til EA kjøpte studioene eller inngikk avtaler om utgivelse.
Jeg anbefaler ingen å lide seg gjennom «Lost in Random», med mindre man absolutt ikke er avhengig av engasjerende gameplay. Spillet er en kreativ bragd, og har et henrivende og stort persongalleri det er en fornøyelse å interagere med.
