(PressFire.no): Bare én gang kommer det et «Mario Kart»-spill på en Nintendo-plattform. Av alle seriene spillgiganten har mjølket opp gjennom tidene har de alltid stått ved akkurat dette prinsippet, og denne gangen er det 3DS som får sitt.
De to siste «Mario Kart»-spillene har solgt rundt 50 millioner eksemplarer, så en skulle tro at det fortsatt var en viss interesse for serien. Selv har jeg kost meg gjennom alle spillene fra den spede barndommen på Super Nintendo til den siste online-kampen på Wii noen år tilbake.
Men greier serien å holde meg interessert, eller begynner jeg å bli lei?
Nytt denne gangen er inkluderingen av en hangglider som popper opp når du kjører over spesielt store hopp. Da spretter den frem og lar deg fly gjennom lufta, noe som åpner opp for en rekke snarveier som er utenfor rekkevidde dersom du bare kjører på bakken.
Det er også mulig å kjøre under vann, men med unntak av at det føles litt treigere enn å kjøre på land er det ikke mye forskjell, hverken taktisk eller utfordringsmessig. Du kan kjøre under vann, bare. Det hverken legger til eller tar vekk noe særlig fra opplevelsen.
Strategisk pengejakt
Mer strategi er inne dog: Mynter er strødd ut på banene, og disse samles for å oppnå en hårfint bedre toppfart. Du kan maks holde ti mynter på én gang, men mister en håndfull dersom du blir truffet av noe. Det er langt på nær nødvendig å ha en full pengetaske for å vinne, men alle monner drar og alt det der.
Mynter, propeller og hangglidere til tross: Kjøttet på «Mario Kart»-kroppen har alltid ligget i de forskjellige tingene du kan fyre av. Bananskallet som kastet ut av en gokart er nesten blitt like kjent som Mario selv, noe som viser hvor viktig disse våpnene, om de kan kalles det, er for serien og det absolutte kaos et løp i spillene kan være.
Jeg følte det ble litt vel mye fyllstoff i «Mario Kart Wii», det forrige spillet. Mye ræl som kunne lukes ut – og slik har det heldigvis blitt. Den forferdelige «POW»-blokken er ute, gigantsoppen og tordenskyen likeså.
Som erstatning får vi her splitter nye power ups som en vaskebjørnhale som gjør at du kan spinne rundt og slå vekk innkommende tungskyts eller fiender, en flammeblomst som gjør at du kan spytte kuler med ild og ikke minst et sjutall. Lucky number seven!
Denne gir deg like greit nesten alle andre sakene, roterende rundt gokarten. Det er sjeldent noen får disse, men du kan være sikker på at det vil bli hett på banen når det skjer. Om du timer det helt perfekt kan du faktisk kjøre innom og stjele enkelte av dem fra en motstander som bruker denne.
Når det er sagt: Å ikke la oss skru av de blå skallene som farer bort og tar førsteplassen er derimot en tabbe av Nintendo. La oss nå få muligheten, i hvert fall!
Mario Turismo? Forza Mario?
Du kan også låse opp forskjellige fantasifulle bildeler som du kan sette sammen som du selv vil.
Ikke forvent deg «Gran Turismo» (du kan bare sette sammen karosseri, hjultype og hangglider), men de forskjellige delene gir bilen din særegne kjøreegenskaper.
Vekt, akselerering, veigrep og andre ting forandrer seg etter hvordan du setter opp bilen.
Som det har vært de siste spillene er det her også en 50/50-deling av nye og gamle baner. Det betyr derimot ikke at de gamle bare er hentet ut fra tidligere spill, men de har blitt pusset opp betraktelig og nye ruter og hopp er lagt til. Sånt liker vi.
Jeg er strengt tatt ikke en fan av å mose inn gammelt innhold i spill, men her har de plukket en rekke personlige favoritter og ikke inkludert så alt for mange av de aller eldste (og flate) banene.
De nye banene er nesten uten unntak herlige. Selv om det er unødvendig av meg å beskrive alle i detalj kan jeg si at vi denne gangen raser opp et fjell, over pianoer og xylofoner, gjennom slott og piratskuter og selvfølgelig også oppe i verdensrommet på en regnbue!
Det er til og med lagt til en noe overfladisk men likevel fullt spillbar førstepersonsmodus. Du har rattet foran deg, og kan velge å styre med analogstikken eller ved å vri på hele konsollen. Sistnevnte kvester øyeeplene dine om du spiller med 3D påslått (all veivingen kaster bildet ut av fokus), og ikke føles det bra heller – bruk analogen!
Online gir store mengder moro
Så morsomt det er å knerte folk som sitter rundt deg er det heldigvis også en online-modus for de gangene du sitter alene eller om du heter Viggo Venneløs.
Som i «Mario Kart DS» før det, er det her mulig å kjøre mot andre folk fra hele verden og denne gangen opp til åtte stykk samtidig, i både racerløp og i de to «Battle»-modusene.
Ja, for ballongpoppingen er tilbake. Alle får tre ballonger, men her er du ikke ferdig når du mister alle. Det går på poeng, dessverre, så selv om det er artig å poppe hverandres ballonger og se hvem som klarer flest er det fortsatt et steg ned fra en skikkelig elimineringskamp. Kanskje på Wii U, da.
Du kan menge deg med den andre modusen hvor det er om å gjøre å samle mynter i stedet for å skyte hverandre med skall, men den er langt på nær like morsom og selv knappen i menyen her har begynt å samle støv.
Heldigvis har utviklerne fikset den evinnelige utnyttelsen av å skli til seg rakettfart gjennom drift-boosting, så nå er det ikke lenger såkalt «snaking» å finne. I stedet får du nå boost basert på hvor lenge du greier å holde driften, slik som på Wii.
Merkverdig nok har Nintendo sett ut til å få noe orden på online-tilbudet sitt, og spillet drar vennelister fra selve konsollen og gir deg samtidig en liste over de siste folkene du har møtt online. Ikke noen vennekoder å styre med for dette spillet, med andre ord.
De har også lagt til muligheten for å konkurrere i såkalte «Communities», som egentlig bare er rom du kan invitere folk til for å holde en tabell over hvordan dere gjør det mot hverandre. Her kan du også velge forskjellige regler og hvilke våpen som skal brukes.
Ekstatisk svenskebanking
Dårlig nytt: Her er de trilliard-sifrede kodene tilbake, og de som vil inn på et slikt rom må belage seg på å trykke inn denne overdrevent lange koden. Heldigvis legges rommene dine i en egen liste slik at det bare trengs å gjøres én gang.
Rommene forsvinner ikke når de blir tomme heller, så det kan brukes om og om igjen.
Når du farer rundt mot andre får du poeng basert på hvor flinke de du slår er. Alle starter med 1000 poeng og mister eller får alt etter hvor bra de har gjort det.
Da jeg grusa en svenske med over 2000 poeng (hvordan i det öppna landskap har han fått så mye allerede?!) ble det så mye glede i kroppen at jeg måtte skyggebokse meg helt bort til fryseren for å hente pistasj-is som belønning.
For dette er heidundrende artig. Rett og slett. Jeg roper og hoier til den lille maskina jeg sitter med i lankene i tide og utide. Bunnløs lidelse utbasuneres når et blåskjell gir seieren som var MIN til et vilkårlig undermenneske en plass på kloden og ekstatisk lykke ljomer i veggene når et velplassert grønnskall og en nådeløs turbosopp nasker seieren fra på den siste millimeteren av banen!
Det er en berg-og-dal-bane av et spill, på godt og vondt. Men aller, aller mest godt. Får du noen venner med og spiller, eller om du liker å kjøre over folk online når du har fått en stjerne er det godt mulig dette er årets morsomste håndholdtspill.
Et must for 3DS-eiere, og nok en god grunn til å skaffe seg konsollen. Små rusk i maskineriet og et Nintendo som stanger hodet i online-veggen på flere punkter enda kan tilgis: Dette er sannsynligvis det beste «Mario Kart»-spillet siden «Mario Kart 64».
«Mario Kart 7» lanseres til 3DS den 2. desember.
