Hva ville du sagt til et RPG-designet spill der deler av handlingen foregår i noens involler? Og i dette tilfellet, Bowsers involler?
Vel, tredje oppfølger i Mario & Luigi-serien er lagt til akkurat dette, øh; landskapet. Og når sant skal sies – sjeldent har involler sett mer fantastisk ut.
«Mario & Luigi: Bowser's Inside Story» begynner med en heller urovekkende nyhet. En epidemi har brutt ut blant innbyggerne i Mushroom Kingdom, og alle har svulmet opp til store kuler og ruller ukontrollert rundt.
Hva i all verden kan ha skjedd?
DID SOMEONE JUST PAGE THE KING OF AWESOME?
En fortvilet Princess Peach innkaller Mario og Luigi til et hastemøte for å se på saken, men unngår å invitere Bowser som er opptatt med å pønske ut nok en plan for å kidnappe henne.
Han blir naturligvis rimelig forbannet når han oppdager at han ikke er invitert, og bestemmer seg for å gatecrashe møtet og å rappe prinsessen der og da.
Her får han juling av Mario og våkner opp i en mystisk skog hvor han blir manipulert av den onde Fawful til å spise en forgiftet sopp som resulterer i at han inhalerer alle på slottet, inkludert våre to helter.
Moralen her er forresten at du aldri burde spise sopp du ikke er sikker på hva er…
Mario og Luigi er nå mikroskopiske i størrelse, langt inne i Bowsers kropp uten at han selv er klar over det.
Mens Bowser prøver å gjenvinne kongeriket sitt og alle hjelperne som Fawful har tatt fra han, må brødrene og en Star Sprite kalt Starlow hjelpe han fra innsiden når han trenger det.
Kroppen er delt opp i forskjellige områder som korresponderer med ulike kroppsdeler, og her må de blant annet få flammepusten hans i gang igjen, hamre løs på noen nerver for å bygge opp styrken hans, og ikke minst må du en aldri så liten snarvisitt opp «der bak».
Ikke bare høres dette utrolig surrealistisk, og, vel; en smule ekkelt ut. Men frykt ei! Alle Bowsers kroppsdeler er små miniatyrverdener i seg selv som i form av minispill hjelper Bowser til å bli både større og sterkere.
Å VÆRE ANTI-HELT FØLES BRA
Tatt i betraktning at dette er en Mario & Luigi-tittel, så føles det like mye som et Bowser-spill.
Og tro meg, det føles godt å omfavne sin indre Bowser og være en usannsynlig anti-helt.
Da befinner man seg på den øvre skjermen i et 3D-landskap hvor man tramper rundt og fikser det meste med å denge løs på ting og kjefte på folk.
Generelt har du det ganske lett, egentlig. Sånn bortsett fra når du blir lurt til å spise kjempegulrøtter og den slags.
Brødrene finner du på den nedre DS-skjermen, og i et mer tradisjonelt plattformlandskap hvor det meste av handlingen er lagbasert.
Hver karakter er bundet til egne knapper, og man bytter lett mellom skjermene. Og nettopp det med switchingen er hele poenget!
Her gjelder det å tenke strategisk og kontrollere de tre karakterene samtidig, og knytte dem sammen i oppgaveløsningens navn.
Som når Bowser sloss mot fiender som han inhalerer, og disse da havner i kamp med Mario og Luigi i et slags mini-battlespill inne i kroppen hans.
Disse er ikke spesielt vanskelige kamper og krever egentlig bare at du er god på timing. Å dø med vilje ville faktisk vært en utfordring, for hjelpemidler har du nok av.
ENORM VARIASJON
I begynnelsen kan det med å bytte mellom skjermer virke noe skummelt, siden spillet er så vanvittig stort.
Men på en veldig gjennomført måte har skaperne bak spillet integrert jevnlig bytting slik at man aldri blir stressa over å huske på alle de store og små oppgavene som skal fullføres.
Tvert i mot fungerer det noe bedre på teflonhukommelsen og man ender opp med å huske flere detaljer enn man skulle tro. Du vil aldri føle deg overveldet.
Men det beste med «Mario & Luigi: Bowser's Inside Story» er ikke nødvendigvis historien, men nettopp det at spillet byr på variasjonen uten like.
Det en mengde av aktiviteter å prøve seg på, som diverse puzzles, finne skjulte gjenstander, bygge seg sterkere, gi massasjer (ja, du leste riktig), minispill, og ikke minst møte på karakterer som har den gode, gamle Nintendosjarmen.
Og noen som rett og slett bare er bisarre.
For eksempel en fransk blokkmann og hans veldig sinte blokkhund.
Det helt klart mest imponerende med spillet er hvordan det aldri slutter å overraske.
Som for eksempel hvor utrolig fett det er når Bowser vokser til Godzillastørrelse og du må rotere DS’en sidelengs og angripe med stylusen, samt blåse flammer med mikrofonen.
Og ikke minst hvordan humoren som stadig krysser en grense mellom å være sjarmerende og klisjé, likevel aldri gjør det kjedelig å lese en eneste dialog.
Rollespilldelen er enkel og tilgjengelig, og både lyd og grafikk er fresh og inspirerende. Samtidig engasjerer den deg nok til at du faktisk med litt innsats må tvinge deg selv til å legge vekk konsollen for å ta pauser.
Det er ikke noe mer å utsette på spillet enn at det ikke er et spill som funker å spille om igjen.
Men dette betyr lite når du har 20+ timer med uforutsigbarhet og humor som gjør at du smiler fra øre til øre.
Hvis du fortsatt er usikker på om du burde kjøpe spillet eller ikke, ja se - her har du fasiten: Gjør det!
