Når Electronic Arts og BioWare først lanserte «Mass Effect» i 2007 var det liten tvil om at dette var den neste store science-fiction-serien som skulle ta spillverdenen med storm.
Nedlastbart innhold, noveller og et kompromissløst øye for detaljer bidro ytterligere til det omfattende universet, som med en bred historie og enestående karakterisering av figurer representerte en hellig vielse av denne generasjonens teknologi og BioWares uovertrufne talent innenfor fortellerteknikk.
«Mass Effect 2» er det neste store spillet i den lovte trilogien, og fortsetter fortellingen om Shepard og menneskehetens kamp mot en ny og ukjent fare som truer alt av biologisk liv.
«IN A GALAXY FAR, FAR AWAY…»
«Mass Effect 2» fortsetter to år etter «Mass Effect» og angrepet på The Citadel – knutepunktet for administrasjon, byråkrati og regulerende organer innenfor den galaktiske alliansen.
Faren som en gang truet galaksen er nå en saga blott, og samfunnet er godt i gang med gjenoppbygning etter Geth-angrepet
Et tema som enda diskuteres er deg – kommandant Shepard – som antatt død fortsatt representerer menneskehetens store helgen etter engasjementet som reddet galaksen fra den framtredende apokalypsen. I motsetning til hva ryktene sier er du selvsagt langt fra død, men befinner deg i stedet arbeidene for undergrunnsorganisasjonen Cerebrus – en notorisk gruppe menneskeforkjempere, ledet av den enigmatiske Illusive Man.
Cerebrus er en av de få gruppene som faktisk har plukket opp ledetrådene fra den forrige katastrofen, og i prosessen avdekket bevis om at faren de stod ovenfor kun er begynnelsen.
Med Melkeveien som scene etablerer du hovedkvarter på Normandy-skipet, og setter ut til fjerne solsystemer og planeter på leting etter mannskap og teknologi for bedre å stå imot den nye, ulmende dommedagen.
TAKTISKE FORBEDRINGER
Det er innlysende at BioWare har tatt til seg kritikken og kommentarene vedrørende det første spillet – og særlig når det kommer til innholdet som polstret «Mass Effect» med det som best kan beskrives som «tidkrevende arbeid».
Det første spillet overveldet i tillegg mange med den imponerende detaljerte verdenen, som i samspill med den omfattende historien fort kunne overbelaste sansene med inntrykk og informasjon.
Denne gangen vil du sannsynligvis være mye mer komfortabel med omgivelsene – ikke bare på grunn av fortroligheten med universet, men på måten alt er formet rundt din egen personlige opplevelse. Produksjonen er nå i større grad sentrert rundt selve drivet av fortellingen – særlig utviklingen av mannskapet du henter inn gjennom reisen – og virkninger av valgene du tar som kommandant for skipet ditt.
Mange av de viktige avgjørelsene du tok i «Mass Effect» reflekteres i tillegg over i «Mass Effect 2», og endrer i flere tilfeller fundamentale byggeklosser for hvordan universet, galaksen og forholdet mellom figurer presenteres. Det er således ikke noe direkte krav til å ha spilt gjennom forgjengeren for å nyte «Mass Effect 2», men ønsker du en litt mer personlig historie som belønner tiden du investerer i karakterer og følelser er det liten tvil om at du bør sette av noen timer til «Mass Effect» først.
Det å se konsekvensene av valgene dine er en utrolig viktig del av atmosfæren, så om du ikke importerer en tidligere figur inn i spillet er det i det minste viktig at du oppdaterer deg på tidligere hendelser. Men dette er ikke for å påstå at «Mass Effect 2» forteller en veldig komplisert historie.
Som god space-såpeopera dikterer, er emnene for det meste fortrolige – ofte sentrert rundt politiske eller sosiale temaer hvor kolonisering eller undertrykkelse eksempelvis danner grunnlag for konfrontasjoner og problemstillinger. Til tross for dette er ting sjeldent svart på hvitt, og moralske gråsoner er mye av årsaken for hvorfor den narrative delen av spillet faktisk fungerer i rollespillsammenheng.
«MY NAME IS LEGION, FOR WE ARE MANY»
Har du spilt gjennom forgjengeren vil du nok bli overrasket over hvor mye spillmekanikk som er endret og strømlinjeformet for bedre å sikre et tempo som komplimenterer historien. Kampsystemet ser de største endringene her, hvor det meste av tradisjonelle rollespillkonvensjoner er forkastet til fordel for en enklere, mer responderende tredjepersonsskyter.
Alt av inventarsystem og mikroadministrasjon er blant annet fjernet, noe som i større grad enn før poengterer viktigheten av å sette sammen et kompetent lag med figurer før du drar ut. Samtidig er det også her spillet kanskje viser de største manglene rent spillmekanisk – for selv om sjangeren ikke har utviklet seg fryktelig siden 2007, gjør ikke oppfølgeren mye for å endre dette.
Mesteparten av actionsekvensene foregår fortsatt i trange lokaler med horder av fiender, hvor mesteparten av skytingen foregår fra bak dekning. Heldigvis gir de reviderte mekanikkene litt mer spillerom til bruk av de unike egenskapene og evnene du har, noe som forhindrer ting fra å bli for monotont.
Slagmarken er ellers relativt øde i forhold til utstyr, og med overhalingen av inventarsystemet trenger du faktisk ikke bry deg om stort annet enn å holde øye med ammunisjonen din. Til og med våpen kommer i fåtall denne gangen. Utvalget du har tilgjengelig er for det meste diktert ut i fra hvilken klasse du valgte ved starten av eventyret, og ser vi bort i fra et par heldige episoder er det for det meste disse du bruker gjennom spillet.
Parallelt med utviklingen av figuren din kan du også velge å oppgradere det du måtte ha av utstyr med diverse modifikasjoner og forbedringer, selv om den forsettelige og lineære progresjonen ikke egentlig åpner for store tilpasningsmuligheter akkurat på dette punktet. Prosessen med å tilegne seg ressursene til dette er uansett farlig vanedannende, og erstatter de poengløse kjøreturene fra forgjengeren. I stedet sender du nå ut automatiserte sonder gjennom et behagelig grensesnitt fra skipet ditt, hvor du må lete deg fram til resursrike områder ved hjelp av grafer og vibrasjoner i kontrollen.
Du vil alltid ha et mangfold av forskjellige oppdrag å velge mellom basert på hvor ivrig du har vært på å kommunisere med omverdenen. Dessuten, når nye figurer presenteres, åpner det seg nye solsystemer og galakser for videre utforskning.
Rollespill er ofte en term som slenges ukritisk rundt i spillindustrien, uten at noen egentlig gransker hva det står for og hvor det kommer fra.
BioWare har fra gammelt av vist at de er en av de få utviklerne som faktisk mestrer nyansene ved denne sjangeren, hvor opplevelsen essensielt er ute etter å gjøre spilleren til en så integrert del av fortellingen som mulig.
Det er vanskelig å ikke la seg imponere av hvordan dialog, kinematografi og fortellerteknikk bringer det hele sammen i meningsfull kontekst, som på tross av et aldrende og middelmådig kampsystem gjør en fantastisk jobb med å inkludere spilleren i mytologien.
Det er mulig du stod over forrige runde med «Mass Effect», men denne gangen er det ingen unnskyldning – spesielt ikke hvis du allerede har fullført fantastiske «Dragon Age: Origins» og sitter ventende på det neste store rollespillet.
PS: «Mass Effect 2» er i butikker fra torsdag 28. januar, og slippes både til Xbox 360 og PC. PressFire har anmeldt Xbox 360-versjonen.
