(PressFire.no): Tida flyr så innmari fort. Det har allerede gått fire år siden 3DS-spillet «Metroid: Samus Returns» kom ut.
Mercury Steams første «Metroid»-forsøk ble ikke en klassiker kanskje, men det var nok til å overbevise Nintendo om at de kunne få bryne seg på sagnomsuste «Metroid Dread» – et prosjekt som har vært på planleggingsstadiet siden GameBoy Advance-tida.
Sammen med Nintendo selv har de spikret sammen noe vi ikke ser hver dag. Vi har ikke fått et splitter nytt todimensjonalt «Metroid»-spill siden 2002, noe som er ganske spinnvilt når hele sjangeren er oppkalt etter serien. Det er 19 år, det.
27 år siden forrige gang vi kunne spille et slikt spill på TV-en.
Hjelpes meg.
Ingen antivirus
Men den som venter på noe godt, venter ei forgjeves på «Metroid». Eller noe sånt.
For «Metroid Dread» er nå tilgjengelig, og sannelig leverer det både til frokost, middag og kvelds.
Du er selvfølgelig Samus Aran, som nå begynner å bli så hardbarka og kul at Master Chief føles som en korgutt.
Spillet er satt til noe tid etter det som skjedde i «Metroid Fusion», hvor Aran endte opp med DNA-et fra både Metroids og X-viruset blandet med sitt eget – de to største truslene galaksen hadde sett før hun tok knekken på de begge.
Føderasjonen har derimot mottatt en video fra en ukjent planet, som angivelig viser at viruset er blitt flyttet dit. Aran toucher ned på planeten for å se om det er noe i ryktene, og alt går sånn passe til helvete.
Hun mister selvfølgelig alt utstyret sitt – som seg hør og bør – og dette er lissepasningen spillet trenger for å legge fram sin typiske spillestil.
«Metroidvania»
Her handler alt om å utforske områder, tråkke forbi en mengde merkelige låste dører, vegger som ser ut som de skal brukes til noe du ikke forstår og fiender som virker litt for vanskelige.
Ved å få tak i nye egenskaper og utstyr låses spillet opp over tid, og den gjentagende syklusen der du må besøke de samme områdene flere ganger gjør at du etter hvert lærer deg å kjenne disse godt.
Vi begynner å kjenne formelen nå, men når Nintendo bretter opp ermene er det få som gjør det bedre. Bare innen den første timen var jeg innom det samme området fire ganger, men det føltes dynamisk og riktig – ikke som padding for å fylle tiden.
Har du spilt et «Metroidvania»-spill før er det essensen av dette du får her, samtidig som hele «feel»-en til «Metroid» ligger som et tjukt lag oppå det hele.
Noe av dette kommer fra tittelen «Dread» – «Frykt».
Frykt for hva da? «Metroid»-spillene har alltid hatt en slags creepy følelse, men frykt er kanskje litt å ta i.
Men denne gangen er det noe i det: Føderasjonen sendte nemlig en rekke toppmoderne drapsroboter (kalt «E.M.M.I.»-er) til planeten før deg for å ta seg av viruset, men disse har selvfølgelig blitt tatt over og vendt mot deg.
Det er dårlig nytt når det kommer til å skulle utforske områdene de patruljerer. I det du trår inn på området til en av disse dempes fargekontrasten, det blir mer støy i bildet og lyden blir mer hektisk – og du står i fare for å bli tatt av dage uten å kunne gjøre stort med det.
Disse robotene har forskjellige egenskaper, og er utelukkende på utkikk etter deg. Lag for mye lyd og de kommer dundrende for å undersøke. Ser de deg er det bare å få panikk – de låser alle dørene rundt deg, beveger seg lynraskt (og merkelig ekkelt), og tåler alt fra dine vanlige våpen.
Du får en bitte liten sjanse til å slå de unna om de får klørne i deg, men timingen er tilfeldig hver gang, og det må være snakk om noen få millisekunder du har til rådighet. Med andre ord: Får de tak i deg er det game over.
Selv om frykten avtar i tritt med at arsenalet og bevegeligheten din øker, er de første møtene med disse robotene helt katastrofe, på den gode måten.
Ikke fordi de er så skumle, men fordi de er så «oh shit oh shit oh shit OH SHIIIIT!!!».
Når spillet etter hvert gir deg muligheten til å – i noen fattige sekunder – gjøre deg usynlig for å forsøke å komme deg unna, legges det selvfølgelig opp til at du må enda tettere på dem.
SA-X fra «Fusion» var ille nok, her er det mange av dem.
Utviklerne har derimot gjort lurt i å ikke gjøre disse til hele fokuset i spillet, så du vil ikke alltid måtte leke gjemsel – heldigvis. Du vil også etter hvert finne måter å knerte de på, noe som selvfølgelig også må gjøres med mest mulig hjerteinfarkt. Men jevnt over er spillet ganske nøktern i å la ting gjentas for ofte, syntes jeg – i hvert fall fram til oppløpssiden til slutten kommer.
Stram pakke
Ut over disse angstanfallene i robotform kommer godbitene på rekke og rad gjennom hele spillet, der spillet serverer bosskamper det virkelig svinger av, mange områder å utforske og oppgraderinger omtrent hvert kvarter spillet gjennom.
Det er vanskelig å bli lei, med andre ord. Dette fenger fra du starter det til rulleteksten kommer.
Samtidig føles alt utrolig smooth. Samus farer avgårde i et forrykende tempo denne gangen, og kan både skli under steiner og fiender, klatre på vegger og kaste seg rundt med en unnahopp-knapp.
Motangrep er tilbake fra «Samus Returns», der du kan time angrepene til fiendene og slå de tilbake, eventuelt løpe inn og fike til de før de rekker å gjøre noe. Flere andre nye saker er også på plass, men jeg skal ikke ødelegge moroa med å finne det selv.
Alt kjører i deilig 60 FPS (i hvert fall i 90 prosent av tida), og spillet ser til tider veldig flott ut.
Et av mine ankepunkter mot «Samus Returns» var at omgivelsene ble for like og for kjedelige, men et større budsjett i lommeboka har gitt tydelige resultater.
Fra iskledde huler til lavaområder, skoger og ruiner – dette er «Metroid» i all sitt typisk store (om enn litt klisjéfylte) spenn, og detaljrikdommen er stor.
At noen av områdene du svipper mellom også endrer seg underveis er enda bedre, og det er tydelig at utviklerne har designet hele spillet med tanke på at man skal gjennom de samme plassene flere ganger.
Det blir aldri uoversiktlig heller, om man setter av litt tid til å scrolle rundt på kartet, mye takket være et nytt system hvor du både kan fremheve dør-typer (som gjør at du vet hvor du kan gå videre etter å ha sanket en ny egenskap) og sette egne merknader.
Et lite varsko er derimot at spillet til tider blir overraskende utfordrende.
Vi snakker «det var den tiende gangen jeg døde her, gitt»-vanskelig mer enn én gang – og spesielt den siste skurken fikk meg til å lure på om jeg har blitt for gammel til kjappe dataspill eller bare gjorde noe feil.
Spillet er heldigvis snill med å både la deg lagre på de mange lagringsstasjonene rundt om kring, og tar en mellomlagring rett før disse kampene. Lastetiden er heller ikke vond – og man greier til slutt å lære seg de forskjellige mønstrene fiendene har.
Det sagt: Etter man er ferdig med spillet låser man opp en «Hard Mode». Jeg er ikke klar for den type selvpining, kjenner jeg.
Litt småpirk
Mye er utrolig flott med «Metroid Dread», men spillet leverer ikke til trampeklapp overalt.
Selve historien, som følger de nå fem hovedspillene utenfor «Prime», konkluderes her. Det er ikke akkurat Oscar-verdig, og den er litt slitsom i starten, men etter hvert tar det seg litt til, spesielt når mange av cut-scenene er så innmari kule som her.
Lydsporet er derimot direkte svakt, med bakgrunnstraller jeg allerede har glemt helt. Det er synd i en serie som er kjent for så stemningsfylte temaer.
Samtidig er det også en salig finger-spaghetti som skal til for å takle noen av bossene. Hver eneste knapp på kontrolleren brukes, ofte i tandem med å holde inn én for å endre hva de andre gjør.
Å bare komme seg rundt og ta småfiender går helt suverent, men mot de vanskeligste ble jeg helt fjern av å forsøke å huske alt jeg måtte gjøre for å aktivere disse bombene, den raketten, den andre raketten, hvordan boostet jeg igjen, hva var det som gjorde sånn og sånn?
Spillet begynner å resirkulere litt for mye rett før slutten, som jeg også syntes var unødvendig. Kanskje var det for å padde på tiden litt – spillet er ikke kjempelangt om du bare går for målstreken – men å sende mange bosser på meg på rad, der tre av de er bortimot den samme, var litt for meget.
Forvent en plass mellom syv og ti timer om du går for å bare runde spillet, men mange timer ekstra om du skal sanke alt av oppgraderinger.
Men småpirk til side så er dette egentlige dette her som er «Samus Returns».
En tilbakekomst det virkelig svinger av, for en serie som har ligget litt i limbo siden «Metroid Prime 3».
Den «gamle» måten å lage spillene på fungerer helt utmerket enda, viser det seg. Og ingen gjør egentlig «Metroidvania» som «Metroid» selv.
Samus er tilbake for fullt, og godt er det. Det blir en sterk femmer.
