Metroid: Samus Returns

(PressFire.no): Endelig kan jeg tørke tårene som har vellet opp i øyekroken hver gang jeg har tenkt på «Metroid»-serien siden den forferdelige dagen i 2010 da «Other M» kom ut.

Spillet som tok (mye av) det som gjorde «Metroid» så bra, røsket det fra hverandre, krydret med tøyseri fra laveste hylle, og verst av alt – forandret Samus Aran fra en barsk heltinne til en liten pysejente med et daddy-kompleks og en handlingslammelse som ikke lignet grisen.

Nå er det nye tider, og spanjolene i Mercury Steam har fått lov til å leke seg med «Metroid»-lisensen, under oppsyn fra serieskaper Yoshio Sakamoto.

Så en remake av «Metroid II: Return of Samus», hæ? Den så vi ikke komme da spillet ble annonsert under E3 i år. 

Men hvorfor ikke? GameBoy-spillet, som for øvrig var et av de første spillene jeg prøvde på GameBoy, var slett ikke dårlig, men hadde noen åpenbare mangler og forbedringspotensiale til tusen. For eksempel kommer vi langt med bare et kart for å finne veien.

Og som en direkte forhistorie til det langt mer populære «Super Metroid» er det fint at den historien får litt mer lys over seg også.

Å tenke tilbake på fordums storhetstider for «Metroid»-serien gjør at jeg føler meg gammal og grå. Hællemåne, det er gått tretten år siden sist vi fikk et skikkelig 2D-«Metroid», og det var også en remake. Femten år siden «Fusion». Hvor har tiden gått?

Utviklerne kaster heldigvis ikke bort den gjenværende tiden vår på tåkeprat når spillet starter. Det er ikke en lang historieintro fylt med pretensiøst pisspreik til å starte det hele. Ikke noen innviklete greier. Bare noen enkle bilder som sier hvorfor du gjør det du gjør, og nok med det.

Metroid-er er rett og slett dritfarlige, har føderasjonen innsett, og deres erkefiender – rompiratene – har begynt å fikle med hvordan de kan gjøre disse livssugende skapningene om til våpen. De må rett og slett elimineres.

Samus sendes i striden etter at en militærstyrke feilet. Her er det ikke kraft i nummer som gjelder, og hun hives rett i det. Frk. Aran er atter en gang en no-nonsense kind of girl. BAM BAM SMÆKK POW BANG! Skyt alt i fjeset fra første sekund!

Jeg har ikke noe imot historie i «Metroid»-spillene som greier det bra, der jeg synes både «Fusion» og «Prime»-spillene traff godt, men det er digg å få et strømlinjeformet og kjapt spill igjen etter den uthalte varianten i «Other M».

Re-make eller Re-imagining?

Har du spilt originalspillet er det egentlig like greit å ikke prøve å kjenne igjen noen av plassene, for det greier du ikke.

Dette er på mange måter et helt nytt spill, der bare premisset til originalen er behold.

Du har en metroid-teller på bunnskjermen til enhver tid (40 i tallet) som viser hvor mange bosskamper du har igjen før spillet er over, og limballen som lar deg rulle opp vegger er med som et direkte gameplay-grep fra GameBoy-spillet, men ellers er så godt som alt annet helt nytt. 

Utviklerne er mer inspirert av originalen, føler jeg. 

Spillet er også utrolig mye større. Nye bosskamper, flere triks fra metroidene og nye moves fra Samus gjør at det føles som et helt nytt spill.

For eksempel er Samus langt mer smidig her, og har alle knepene hun «lærte» i «Fusion» og «Zero Mission», som å holde fast i kanter, klatre rett inn i morph ball-modus og utallige power-ups direkte fra de andre spillene.

Samtidig har hun noen nye kort i ermet også. For eksempel kan hun få fire spesialegenskaper som aktiveres med styrekorset, der en av de sakker ned tiden, en øker kraften på skytset ditt og en annen gir deg et skjold - men spesielt fokus er lagt på et nytt nærkontaktsangrep.

Dette er såpass sentralt at det har fått en egen knapp. Ved å se an fiendene som angriper, kan du parere og slå tilbake, noe som slår de i svime og gjør de veldig sårbare for motangrep.

Å smekke tilbake fiendene slik er råflott og tøft, noe en bitteliten zoom og kameravinkelvridning hver gang er med på å forsterke, men etter å ha gjort det fire hundre ganger på en halvtime blir det kansekje litt for mye av det gode.

Alle fiendene har et byks mot deg som du kan parere, og spesielt i den første halvdelen av spillet er det nesten påkrevd å bruke dette mot rubbel og bit som kommer mot deg.

Etter hvert får du derimot nok power til å valse over nesten alt, uten bruk av pareringer i det hele tatt. Det har liksom blitt en av kjennetegnene til serien: At Samus blir en fordømt ustoppelig tanks til slutt.

Fingergymnastikken blir derimot voldsom i det du skal skifte mellom våpen og superkrefter, og jeg er ikke en mega-fan av at utviklerne har lagt flere ting til berøringsskjermen i mangel av flere knapper å dytte ting på.

Det går seg til etter hvert, men i kampens hete, hvor du vil innom is-strålen, skifte tilbake til den vanlige gønneren, fyre opp skjoldet og så bytte til supermissilene innenfor to sekunder gjør at jeg føler det burde finnes en smidigere måte.

God fremdrift

Det sagt, progresjonen i våpenarsenalet føles god spillet gjennom, der du plukker opp en overraskende mengde oppgraderinger i et stort tempo.

Jeg tror sannelig ikke det gikk tjue minutter uten at jeg hadde en ny stor power-up, spillet igjennom.

En annen ting som gjør at du føler du beveger deg fremover er metroidene selv. De er liksom litt farligere i dette spillet enn de egentlig litt pysete versjonene i alle de andre spillene, som kneler med et frostskudd og en rakett.

Her har metroidene gått fra «vannmanet på steroider»-stadiet over til mer utviklede versjoner, som både tåler mer og slår hardere tilbake. Etter hvert gjennom spillet møter du ytterligere variasjoner som har utviklet seg enda mer, helt opp til enorme beist som spruter ild og har armer og bein.

I tillegg er det krydret inn noen nye bosskamper også, som ikke var med før. Spesielt én du møter flere ganger er minneverdig, og avslutningen på selve spillet var kanskje høydepunktet for en gammel «Metroid»-traver som meg.

Lite tråkking tilbake

Spillet leder deg gjennom kampene mot disse 40 på en semi-lineær måte. Du kommer til et område, får vite hvor mange metroider som er her, og av sted med deg – igjen og igjen.

Trenger du mer hjelp har du en hendig scanne-funksjon for nærområdet, eller du kan komme tilbake til sentralen som låser opp de nye områdene etter å ha tatt en metroid for å finne ut omtrent hvor den neste er.

For de av oss som ikke ønsker sånt er det helt innafor å bare ikke bruke funksjonene, og spillet blir et litt mer tradisjonelt old-school «Metroid» for det, men samtidig er det fint at de er der. På mange måter er det mye lettere å bare følge «historien» her, enn å forville seg i områdene på leting etter oppgraderinger eller hemmeligheter – på godt og vondt.

Personlig orker jeg sjeldent å saumfare alt med finkammen den første gangen jeg er i et område, og tar heller en tur ekstra innom plassene for å låse opp dører jeg vet jeg nå kan åpne med det nye våpenet jeg fant, men jeg føler spillet når et slags metningspunkt midtveis gjennom, hvor jeg har mer enn nok missil-ekspansjoner og energitanker til å greie meg helt fint.

Sånn sett er ikke spillet så fullt med backtracking som en skulle tro, heller. Syklusen «lås opp et område, få antallet metroider og ta de, lås opp nytt område» gjør at du nesten aldri dynamisk ender opp i de tidligere områdene igjen. Jeg er usikker på om jeg liker det så godt, all den tid smart backtracking har vært så bra gjort i tidligere spill.

Samtidig er jeg ikke megafan av looken i spillet. Joda, noen plasser har et særpreg, for eksempel en jungelkvast her, eller en diger demning i bakgrunnen her (og spesielt én plass, med tusenvis av kritthvite krystaller) – men som regel er det en variant av brun og lilla som går igjen, noe som ikke hjelper på når maskinvaren er såpass begrenset.

Det flyter heldigvis bra, og i så måte er det ingenting som står tilbake for at det er 3D-grafikk kontra de superkjappe 2D-spillene på GBA.

Det samme med musikken. Spillet høres best ut når det låner fra alle de andre spillene, og tilfører ikke mye nytt selv, men for de av oss som spilte originalen burde tittelsporet alene dreie godt på nostalgi- og frysningsknappene.

Det er derimot litt snedig at det er så mye hentet direkte fra «Prime»-spillene.

Solid, men ikke spektakulært

Så spillet er vellagd, det føles absolutt som «Metroid», og det er gøy å spille gjennom så godt som alle de åtte-ni timene jeg brukte på å runde det (uten å finne alle hemmelighetene, som jeg sikkert kommer til å bruke enda noen timer på).

Samtidig er det noen småting jeg kunne tenkt meg mer av. Variasjonen i fiendene er alright, men jeg føler at jeg bare elter deig etter å ha tatt de samme figurene av dage igjen og igjen, i veldig like omgivelser. Litt mer variasjon hadde vært fint.

Og isolasjonsfølelse og grei progresjon til tross, jeg skulle ønske det var …litt mer historie her? Banner jeg i kirka, nå som jeg allerede har sagt at jeg liker at det ikke er så mye fløff i starten? Utviklerne har lagt til flere referanser til Chozo-rasen her, har musikken deres rundt omkring, og hinter sterkt til at de har en større rolle via opplåsbare bilder i et eget galleri.

Sluttvideoen i spillet hjelper ikke heller, og kløen utviklerne selv har lagd gjennom spillet forblir irriterende uoppklart. Oh well. En oppfølger vil kanskje følge de litt mer narrativt drevne GBA-spillene?

Uansett, et gladpunkt er at «Metroid: Other M» sin variant av Samus, som fryser opp og ikke får til en fordømt ting, er en saga blott med denne remaken. Her er hun fryktløs, sterk og heltemodig – slik hun også var før «Other M» besudlet det hele.

Ryktene sier at utviklerne i Mercury Steam også pitchet en remake av «Metroid Fusion», men fikk beskjed om å heller lage dette spillet. Nå som de har bevist at de kan lage et solid «Metroid»-spill, får vi forhåpentligvis se mer.

«Samus Returns» er rett og slett en flott tur tilbake til røttene for serien som har vaklet litt siden «Metroid Prime 3» - og er en fin måte for folk som kanskje ikke spilte originalen til å stifte bekjentskap med «Metroid II».

Det når dessverre ikke helt opp til klassikerstempelet, mye takket være en litt vel trygg og formelbasert progresjon og litt for repeterende gameplay som er på nippet til å bli kjedelig halvveis gjennom.

Det er et spill som ikke prøver seg på så mye nytt, men heller tråkker tilbake til det kjente vi vet fungerer fra de tidligere spillene. Resultatet er at det er solid, men uten de store «wow»-øyeblikkene.

Det blir en firer på terningen, men det er likevel av den sterke varianten. Har du et fnugg av kjærlighet for «Metroid» eller sjangeren, bør dette være i samlinga.