Å anmelde «Mini Ninjas» gjorde litt vondt. Den sjarmerende idéen med bittessmå ninjaer, tegnet med lun tegneseriegrafikk, kunne blitt fornøyelig tidtrøyte en lat lørdag.
Men når jeg var fem timer ut i spillet, uten å ha møtt på et eneste problem, skjønte jeg at helga ikke bare kom til å bli glada flickor och dragspel.
Det føltes litt som å ha et brennende ønske om å bli forelsket i en kjempesøt, men til syvende og sist, gørrkjedelig jente.
«Mini Ninjas» er nok laget for mindre folk (les: barn), men det finnes mange eksempler på spill som er elsket av både små barn og store barn. Dessverre har ikke IO Interactive ikke klart å knekke den nøtta.
GODE NINJAER MOT ONDE SAMURAIER
I «Mini Ninjas» spiller du som en ninjamesters siste håp om å styrte en ond samurai.
Samuraimesteren har tatt alle de andre ninjaene til fange.
Samtidig gjør den sjofle skurken også om dyr til onde samuraier, og det blir dermed opp til deg å frigjøre både dyr og kompisninjaer.
Når du frigjør de snille ninjaene så stiller de seg til rådighet. Hver ninja har sitt spesialtriks og derfor er det opp til deg å velge hvilken ninja som bør brukes når.
Samtidig har Hiro, hovedspillfiguren, også muligheten til å gå inn i en spirituell modus hvor han kan ta over dyr.
Og her er vi i kjernen av problemene med spillet, for spillet er så usedvanlig lett at det sjelden er behov for å bruke noen av spillets spesielle fiksfakserier. Hiro har en rekke evner du nesten aldri har behov for å bruke.
Blant annet har utvikleren gitt ninjaene muligheter for sniking, hvor belønningen er at du kan ta ut en fiende med et eneste slag.
Problemet er bare at de fleste samuraier går i grupper på minst fire til ti samuraier, og når du da har tatt ut én eneste usselig samurai, så har du plutselig ørten andre på nakken allikevel. Dermed forsvinner hele snikeaspektet fullstendig - du har rett og slett ikke bruk for det.
Og dette gjennomsyrer stort sett hele spillet.
De spillmekaniske elementene utvikleren gir deg til rådighet, har du alt for sjelden bruk for. Det er vanligvis mye lettere bare å peise på, og til og med dét er for lett - selv med oppsprita vanskelighetsgrad.
En av de få egenskapene du av og til kan ha nytte av, er et spesialangrep hvor Hiro hopper i luften og du kan velge flere mål han skal ta ut i en jafs. Denne egenskapen utvides også etter hvert som Hiro blir kraftigere. Jo høyere nivå, jo flere mål kan han ta ut.
Den egenskapen kan være kjekk i kampen med mange fiender. Ikke fordi det er vanskelig, men mest fordi du har blitt litt lat.
FETTFRI RPG
Det svært forenklede RPG-elementet virker også mot sin hensikt.
Når du befrir dyr eller tar livet av samuraier, alt etter hva du vil kalle det, så slippes det løs noen lyskuler som symboliserer en form for erfaringspoeng.
Tenk «Devil May Cry» eller «God of War».
Når du har nok poeng, går du plutselig opp et nivå og får forbedret en eller annen egenskap.
Du får imidlertid ikke selv velge hva du skal forbedre, det velger spillet for deg. For ditt eget beste, antar jeg.
Men du får heller aldri noen indikasjon på hvor mange erfaringspoeng du har samlet, eller hvor mange du trenger før neste nivå. Så når spillet er så lett som dette, er resultatet at du rett og slett ikke gidder å bry deg heller.
NINJA-JUICE
Du har også muligheten til å mikse dine egne ninjabrygg.
Man kan kjøpe oppskrifter til å lage helsedrikker, eller drikker med andre evner.
For å bli sertifisert ninja-barista må du samle blomster, som igjen mikses til en potent og smakfull (antar jeg) trylledrikk.
Dette er også en del av spillet som aldri kommer til sin rette på grunn av manglende utfordring, spesielt siden tilgangen på frukttrær og bærbusker er ganske frekvent.
Frukt og bær kan nemlig plukkes og konsumeres om du har lidd noen krigssår. Da kan du hoppe inn i en busk, eller på et tre, for å riste løs noen saftige og stimulerende frukter.
Det er riktignok ikke slik at den lave vanskelighetsgraden suger spillet helt tørt for hygge – den sjarmerende stilen til spillet er en hjertevarmer.
De små ninjaene er designet for å være hjerteknusere, og det visuelle innfrir som oftest intensjonene. Å høre tasselyden av den lille ninjaen som løper, er rett og slett bedårende. At en stor hatt brukes som skjold mot piler, og som båt i vann, er også en søt, finurlig detalj.
I så måte er spillet skjevt fordelt, hvor designet virker langt mer inspirert enn selve spillmekanikken, eller at spillmekanikken rett og slett ikke har blitt godt nok utnyttet i miljøene.
«Mini Ninjas» klarer dermed ikke å holde interessenivået oppe. Den tegneserieaktige grafikken er sjarmerende, men et par timer inn i spillet så sitter du og lurer på hvorfor du i det hele tatt spiller dette spillet - mangelen på utfordring skyter motivasjonen midt i baugen.
På den positive siden er ofte det visuelle oftest tiltalende: Omgivelsene ser bra ut, og når du lusker rundt i høyt gress med svevende løvetannfrø i luften, så er atmosfæren ganske vellykket.
Dessverre varierer også omgivelsene fort i kvalitet, og miljøene er dessuten ofte avgrenset på en billig måte – hvor du plutselig kan bli stoppet av en dårlig designet vegg av trær, som mest ser ut som papp.
Det ødelegger fort illusjonen om å være en bitteliten, men kraftig ninja i det fjerne østen. La oss håpe «Hitman 5» blir mer underholdende.
Spillet kan ha en større appell hos yngre spillere, er du usikker så vil vi anbefales å laste ned den gratis spillbare demoen som ligger tilgjengelig på PSN eller Xbox LIVE.
NB! Vi har testet Xbox 360-versjonen av spillet. Det lanseres 10. september, og kommer også ut til Wii, DS, PC og PlayStation 3.
