(PressFire.no): Siden jeg elsker å lage lister på podcasten vår, Rad Crew, faller det meg naturlig å gjøre det samme når jeg skal oppsummere spillåret jeg har hatt i 2018. Som i fjor skal jeg her oppsummere tre spill som skuffa meg, og tre spill jeg likte.
Tre skuffelser
Auda, Lara. Jeg hadde store forhåpninger for «Shadow of the Tomb Raider» etter å ha virkelig digga de to forrige spillene, men her er det noe som skurrer. Du merker at det ikke er Crystal Dynamics som har hele styringa, for det er seriøse «rett på VHS» vibber i dette spillet.
«Shadow of the Tomb Raider» har gøyal sniking og dreping, for all del, men feiler totalt når det gjelder å videreutvikle Lara Croft som en rollefigur du kan relatere til. Her kaster de fullstendig bort enhver mulighet til å gjøre Lara til en mer interessant person, ala det Naughty Dog gjorde med Nathan Drake i «Uncharted 4». Det er kanskje et bra Rambo-spill, men ikke et bra «Tomb Raider»-spill.
Sony sin «Playstation Classic» snubler også totalt. Det virker som Sony selv ikke skjønner hva som gjorde konsollen deres så magisk når den utelater flere viktige titler eller ikke klarer å kjøre spillene i jevn framerate. Og flere av spillene går tregere fordi de er PAL-versjonene!
Hvor blir det av «Crash», «Spyro», «Symphony of the Night» eller «Final Fantasy Tactics»?
Playstation introduserte folk til en ny æra av gaming, ikke bare pga. maskinvarens egenskaper, men den representerte også er kulturelt skifte som gjorde dataspill til noe mer voksent enn det var i 16-biters æraen. Og hvor er T-Rex og Manta-demoene? Playstation Classic er ikke en feiring av en legendarisk konsoll. Det er en ettertanke.
Jeg elsker «Final Fantasy 6». Derfor hadde jeg store forhåpninger til Square Enix sitt nye RPG, «Octopath Traveller». Spillet gjør et helt fantastisk førsteinntrykk. Introduksjonen til Primrose, en eksotisk danser som tar hevn på «pimpen» sin, er både rørende og tilfredsstillende. Hvem liker ikke en god hevnhistorie?
Tre spill jeg likteHvis «Monster Hunter World» var Capcom sitt forsøk på å gjøre serien mer tilgjengelig, så har de lykkes og mere til. Det er mye lettere å hoppe inn i enn forgjengerne var, uten å ofre noe av kompleksiteten, oppdagerånden og monstrene som virker mer livaktige enn noensinne.
Monstrene i «Monster Hunter World» oppfører seg uforutsigbart, krever at du studerer oppførselen deres.
De gir deg like stor mestringfølelse å felle som noe annet jeg har opplevd i spill, og de er vakre å se på. Legg på et fantastisk orkester-soundtrack og nydelige, varierte miljøer å utforske og du har det som for meg er det beste «Monster Hunter»-spillet noensinne. Endelig forstår jeg greia!
Så var det «Tetris Effect». Jeg hadde neppe trodd, da 2018 startet, at jeg skulle ende opp med å ha et «Tetris»-spill som en av mine favoritter da året var omme. Men her er vi altså, og «Tetris Effect» er et spill som gjør for «Tetris» det «Pac-Man Championship Edition DX» gjorde for den serien: Det moderniserer det og introduserer nye mekanikker som likevel føles som om de alltid hadde vært der.
Det tar noe gammelt og gjør det nytt med oppfinnsomme nivåer, nydelig musikk og psykedelisk stemning. Det er omtrent ingenting å utsette på «Tetris Effect», og det introduserer til og med en ny mekanikk der du kan spare opp bonuser ved å aktivere et super-meter for å få en mye større bonuser. Et enestående puslespill, kanskje det beste siden Game Boy-konsollen ble gitt ut for snart 30 år siden.
Mye har vært skrevet om spill som har prøvd å revitalisere «JRPG»-sjangeren, deriblant «Octopath Traveler» og «Bravely Default». Men «Dragon Quest XI» viser oss at det ikke er noe behov for å finne opp kruttet på nytt. Det er kanskje det beste JRPG-et siden «Chrono Trigger», med et glattpolert, tradisjonelt kampsystem som jeg ikke ble lei av selv 94 timer uti spillet.
Men den virkelige overraskelsen i «Dragon Quest XI» er de herlige rollefigurene og historien som klarte å holde meg engasjert hele veien. Det er et uforglemmelig eventyr med akkurat nok overraskelser underveis, presentert gjennom linsen til «Dragonball»-tegner Akira Toriyama sin visuelle stil, og det er mitt absolutte favorittspill fra året som gikk. Jeg har lyst til å spille hele spillet igjen når det kommer på Switch neste år.