I år lar vi de som har anmeldt spill i PressFire få fortelle om sitt år med spill i stedet for en tradisjonell kåring av årets spill. Hver dag publiserer vi en artikkel hvor en anmelder forteller noe om året som gikk.
(PressFire.no): 2017 har vært et varierende år, som særlig har blitt merket av at Nintendo er tilbake i storform. Vi har fått et av tiårets beste spillopplevelser, men samtidig sett en rekke spillkonsepter bli sløst på middelmådighet eller dårlig implementerte mikrotransaksjoner.
Spillåret startet for meg i Gøteborg av alle steder. I februar besøkte jeg Nintendos distributør i Norden for å teste Switch, og følte allerede der at de hadde noe stort på gang. Kvalitetsfølelsen på selve konsollen var veldig god, og lysår foran plastleketøyet Wii U.
Det var også her jeg fikk min første smak av «The Legend of Zelda: Breath of the Wild», og jeg har knapt klart å tenke på annet siden. Dette er utvilsomt årets beste spill for min del, og muligens en av de beste spillopplevelsene jeg noensinne har hatt.
«Mario Kart 8» var en av de beste spillene til Wii U, og Deluxe-utgaven til Switch var selvfølgelig et høydepunkt i vår. Jeg har også hørt gode ting om «Splatoon 2» og «Mario + Rabbids Kingdom Battle», men ikke funnet tid til dem enda.
Til høsten satte Nintendo punktum med det fantastiske «Super Mario: Odyssey», og gjeninntok tronen som verdens beste spillutvikler.
På vei inn i sommeren fikk jeg teste det som utvilsomt er en av de mest unike skytespillene jeg har spilt på veldig lenge. «Prey» tar «metrodivania»-sjangeren inn i vår tidsalder, med nydelig grafikk, en unik story og plenty av adrenalinfylt action.
Samtidig fikk jeg teste det norskproduserte «World to the West», som var et artig og sjarmerende eventyrspill. Dessverre levde det ikke opp til Rain Games forrige spill - «Teslagrad».
Etter hvert fikk jeg satt meg ned med «Horizon: Zero Dawn», som var en veldig positiv overraskelse. Spillet er gigantisk og vakkert, har engasjerende spillmekanikker i bunn, og forteller en fengslende historie. Hovedfiguren Aloy er også en av de beste spillfigurene jeg har møtt, men dessverre består resten av figurgalleriet av platte og lite troverdige klisjéer.
Samtidig har året vært preget av mange gode skytespilloppfølgere, som «Wolfenstein: The New Order», Call of Duty: WW2» og «Destiny 2», uten at jeg har fått dedikert i nærheten av den tiden på disse som de fortjener.
På sensommeren gikk jeg inn i «Mass Effect: Adromeda» med veldig lave forventninger, og ble faktisk positivt overrasket. Etter en rotete start med ræva manus åpnet spillet seg opp til å bli en ganske god rollespillopplevelse.
Denne perioden ble også preget av mas fra alle kanter om å teste «Playerunknowns Battlegrounds», og hvordan det visstnok er et av årets beste spill. Men stabukk som jeg er har jeg enda ikke prioritert tid på det.
Sensommeren var også preget av turen til Blizzcon 2017, hvor jeg måtte forberede meg ved å spille gjennom en del av deres klassikere. Det ble dessverre ingen gigantiske nyheter fra utvikleren i år, men i Los Angeles fikk jeg i det minste prøvekjøre en del utvidelsespakker til de populære seriene de har gående allerede.
En av høstens store overraskelser var selvfølgelig «Cuphead», som er «Dark Souls» for plattformspillfanatikere. Spillet har en helt unik visuell stil, og bøttevis med mørk humor. Men tidvis følte jeg at det ble meningsløst vanskelig – selv på lettere vanskelighetsgrader.
Jeg hadde mye håp for «Star Wars: Battlefront 2», men Electronic Arts ødela det som kunne vært et helt fantastisk spill med en av de mest grisete lootboks-kontroversene jeg har sett på lang tid.
Ellers har jeg måtte teste spill som «Lego Worlds», «Fifa 18», og betaen til «Quake: Champions», og har ikke fått sokkene blåst av meg av noen av de. «Middle Earth: Shadow of War» ligger også å venter på meg i en skuff, men jeg har av en eller annen grunn vanskelig for å finne motivasjonen til det.
Ubisoft har vært usedvanlig aktive gjennom hele året, og startet med to spill som kunne blitt sjangerdefinerende. Dessverre falt begge to gjennom av forskjellige grunner. «Ghost Recon: Wildlands» var et skikkelig godt samarbeidsspill med døll historie og middelmådig enspillerdel. «For Honor» var nyskapende og kult, men ble felt av lootbokser og mikrotransaksjoner.
På sensommeren ble jeg også hektet på «South Park: Phone Destroyer», og har nådd legendary hver sesong så langt. Inntrykket er av et spill som kunne blitt en «Hearthstone»-killer, men som dessverre roter initiativet bort på mikrotransaksjoner og pay-to-win-elementer.
Franskmennene reddet derimot ansikt mot slutten av året med det nydelige «Assassin’s Creed: Origins», og jeg hører veldig gode ting om «South Park: The Fractured But Whole».
De sto også for en av årets store VR-overraskelser i «Star Trek: Bridge Crew», som viste at Enterprise er som skapt for VR-teknologien.
Min største anger i år er derimot at jeg ikke har fisket frem VR-brillene så ofte som jeg skulle ønske. Dette skyldes i all hovedsak en samboer som har flyttet på en sofa, som bare gjør det til et ork å finne gulvplass plass til å faktisk spille.
Jeg gleder meg uansett til å få testet Bethesdas «Skyrim VR», «Fallout 4 VR» og «Doom VR».
Kanskje blir det en virtuell tur til helvete i romjulen?