(PressFire.no): Årets tidstyv: Det er ingen hemmelighet at jeg er en sucker for bybyggespill. Gi meg et saftig trafikkhelvete og noe offentlig transport å håndtere, kanskje en problematisk demografi å rette opp i, og en enorm mengde parker og bygg jeg kan plassere for å håndtere helseproblemene til innbyggerne, så er jeg en happy bunny. «Cities:Skylines» er det spillet vi skulle ønske vi fikk da de ga oss det nyeste «Sim City»-spillet.
At spillet er dypt og omfattende er en ting, men når man først setter seg ned for å legge litt kloakkledninger og planlegge bussruter og hvordan buss-stoppene virker sammen med sykkelveiene dine så begynner tida å forsvinne.
Som i de fleste litt frie spill gjelder det å skaffe seg et Prosjekt for å la det dra deg inn, et Prosjekt med stor P. Enten det er å gjenskape bydeler i en allerede eksisterende virkelig by, eller bare bygge tettest mulig, eller lage vakrest mulige småsamfunn. Her bestemmer spillestilen din mye over hva du får ut av det. Alt er støttet av et enormt og rikt mod-community, der folk deler kart, vei-layouts, bygg, og så videre.
Årets VR
VR-utstyr er enn så lenge dyrt, litt fiklete å sette opp, og har for store krav til det som strengt tatt trenger være en ekstra gaming-pc med digert grafikkort i stua. Plass tar det og.
Dette er et dyrt leketøy, og det tar nok noen år før VR blir noe hvermannsen skaffer seg.
Men «Beat saber»... Gjør alt nesten verdt det. «Beat saber» er som en slags «Dance Dance Revolution», men med «Star Wars»-style lyssabel. Og techno beats. (Musikken som kommer med spillet er fengende, men mod-communityet lager stadig egne versjoner til moderne populærmusikk. Her kan man nok murre litt om piratkopiering etter hvert...).
Du føler deg så veldig awesome inne i spillet, og det er bra, for utenfra så ser du litt rar ut der du veiver med hendene og dukker unna virtuelle hindre. Ha gjerne skritt-teller på mens du spiller. Kall det trim.
Årets andre tids-tyv
Vi som husker «Harvest Moon» har et litt nostalgisk forhold til sånne landbruks-livet-simulatorer. Og da vi fikk «Stardew Valley» ble denne kløen godt og grundig klødd igjen. Men i motsetning til mange så klarte jeg aldri ende opp på par-hundre-timers merket med tid brukt i «Stardew Valley».
«My Time at Portia» derimot. Har bikka 200 timers spilletid, bare i år. Spillet er fremdeles i early access, men er et av disse early access-spillene der det er trygt å starte opp. Setupet er som kjent fra andre slike spill. Du har arvet en liten jordlapp av faren din og her skal du bygge deg et liv ved å dyrke ting og gi presanger til alle i landsbyen frem til de liker deg. Dette er dessuten antagelig et av de mest sjarmerende post-apokalyptiske spillene du kan få spilt.
Årets store spillopplevelse
Spillet som nok satt seg dypest i meg i år tok langt mindre tid enn som så. Bafta-vinneren «What remains of Edith Finch» er vel kanskje mer en slags «walking sim» enn «spill» per se.
På drøye 2,5 timer får du utforsket det forlatte huset til Finch-familien, og ved små spillvignetter i veldig ulik stil avslører du mer og mer om de tragiske hendelsene som førte til dødsfallene i den eksentriske Finch-familien.
Vignettene viser godt hvordan spillmediet kan brukes til historiefortelling få et annet vis. Særlig er det er par anledninger der spillmekanikken har underbygget poenget, som i en scene der du repetitivt kutter fisk på en fabrikk, og den repetitive håndbevegelsen din speiler den til figuren. Mens han drømmer seg bort, i en annen verden..
Dette er kunstspill som kanskje minner mest om kritikerroste «Anna» eller «The Path».
Årets besynderlige
Jeg likte aldri «Myst». Der. Jeg sa det. «Obduction» (laget av Cyan, altså samme studio) er som «Myst», men her kan det hende selv de mer erfarne «Myst»-spillerne må finne frem en tutorial eller to. Noen av gåtene løses nemlig med at du må lære deg et firetalls-system. Det er latterlig mye informasjon som ligger rundt i dette steder du er blitt bortført til, og bare du kan starte maskinen, åpne opp døra, vanne det magiske treet.. Så kommer du kanskje bittelitt videre.
Jeg tror nok aldri jeg kommer til å runde det her. Det er rett og slett for innfløkt for min spillestil. Men spillet må nevnes fordi jeg satt i 65 timer helt oppslukt og jeg mistenker at det er mange mange flere spilletimer igjen for de som liker disse spilltypene godt. Dessuten kan det spilles i VR, så «Myst»-fansen med VR-briller kan få seg noe moro å drive med.
Alt i alt et godt spillår
Men nå skal jeg tilbake til «Rimworld».