(PressFire.no): Det er smått komisk at det tolvte hovedspillet i «Mortal Kombat«-serien heter «Mortal Kombat 1», men her er vi.
Og greit nok, det er jo en reboot: Faktisk er det minst den andre rebooten vi har fått på denne siden av år 2000, avhengig av hvordan du definerer reboot.
I dette spillet er i alle fall alt snudd på hodet. Liu Kang har brukt sin nye gudestatus (som han fikk i det forrige spillet) til å spinne en helt annen tidslinje der han forsøker å rette de feilene som er begått, og forhindre at skurker som Shang Tsung og Shao Khan skal bli de tyrannene de ble i den opprinnelige tidslinjen.
Men det er visst ikke bare-bare å endre på tidslinjer, for i «Final Destination»-stil forsøker «MK»-universet alltid å rette kursen tilbake til den opprinnelige, om enn via noen omveier.
Shang Tsung begynner kanskje som en harmløs slangeolje-selger, men tror du ikke han ender opp som en mektig trollmann igjen likevel?
Enda en bra historie
Siden 2009-spillet «Mortal Kombat» har Netherrealm virkelig satt standarden for historiefortelling i slåssespill.
De presenteres nesten som en TV-serie med slåssesekvenser i mellom episodene, og det hadde vært artig en gang å sette seg ned for å se alle sekvensene fra de siste fire spillene på et par kvelder.
Som i tidligere spill er historien i «Mortal Kombat 1» best i sin klasse når det gjelder popkornunderholdning: velregissert, verdt å oppleve, og noe helt sykt voldelig. Det er Looney Tunes-vold med sikringen skrudd av, virkelig bananas greier.
Det er ikke bøtter med blod, det er hele bassenget.
Historien gir oss nye takes på gamle favorittkarakterer, og det er fint å se såpass mye oppmerksomhet viet til f.eks Baraka og Mileena, som er mye mer tredimensjonale i dette spillet enn de har vært tidligere.
Rytmisk voldsgymnastikk
Som slåssespill er «Mortal Kombat 1» ikke noe veldig nytt eller revolusjonerende, og definitivt ikke det kvantespranget som «Street Fighter 6» var for sjangeren, men det er likevel veldig moro.
Det er like tilfredsstillende som alltid å få til lengre komboer, sjonglere motstanderen i lufta, og se røntgenbilde av de brutale interne skadene du gir dem i sake film.
Ingen, absolutt ingen slåssespill har så digge uppercuts som «Mortal Kombat» har. De føles bare så brutale, jeg elsker det.
«Mortal Kombat»-spillene har sin egen rytmikk i kampene som er ivaretatt i det nye spillet også, og det er litt uvant å gå til dette fra nyeste «Street Fighter», men når den litt stakkato rytmen i slåssingen i «Mortal Kombat 1» først sitter så sitter den som ei kule.
Det sparker skikkelig fra seg.
Kameo-opptredener
Et nytt system tilfører også litt ekstra krydder i «Mortal Kombat 1»-hverdagen: Det såkalte Kameo-systemet.
Kameos er hjelpefigurer som kan minne om «assist trophies» fra Smash Bros-spillene, det er en hjelper som du kan tagge inn for å gjøre én enkel greie, før de så hopper ut igjen.
Dette kan du bruke midt i dine egne komboer til å forlenge dem, binde sammen to kjeder av komboer, holde motstanderen oppe i luften lenger, og sikkert flere ting jeg ikke har oppdaget enda.
Det er et system som åpner for et visst nivå av eksperimentering, men jeg er usikker på hvordan det vil påvirke esport og turneringsscenen i lengden. Vi får se!
Jeg hadde jeg det mest gøy med å tagge inn Sonya Blade for å forlenge hvor lenge jeg kunne holde fienden hjelpeløst oppi lufta mens jeg sjonglerte dem med Kitana sine vifter.
Mens vi snakker om Kitana og Sonya, de har da vitterlig gjort seg fortjent til «Hall of Fame» status blant kvinnelige slåssespillkarakterer på dette tidspunktet?
Alle, inkludert meg selv, elsker såklart Scorpion og Sub-Zero, men jeg føler den kvinnelige rosteren til «Mortal Kombat» er like fet som den mannlige!
Nydelig å se og høre på
«Mortal Kombat 1» er forøvrig det lekreste slåssespillet der ute.
Kanskje det lekreste noensinne.
Karakterene har aldri sett bedre ut, og bakgrunnene er så fulle av detaljer og fargerike omgivelser som virkelig popper ut av skjermen. Nydelig!
Jeg likte også å se fantasi-verdenen Outworld representert som et vakkert og grønt sted istedenfor den postapokalyptiske ørkenen vi vanligvis blir presentert med. Noe må en ny tidslinje være godt for. Sindel er en good guy også, og hun er dronning av Outworld! Sprøtt.
Megan Fox spiller forresten vampyren Nitara i dette spillet, og med all respekt til Megan Fox som jeg ofte liker i filmer (hun er bra som April O’Neil!) så er det en grunn til at stemmeskuespill er en annen jobb enn filmskuespill.
Hun er ikke bra her, og hun skiller seg ut blant resten av skuespillerne som ellers er veldig sterke.
Musikken utmerker seg også med herlig variasjon av «Doom 2016»-aktig elektronisk dunking og episke orkestrale spor fra Wilbert Roget. Alle slag og spark høres dessuten veldig vonde ut, og når bein knekker så høres det bare herlig brutalt ut.
Noen i «foley»-rommet har hatt det moro med kålhoder og trepinner eller hva de nå bruker for å lage disse lydeffektene.
Kombo-øvelser er usaklig gøy
I alle flerspillermatchene jeg spilte opplevde jeg knapt noe lagg, og nettkoden virker fra det jeg kan se å være kjempesolid. Jeg var på Wifi, motstanderne mine var både på Wifi og Ethernet (du kan se det på ikonet ved siden av navnet til spilleren), men alt var stabilt og fint.
For å låse opp kosmetiske ting kan du enten spille flerspiller, spille såkalte Towers (arkademodusen) eller du kan jobbe deg gjennom den nye enspillermodusen «Invasions» som er litt som et brettspill, der hver «node» du kommer til byr på en slåsskamp med en eller annen buff eller debuff i seg som skal holde det fresht.
Jeg vet ikke hvor interessant denne «Invasions»-delen vil være i lengden, den er helt ålreit tidtrøyte – jeg likte bedre den vanlige «Tutorial»-modusen som byr på en rekke kombo-utfordringer som blir vanskeligere og vanskeligere.
I tillegg til de karakterspesifikke prøvene du kan ta for å lære deg favorittkarakterene dine legger spillet fint til rette for at du faktisk kan bli bedre hvis du er villig til å putte litt tid inn i det.
«Mortal Kombat 1» er et veldig moro slåssespill som ikke finner opp fatalityen på nytt, og det er helt greit. Sjangeren befinner seg i en gullalder, og dette spillet komplementerer «Street Fighter 6» ypperlig i så måte. Nå venter vi bare på «Tekken 8» for å fullføre treenigheten.
Som full reboot er ikke «Mortal Kombat 1» så vågalt, og det tar ikke så mange sjanser som en kanskje kunne ønsket seg. Men det kjenner sitt publikum og jeg storkoser meg fremdeles.
Jeg er usikker på hvorvidt «kameo»-systemet vil gi spillet lengre eller kortere liv enn forgjengeren, det er sånne ting som alltid vil være usikkert til vi får lagt noen måneder bak oss.
Invasions-modusen er kanskje spillets ene svake ledd, og den sliter litt med å rettferdiggjøre sin eksistens. Historiemodusen derimot er fabelaktig, det samme er slåssinga. «Mortal Kombat» lever i beste velgående. For en tid å være slåssespillfan!
