KOMMENTAR (PressFire.no): Nesten fire år etter første forsøk søker Norges E-sportforbund (NESF) igjen om opptak til Idrettsforbundet (NIF), og publiserte nylig søknaden på sine hjemmesider.
«Søknaden» mangler en tydelig begrunnelse på hvorfor NIF og NESF bør gå sammen, og leses mer som en sjekkliste av greier de tror NIF ønsker å høre. Som sammenfaller litt med at jeg har hørt fra flere hold at den er bortimot samskrevet av de to forbundene.
Ingen av spørsmålene jeg tok opp forrige gang en slik søknad forelå er besvart, ei heller halvparten av spørsmålene NIF selv ønsket svar på.
Men det er en debatt til en annen dag.
For søknaden tar ikke opp bare det nasjonale aspektet av e-sport, men også det internasjonale – og hva NESF kan tilby norske utøvere der.
Det er interessant av to grunner:
I søknaden lener NESF seg på at de er medlemmer i det internasjonale e-sportforbundet IESF og det globale e-sportforbundet GEF som en slags legitimering av det som foregår der.
Realiteten er at begge de to internasjonale forbundene for lengst er kjøpt ut av Saudi-Arabia og styres av kongefamilien der, som ikke bare har ledervervene i begge, men som også har flyttet alt av drift og turneringer til eget land. NESF har ikke bare null påvirkningskraft, de er bare brikker i et større geopolitisk spill.
De siste årene har Saudi-Arabia systematisk kjøpt opp så godt som alt av «toppen» innenfor e-sport, inkludert mange av storlagene, de største arrangørene, de fleste talentene og investert i selv de som lager spillene (les mer om det her).
Med andre ord: De har posisjonert seg som den eneste plassen e-sport drives over et visst nivå.
Det har implikasjoner om fremtiden til e-sport som toppidrett og hva norsk deltakelse faktisk betyr.
Sentrale punkter i søknaden er at NESF og NIF skal ha de samme verdiene, og at e-sport har en samfunnsverdi – spesielt som arena som gir deltakelse for alle.
Hvordan står disse verdiene seg i møtet med et av verdens mest undertrykkende regimer?
Det er nå betimelig å stille spørsmålet om norsk e-sport i det hele tatt trenger deltakelse i Saudi-backede turneringer for å kunne vokse her hjemme, eller om noen bør tegne en strek i sanden og si at «dette blir for drøyt».
Det er dessverre tydelig hvorfor Idrettsforbundet ikke lenger bryr seg så mye om spørsmålene de selv stilte for kort tid siden:
Idrettsforbundet er desperate på å ha et «svar» til at IOC nå skal ha e-sport som en slags olympisk gren. De trenger noen til å håndtere deres olympiske ansvar.
IOCs e-sportgreier skal likevel være helt separat fra OL, som jo gjør IOCs deltakelse litt merkelig til å begynne med, og NIFs rolle grumsete.
Å ilegge IOC noen som helst status for e-sport kan i beste fall vris til å være nok et mindreverdighetskompleks fra e-sportenes side, et oppkonstruert «mål» som ikke gagner e-sport noe som helst, men som gir en slags legitimitet mot sponsorer.
– Strukturen og organiseringen av disse e-sportspillene vil være annerledes og helt separat fra organiseringen av OL, sa IOC-sjef Thomas Bach da de stemte over oppstarten av Olymic Esports Games.
Realiteten er også her hakket verre: Gjett fire ganger på hvem som har vært arkitekten bak hele IOCs e-sportpush?
At Saudi-Arabia har jobbet for å få IOC til å omfavne e-sport er nok et ledd i sportsvaskingen av landet – enda en fot inn døra for å kunne normalisere regimet for et internasjonalt publikum.
Enda et ledd i å stilne kritikk, samtidig som de bryter menneskerettigheter og forsterker diskriminering over en lav sko.
E-sportene er sportene landet har kommet lengst i å assimilere for å styre all dialog i og om – og bare for å hamre inn akkurat hvor lite IOC faktisk bryr seg: Saudi-Arabia skal arrangere «OL i e-sport» i tolv år, med start i 2027.
E-sportforbundet er på sin side desperate på å få penger til drift.
Drifting av hva er ikke helt sikkert enda, for enn så lenge har ikke NESF gjort noe særlig for e-sport her hjemme i de seks årene de har operert – som har vært preget mest av kontroversielle forsøk å skaffe midler.
Da er det skuffende å se at IOCs inntog er såpass toneangivende for søknaden og «snarveien» inn i NIF.
I 2024 var nesten all aktivitet fra NESF i forbindelse med landslag, og de skriver på sine hjemmesider at de «har som mål å bygge opp et fullverdig landslagsapparat» og at deres medlemsskap i de internasjonale forbundene vil gi tilgang til VM og OL.
Søknaden snakker mye om breddesport, barn og unge, men det er altså mot landslag, VM, IOC og toppen blikket flakker, og de få spillene NESF ønsker å representere som e-sporter skal etterfylles med spill som vil være en del av «OL, men ikke egentlig OL».
Dette er et fokus som har absolutt null med utviklingen av e-sport som breddeidrett i Norge å gjøre, men som setter et enormt press på disse «verdiene» NIF og NESF ønsker å samkjøre.
Det begynner å haste med å finne ut hvor i all verden grensa går for hva det er vi skal tillate oss å være med på.
Tiden er i ferd med å renne ut:
Vi ser at flere og flere ikke lenger tør, kan eller ønsker å si imot det som skjer i landet.
Der det var en tydelig motstand mot Saudi-Arabia for bare fem år siden fra kommentatorer, spillere og lagledere, ser vi nå at all kritikk har stilnet.
Etter at Saudi-Arabia systematisk har posisjonert seg slik at du enten er med eller ikke, noe NESF selv også bekrefter ovenfor PressFire, betyr kritikk i det store og hele adjø til e-sport for de som kritiserer.
– Jeg har aldri følt meg så ydmyket som når jeg må si til sponsorer at jeg ikke kan, fordi jeg er homofil, forteller Dominique «SonicFox» McLean etter å ha vunnet «Mortal Kombat 1»-turneringen under Evo 2024 og kvalifisert seg til VM i Saudi-Arabia.
I stillhet har Riot Games inngått nøyaktig den samme avtalen de for fem år siden høstet så mye kritikk for at de måtte snu på dagen, ved å legge seg i seng med Saudi-Arabia og la de bruke spillene deres.
Det er interessant, fordi det gir en slags timeline. Fra vill fordømmelse for fem år siden til murring for tre år siden er det denne gangen ingen som sier noe – fordi Saudi-Arabia har brukt årene på å spikke seg inn til kjernen.
For et års tid siden startet jeg arbeidet med å kontakte e-sportforbund verden over med spørsmål om problemstillingen rundt at Saudi-Arabia kjøper opp hele landskapet.
Det gikk kun noen timer før prins Faisal bin Bandar bin Sultan Al-Saud, leder for IESF og GEF, sendte ut en felles e-post til alle forbundene der han forsikret alle om at landet er et av de tryggeste i verden.
Plutselig var det ingen av e-sportforbundene som kunne svare for seg selv mer, de bare henviste til Saudi-Arabias svar.
Det er ikke mulig å skille de to: Å stille seg bak e-sport i IOC betyr å stille seg bak Saudi-Arabia.
Så enkelt er det.
Å delta i «OL» for e-sport har absolutt ingenting med de olympiske leker å gjøre. Det har ingenting med e-sport å gjøre. Hele konseptet er kun der for å sportsvaske Saudi-Arabia, og koster dem utallige milliarder kroner å gjennomføre. Penger de aldri kommer til å få igjen, men som de gladelig bruker for formålet.
Om noen tror noe annet, har de ikke fulgt med i timen.
Jeg savner ikke bare et standpunkt fra NESF og NIF, men også av e-sportfans, e-sportlag og idrettslag, arrangører og spillere her hjemme.
Hvor er dere, Einherjar Esport? Hvor er dere, Good Game? Aktive Gamere? E-sport Alliansen? Metizport? Apeks? 777?
Dere er alle nevnt i søknaden til NIF. Hvor står dere i saken?
Hvor står du som leser dette?
Norge er i ferd med å aktivt stille seg bak sportsvaskingen i Midtøsten, og der NESF tok et standpunkt mot Russland, insisterer de på å påvirke Saudi-Arabia fra innsiden.
Et land som har en hellig overbevisning om at homofili er en synd og at kvinnen er underlagt mannen. Wilayah råder fortsatt, der kvinner må ha en mannlig verge.
NESF-president Elin Yoojung Moen virket overbevist om at Saudi-Arabia var i ferd med å innføre programmer som skulle øke aksept for inkludering og mangfold for et års tid siden – enn så lenge lar disse vente på seg, og jeg holder ikke pusten for at de noen gang kommer.
I mellomtiden arresterer regimet personer de mener driver «umoralske» handlinger. Egyptiske Tala Safwan ble arrestert fordi regimet tolket en video der hun snakket med en annen kvinne som «lesbisk».
Skal Norge blåøyd tro på et regime som sier de har roet ned på bruken av dødsdom, men som henrettet 345 personer i fjor? Som haler billige PR-poeng ut av at kvinner får kjøre bil, men som fengsler og voldtar kvinnene som gjorde det mulig til de ikke lenger kan gå? Som fengsler menn som spiser frokost med kvinner, fordi kvinner skal sitte adskilt?
Som bokstavelig talt tråkker over lik for å lage områdene e-sport skal utøves i?
Et land som sier de er «et av de tryggeste landene i verden» samtidig som grensevaktene deres ber etiopiske flyktninger velge ut en kroppsdel og så skyter dem av?
Skal Norge stille seg bak det systematiske oppkjøpet av e-sport, sensur av sportssendingene og langvarig påvirkning av barn og unge som ser på?
Skal Norge sende utøvere til verdensmesterskap og OL i en plass der E-sportforbundet rett fram sier de ikke kan garantere for sikkerheten?
Skal Norge godta at gulroten for skeive og transpersoner som ønsker å prøve seg på e-sport er å dra en plass hvor de kan utsettes for dødsstraff og tortur, eller måtte være et ledd i strategien til et regime som gjør det mot andre som dem?
Hvor går grensa for Norge?
Den gikk ikke ved 6500 døde immigranter i Qatar-VM i fotball og systematisk undertrykkelse der.
Begrensede reformer som minstelønn og endringer i «kafala»-systemet ble innført for å blidgjøre verden, men i ettertid har resultatet vært nedslående: Reformene reverseres, arbeiderne lider fortsatt, og familiene til de døde arbeiderne ser ingenting av milliardinntektene FIFA fikk fra VM.
For eksempel ligger de an til å gjeninnføre straff for innvandrere som forsøker å forlate landet uten lov fra arbeidsgiver.
Eller «slaveri», som det jo heter.
Her hjemme har norsk fotball for lengst gjort det klart at de ikke kan boikotte noe som helst, fordi «det hjelper ikke». Istedet ikler landslaget seg t-skjorter med budskap på før kvalikkamper.
T-skjorter rokker som kjent totalitære regimer bygd på guddommelig forsyn.
Norsk sport er moralsk og etisk i knestående, ikke særlig godt hjulpet av at våpenprodusent Nammo nylig fikk sponse juksende skihoppere, men insisterer likevel på at veien de velger er den riktige.
Norsk e-sport står i fare for å havne i samme spor, og Saudi-Arabia har brukt milliarder på at det skal skje.
6500 døde i Qatar for et VM som allerede er glemt.
Helt vanlige mennesker, med familier og egne drømmer og håp om fremtiden.
Verken Mohammad Shahid Miah, Madhu Bollapally, Ghal Singh Rai, Monir Hossain, Kubir Singh, Mijanur Rhaman eller Emamodin Miya Hawari kom hjem fra Qatar, for å nevnte noen ytterst få.
Undercover-dokumentaren «Kingdom Uncovered: Inside Saudi Arabia» fra ITV mener landet i fjor nådde 21 000 dødsfall innenfor den importerte arbeidskraften fra bare India, Bangladesh og Nepal – personer som lever under svært dårlige kår for å bygge ut blant annet e-sportsentere og boliger til e-sportlag.
21 000!
Om det er i nærheten av å stemme, kan vi i det minste prate om det?
Dette i tillegg til menneskerettighets-kriser over hele fjøla, dødsdommer til de som nekter å flytte for utbygging, tortur av fanger, massehenrettelser av «uønskede» mennesker, slakting av flyktninger og dreping av journalister.
Shadly al-Huwaiti, Mahmoud al-Huwaiti og Abdullah al-Huwaiti er alle dømt til døden eller opp til 50 år i fengsel fordi de bodde der gigantprosjektet NEOM skulle bygges.
Manahel Nasser al-Otaibi skal tortureres i fengsel i elleve år fordi hun brukte hashtag #abolishguardianship, og ble knivstukket i ansiktet i fjor.
Ahmad Al Hossan har sittet i fengsel siden 2003, da han som 16-åring ble arrestert for å protestere. Han er delvis lammet fordi fengselet injiserer ukjente stoffer i ham.
Den femti år gamle fembarnsmoren Nourah al-Qahtani kommer sannsynligvis til å dø i fengsel etter at hun ble dømt til 45 år for å ha tweetet kritisk om regimet.
Går grensa for Norge her?
Om ikke, hvor i all verden går den?
