(PressFire.no): Enkelte deler av «Outriders» er skranglete og bærer preg av lastverk. På lansering knirker det i flere ledd og man kan lure på hvorfor det legges ut i denne tilstanden.
På pc flyter det ikke særlig godt og nesten ingen filmsekvenser klarer å spille problemfritt – enten blir én av rollene avbrutt midt i setningen eller så snubler den avgårde med rar klipping.
Det hjelper ikke at spillet hadde et vell av problemer på lansering – ikke bare sleit spillet med hakkete bildeflyt eller bare havarerte og krevde omstart, men serverne gikk ned i hytt og pine.
Men under overflaten lurer det et bunnsolid fundament av enestående spillmatisk trolldeig.
To skip reiste fra Jorden, men...
For om det er visse ting å skamme seg over her, så kan de polske utviklerne være stolte over å levere helt i toppsjiktet innen skytefølelse. Kombinert med helt enestående frihet rundt taktikk og tilnærming og du har en unik og underholdende tilnærming til sjangeren.
Det er heller ingen ulempe at historien og universet er vesentlig mer engasjerende enn den man har sett i sjangeren.
To romskip forlot jorden for å kolonisere en fremmed planet med menneskehetens siste håp. På planeten Enoch går det imidlertid ikke helt som planlagt når en mystisk elektromagnetisk-isj storm sluker folk og fe i et sveip.
Du våkner tretti år etter i en krigssone hvor menneskene er i ferd med å rive hverandre i fillebiter. Noe skjedde med deg og har plutselig spesielle evner, som du selv velger.
Disse evnene har stor effekt på tilnærmingen din til kampsituasjonene og idet spillet utfolder seg blir de ikke bare utvidet, men også kraftigere samtidig som de får synergier med utstyret ditt.
Og det er her «Outriders» har en deilig befriende tilnærming til sjangeren – det tilbyr enestående muligheter til å finne din egen metodikk og strategi.
Med friheten til å være kynisk
I utgangspunktet er rammene til «Outriders» håpløst gammeldagse, hvor du traver rundt i relativt trange korridorer og figurer som ikke kan gå over en liten kvist i veien. Områdene er også ofte ganske små og neste lasteskjerm er ikke veldig langt unna.
Der Destiny er en slags loot shooter for «Halo» er «Outriders» det samme for «Gears of War».
Andre spill i sjangeren er milevis foran på visse elementer, men der andre spill gir deg svært rigide rammer til å finne effektiv spillestil eller metodikk blir du i «Outriders» belønnet. Hvis du finner en effektiv teknikk basert på spillestil og utstyr – så er det din fortjeneste.
Det er nemlig et enormt vell av muligheter til å modifisere utstyr i synergi med evnene – noen med ekstrem effekt på spillestil og taktikk. Om du finner en kombinasjon som er supereffektiv – godt jobba!
Dette gjør også at det ikke finnes noe som en kjedelig kamp og er det vanskelig, så kan du alltids sjekke mulighetene for å endre strategi. Kanskje du har feil superkraft i arsenalet, eller at våpenet du bruker er feil for oppgaven?
De har også klart å lage et spill hvor ingen kamp er fånyttes – alt du finner kan enten selges eller gå i kverna for materialer. Da kan de brukes for å oppgradere viktigere og bedre utstyr.
«Outriders» er en skattejakt, men hvor du ikke er ferdig med utstyret etter at det er funnet. Det kan tilpasses spillestil med egne oppgraderinger og modifikasjoner – og dermed tilpasses evner og ønsket spillestil.
Noen ganger vil du kanskje at et skudd skal fryse fienden i noen sekunder, eller at de blør over tid. Hva med at det regner noen granater over hodet når du treffer ekstra godt?
Menneskeheten - en tristesse
Den polske utvikleren er heller ikke like skuddredd for å lage en historie som kommenterer noen av de mer bedritne sidene av menneskeheten, med noen lysglimt i all elendigheten.
Måten de tar opp politikk, etnisk krigføring og religion er langt fra subtil, men har definitivt glimt i øyet. Det gir også spillet et mer interessant univers det går an å relatere til, i motsetning til de abstrakte historieelementene science fiction-spill pleier å ha.
Nå må vi snart være ferdig med «ond ukjent kraft/alien fra det ytre rom truer X eller Y».
De scorer også poeng for fargerike og overbevisende rollefigurer med uanstrengt dialog, som man kanskje ikke får nok tid med til å ha den emosjonelle effekten de prøver på. Det er likevel et velkomment tilskudd i et spill som i stor grad handler om å høste endorfiner av å treffe noe eller noen i hodet fra 200 meter unna.
Reisen gjennom den fremmede planten varierer voldsomt i kvalitet, hvor jeg mistenker at enkelte deler har vært under hardt tidspress i utviklingen. For like rundt hjørnet lurer det plutselig godt håndverk med minneverdige øyeblikk og storslåtte vakre omgivelser.
Det tar deg rundt 35 til 40 timer å spille gjennom hovedhistorien, men etterpå lurer det største spørsmålet: har spillet liv som såkalt endgame?
Foreløpig ligger det et vell av oppdrag og «raid» man kan dra ut på med andre spillere, men tiden vil vise om People Can Fly klarer å holde det interessant over tid.
Derfor er det i alle fall betryggende at selve historiedelen er en såpass fornøyelig opplevelse i seg selv.
People Can Fly vinner ingen innovasjonspriser med «Outriders», men leverer knallgodt der det gjelder. Det har helt fantastiske muligheter til å eksperimentere med utstyr, krefter og spillestil.
Alt i et skytespill hvor ingenting man gjør er til spille og hver kamp er morsom og ekstremt tilfredsstillende å delta i.
