(PressFire.no): Innimellom dukker det opp perler i spillbransjen fra noen som bare har lagd noe de selv syntes var fett. Helt uten tanker om inntjening og hva andre tenker. Helt uten påvirkning fra utsiden.
Det er akkurat det tospannet i Old Man Games har gjort, som kom opp av kjelleren, drøye tre år etter de startet å pusle på et spill de ville lage – uten at noen andre i bransjen har visst om det.
Såpass tunnellsyn har det vært at de to gjorde ferdig hele spillet, med animerte cutscener og fullt stemmeskuespill, før de i det hele tatt visste hvordan man gir det ut på Steam.
Og når traileren begynte å få litt oppmerksomhet for en stund tilbake måtte de kaste seg rundt for å lære seg det, også.
«Et pek-og-klikk-spill lagd av to gamle menn som ikke har fulgt med i tiden» er innsalget. Og det treffer altså blink på mer enn én måte.
«Overvåkerne» er et skikkelig old-school pek-og-klikk-spill der du inntar rollen som Henriksen, en litt stakkarslig type som jobber for et gigantisk selskap – og som lar seg tråkke på av de andre ansatte.
Henriksen har ikke et dritkult liv, verken i arbeidslivet eller hjemme, og når han kommer på jobb en dag virker ikke kortet til heisen og kaffen har salt i seg.
Alt endrer seg når han får utlevert noen airpods gjennom et glory hole på herretoalettet (!!) som lar han lytte inn på kontrollrommet i selskapet.
Der sitter det nemlig tre personer som følger alle ansatte på kamera med argusøyne og lite filter seg i mellom. De skravler om hvem det er som pusher Henriksen rundt, om uretten han blir utsatt for – og da ryker sikringene som popcorn.
Om du har sett filmen «Falling Down» med Michael Douglas i hovedrollen skjønner du litt av veien Henriksen er i ferd med å ta – begeret er fullt. Hevn er i horisonten.
Grotesk, ydmykende hevn.
De titulære overvåkerne Kato, Maybritt og Rune sitter og følger med på det du gjør, som tre nabokjerringer som står med nesa over vinduskarmen, men vet ikke at du når som helst kan høre på hva de sitter og babler om.
Og som regel når du ikke vet helt hva du skal gjøre, er det på tide å lytte inn på hva enn samtalen er.
Det styrer spillet inn i sporet der det leverer ikke bare spillets beste innhold, men noe av den beste dialogen og de beste figurene jeg har opplevd i et norsk spill.
Kato er usikker, påståelig og veldig slitsom for alle rundt seg. May-Britt har mer kontroll, men er privat og sliter voldsomt med røyksuget, mens Rune er en pysete hypokonder fra nord i landet en plass.
Fra første øyeblikk i spillet er jeg solgt på trioen, helt fra spillet starter med at Kato ønsker at Maybritt skal la være å røyke på jobb, og så går inn i en prat om et lederkurs han har vært på – før hun begynner å kna på Rune, som selvfølgelig har en kul som er vond.
Alt samtidig som vi ser Henriksen ankomme jobben og slite med sitt på skjermene deres.
Jeg har aldri sett og hørt en slik start i et spill, gitt.
Samspillet mellom de tre er oppriktig helt fantastisk, og det er utrolig festlig å bare sitte og høre på at de snakker om forholdsvis hverdagslige ting på en utrolig klein måte.
Det er en dynamikk der som jeg ikke har sett eller hørt i et norsk spill før, og med et manus stappfullt av god gammel særnorsk humor, særnorske problemstillinger og en gi-faen-holdning.
Og det har blitt gull.
Samtidig er det jo ikke disse tre du styrer, og spillet leker innimellom med at du må forsøke å komme deg rundt deres overblikk ved å spille på følelsene deres for å få de vekk fra kameraene.
Henriksen går fra å være en kuet undersott til å bli en psykopat som ikke lar noe stå i veien for han og målet sitt – og gjerne går det ut over alle andre. Og det er et imponerende rollegalleri som er disket opp her.
Kanskje burde spillet ha lent seg enda litt mer på de tre overvåkerne, egentlig, fordi jeg liker dem så godt.
Men spillet leverer også skyhøyt på minneverdighetsskalaen for bortimot alle de merkelige folka du møter.
Her vil jeg trekke fram hintmannen Gjermund som fornærmer deg hver gang du ber om tips og som driver med fantasyskriving på fritiden – eller Jørn, som er en diger mann fra Ålesund som passer på den infantile ledergruppen i selskapet.
Eller hva med TROY – verdens mest sympatiske fyr? Kanskje den eneste sympatiske i spillet!
Om du noensinne har spilt «Earthbound» så føles spillet litt likt i oppbyggingen, der du går fra utrolig situasjon til utrolig situasjon, som til tider bare løst henger sammen med det Henriksen egentlig holder på med.
I et øyeblikk lager han drittpølser, i det neste blir han påkjørt av sjefen (som skal sykle til Trondheim, må vite), og så tenner han på en skotte.
Denne absurde humoren trekker tankene til «Monkey Island» og «Leisure Suit Larry» mer enn én gang – men «Overvåkerne» går både lengre og drøyere enn de spillene noen gang drar det.
Det er mer «South Park» enn noen av de, langt mer infantilt og sjokkartet – men sjonglerer alt fra slapstick til sarkasme og reinspikka cringe med bravur.
Det er ikke et subtilt spill på noen måter, men noen ganger er det greit at ikke alt er en tolv-retters Maemo-middag som er dandert med sausstreker og planter – noen ganger er det grandis man trenger.
Noen ganger er det grandis man MÅ ha.
Og dette er grandis med ekstra ost OG ekstra pepperoni.
Det er i grunn sjeldent jeg spiller spill der jeg ler høyt og spytter over skjermen – men her er det seanser og folk som virkelig traff meg i humorbeinet.
Jeg er jo barnslig. Jeg er jo det.
«Overvåkerne» er også et jævla RART spill.
Det spretter mellom obskøne seanser, sper på med kommentering av rovdrift av utenlandsk arbeidskraft, megaselskaper, forurensing og kristendom. Alt i et spill der pissing er et sentralt tema.
Du møter en neandertal-slakter som terges av en prestesønn, en røkende måke, en mann som henger fra et helikopter, og en haug med folk som alle heter Arild.
Det er ikke realistisk for fem flate øre, men samtidig er det noe så merkelig relaterbart med de tre overvåkerne, på en litt grov og røff måte.
Det er noe Jokke over det hele, uten at jeg egentlig kan fortelle deg hvorfor jeg føler det slik. Jeg kjenner meg liksom litt igjen. Jeg har jobbet med en Kato. Jeg har jobbet med en Maybritt. Og i hvert fall en Rune.
Heldigvis ikke en Henriksen...
«Overvåkerne» føles litt underground. Litt grunge i spillform. Litt rotete på en god måte, som leverer fryktelig lun humor, før den neste biten som serveres får deg til å sperre opp øynene i vantro.
Det føles liksom så autentisk kleint når Kato på 50+ forsøker å vitse om metoo og så følger opp med en enda kleinere forklaring på at folk ikke må misforstå, han er jo FOR meetoo.
Også kommer Sven Åke og bare...
Pek-og-klikk-spill av denne sorten lener seg jo som regel på nettopp dialog, interaksjon med andre figurer og historie som hovedattraksjonen, og det er gøy å se at Old Man Games går rett i strupen på Perfectly Paranormal for tittelen om morsomste spillutviklere her til lands.
Om det skorter litt en plass hos «Overvåkerne», så er det kanskje mer at spillet kanskje ikke er så fryktelig innvikla. Til å være et pek-og-klikk-spill er det få plasser å klø seg i hodet, ytterst lite inventory management der du skal kombinere greier – og det er neppe noen områder her der du føler at du står fast.
Spillet skal derimot ha honnør for å kaste inn et par-tre områder som bryter opp det hele med noen skikkelige gåtesekvenser og kanskje til og med litt rollespill. Alle med et greit lag av absurd humor drysset over.
Det er bittelitt irriterende at Henriksen skal rible ned hver minste ting og fortelle deg rett fram hva du skal gjøre hele tiden, til tross for at spillet altså har en egen hintmann – her kunne utviklerne nok ha stolt litt mer på spillerne, føler jeg.
Noen ganger går det litt seigt i cutscenene også, men det er heldigvis ikke noe som plager meg voldsomt, og som regel gikk det kort tid til jeg satt og humret og rister på hodet ganske snart uansett.
Jeg vet allerede nå at «Overvåkerne» er et spill jeg kommer til å huske godt i lang tid fremover.
Selve spillet er kanskje ikke like tjukt som mange av inspirasjonskildene, men det går aldri tomt for energi, og det er alltid forfriskende å se utviklere bare lage noe de selv hadde lyst til å lage, med humoren de selv synes er gøy – også får det bare briste eller bære.
Det er fylt med absurde situasjoner og folk, hysteriske scener som sjokkerer og er sjokkerende morsomme og det har oppriktig nydelig dialog. Akkurat slik et minneverdig pek-og-klikk-spill skal være.
Det er slett ikke for alle, og i hvert fall ikke for barn. Det er for oss som er litt barnslige, som er litt nostalgiske, som har vært litt klare for et slik spill uten å kanskje vite det selv.
Det er, som utviklerne sier, «et spill for deler av familien».
Og fint er det.
https://www.youtube.com/watch?v=WNwddoi64XI
