«Prince of Persia: The Forgotten Sands» er ikke en oppfølger til det glimrende «Prince of Persia»-spillet fra 2008.
Prince of Persia-filmen hadde også nylig premiere, som igjen bærer navnet til det første spillet i serien, men har liten eller ingen kobling til verken det første eller det nye spillet.
Forvirret? Jeg også.
Les også: Vår anmeldelse av «Prince of Persia» (2008).
LAGET PÅ RETT-I-KOPPEN?
Og uansett opphav, har ikke dette nye spillet brukt erfaringene fra de øvrige spillene i serien særlig godt.
Alle de foregående spillene har hatt kvaliteter på forskjellige nivåer, men her er verken historie, atmosfære eller spillbarhet på par.
Det er godt mulig det er snakk om det svakeste spillet i serien til nå.
Historien går i vante spor: Idet prinsen vender tilbake til hjemlige trakter, befinner hans bror seg i en intens krig i palasset. I desperasjon velger han å slippe løs en magisk hær som viser seg å skaper minst like mye problemer som den skulle løse. Derfra går det mot å redde kongeriket og den fortapte storebroren.
Den småfrekke kjekkasprinsen fra forrige spill var kanskje for mye av det gode for noen, men tross cocky holdning og friske kommentarer var han i alle fall ikke kjedelig. Den lettbeinte, humorfylte og fargerike atmosfæren fra forrige spill er byttet ut med så mye gråbrune toner at det er like forglemmelig som gårsdagens kneipbrød.
Den «nye» prinsen er en ørken når det kommer til både personlighet og sjarme. Kombinert med en dialog og historie som er så tynn og lite inspirert at hvilepulsen aldri øker så mye som et slag - og vips: du har et rammeverk som virker blottet for ambisjoner.
Hele spillet er faktisk gjennomsyret med følelsen av venstrehåndsarbeid.
Kampsystemet er preget av å være unøyaktig samtidig som det mangler flyt og evne til å engasjere. I tillegg er det drastisk forenklet sammenlignet med tidligere spill i serien. Det er nå stort sett mulig å komme seg gjennom de aller fleste kampene ved bare å trykke på én knapp.
Prinsen har fått muligheten til å oppjustere liv og få magiske angrep, noe som heldigvis hjelper på å korte ned kamptiden, men som egentlig ikke bidrar spesielt mye til å gjøre det mer interessant.
De akrobatiske krumspringa som ble brukt i kampsituasjonene i tidligere spill er nesten helt borte, samtidig som animasjonene også mangler flyt. Jeg har sett mer smidighet hos pensjonistforeningens gymnastikkseminar enn hos både prinsen og fiendene.
GÅSEHUDEN BLE BRUKT OPP I 2008?
At utvikleren denne gangen også har valgt å ikke ha mulighet for å blokkere et angrep er helt ubegripelig.
Samtidig har kontrollen generelt en følelse av å henge litt etter, den gode responsen er rett og slett ikke på plass noe som gjør at hele kampelementet totalt sett føles unødvendig og mest som en hindring.
For spillets eneste styrke ligger i plattformseksjonene, og selv om de ikke klarer å overgå tidligere bragder i serien er de uten tvil spillets eneste kompetanse.
De nye funksjonene, hvor du fryser vann eller kan opprette ødelagte seksjoner med et knappetrykk, bidrar faktisk til intense situasjoner hvor du holder pusten i pur konsentrasjon. Og senere i spillet kan det faktisk bli frustrerende vanskelig å ha kontroll på alle knappene du må bruke for å klare plattformseksjonene.
Men muligheten til å spole tilbake i tid hjelper, selv om det fremdeles kan være frustrerende. For den er ikke like godt implementert som i det første spillet i serien, «Prince of Persia: Sands of Time». Den er rett og slett ikke like smidig i bruk, og det er ikke like lett å spole tilbake til ønsket tidspunkt.
Men selve plattformdelen i spillet har også blitt overgått før, for de spektakulære panoramautsiktene mens du henger fra en vinduskant mange hundre meter over bakken fra forrige spill er borte.
Det meste av spillet foregår innendørs og ofte i relativt små ganger eller rom, spesielt sammenlignet med spillet fra 2008. Den åpne strukturen fra det forrige spillet er også byttet ut med en helt lineær løsning hvor all form for utforskning er helt tørket inn.
Dermed uteblir de virkelig store øyeblikkene jeg forventer fra spill i denne serien. Først i løpet av siste halvdel kommer det noe som kan minne om tidligere bragder, men i blant de seks-syv timene det tar å spille det ferdig er det alt for seint og alt for få av dem.
Den nye prinsen ser rett og slett ut til å ha mistet retningssansen og virker preget av hastverk. Spretten ser altså ut til å ha forsvunnet fra den persiske adelen.
PS: Spillet ble lansert 20. mai til PC, Xbox 360 og PlayStation 3, med egne versjoner til Nintendo DS, Wii og PSP. Vi har anmeldt PlayStation 3-versjonen.
PPS: «Persia» og «persisk» brukes på grunn av den historiske betydningen - landet som omtales som Persia er nå Iran.
