«Red Dead Redemption» er i utgangspunktet en spirituell etterfølger til «Red Dead Revolver» fra 2002. Scenen var den gang Amerika på slutten av 1800-tallet – et scenario få utviklere har turt å utfordre siden LucasArts gav ut «Outlaws» i 1997.
Oppfølgeren har selvsagt forsynt seg grådig fra bordet til «Grand Theft Auto IV» i tillegg. Og Rockstar legger ikke skjul på at dette kanskje også kan betraktes som en slags etterkommer til det kritikerroste actionspillet satt i det litt mer moderne kriminalmiljøet.
Det ville vesten kan uansett virke som det perfekte lerret for kreative utviklerne – og potensielt en enda mer spennende sandkasse for spillere å leke seg i.
Spørsmålet er om det lever opp til de store forventningene?
SPAGHETTI, KJØTTBOLLER OG REVOLVERE
Det er liten tvil om at Rockstar strekker spaghettien så langt det rekker i denne mer eller mindre tradisjonelle westernfortellingen.
Manus, dialog og stemmeskuespill er produksjonens desiderte høydepunkter. Var det noen tvil beviser i alle fall Rockstar nok en gang at de er teknisk kyndige utviklere.
Som i «Grand Theft Auto IV» mister spillet den røde tråden i fortellingen tidlig, og bruker i stedet en mengde mindre rollefigurer til å drive historien fremover. Summen av disse individuelle historiene danner selve kjøttet på beinet i «Red Dead Redemption», og er også hvor du finner de minneverdige opplevelsene.
Rockstar tar fortsatt noen snarveier i enkelte deler av fortellingen – spesielt på måten motivasjon nå virker som en vanskelig karakteristikk å oppspore hos rollefigurene. Det virker som om spillet også liker å høre seg selv prate i stor grad. En del langtrukne dialoger tyder på at utviklerne kanskje har tatt oss litt for gitt i forhold til hvor ukritisk vi sluker materialet.
Du møter uansett et bredt galleri av fargerike personligheter og idealister interessert i å forme eller utnytte den amerikanske jorden. Det hele har kanskje en overraskende seriøs tone, men Rockstar vet å bruke sjangeren til å blande inn både klisjéer og humor.
Det største problemet med selve historien er imidlertid at den egentlig ikke klarer å plukke opp noe særlig moment før på slutten av reisen. Mesteparten av tiden blir du simpelthen driftende mellom oppdragsgivere i vente på nye elementer i fortellingen, uten egentlig å ha oversikt over hva som står på spill eller hva du arbeider mot.
FIRSPRANG PÅ HESTERYGG
Sørstatene har på sin side aldri sett så imponerende ut som det gjør her.
Utviklerne har klart å variere det visuelle inntrykket enormt, med alt fra klassiske ødemarker til snødekkede fjelltopper og majestetiske bekkefall.
Godt er det at sansene får meske seg med miljøet, for utenom den visuelle stimulansen er det svært lite interessant å hente i de ellers tomme omgivelsene.
Det yrende dyrelivet gjør selvsagt jakt til en gunstig og vanedannende aktivitet – og finner du i tillegg et skattekart kan du belage deg et par gode timer ute i villmarken.
Traversering av omgivelsene er for øvrig en viktig del av «Red Dead Redemption». Du vil måtte gjøre mye av det – spesielt under oppdragene hvor lange reiser på hesterygg både frem og tilbake fort kan ta opp mesteparten av tiden.
Utenom atmosfære og omgivelser er det ellers veldig lite nytt i forhold til «Grand Theft Auto IV». Utviklerne legger ikke skjul på at mekanikkene forblir mer eller mindre de samme og velger heller å finjustere overflaten for å kompensere.
Heldigvis er det ingenting i «Red Dead Redemption» som fungerer dårligere enn før, selv om spillet mangler noen skikkelig innovative mekanikker for å friske opp det vi allerede har sett og gjort.
Oppdrag beveger seg mer eller mindre i kjente trakter, dominert av fartsfull galopp med hest og kjerre eller statiske skuddvekslinger bak dekning. For å løfte graden av kontroll kan du nå også sette det hele i noen sekunders saktefilm for bedre å peile deg inn på målene.
Dette Dead Eye-systemet er kanskje en litt overfladisk forandring, men er fortsatt den eneste faktoren som redder skyting fra hesterygg fra å være begredelig og forferdelig knotete.
Kontrollene i seg selv hjelper aldri på problemene, og har til tider noen tullete konfigurasjoner som kun hindrer deg fra å utføre ønsket sprell – både på og av hesteryggen.
ET SYSTEM AV SYSTEMER
Rockstar krydrer selvsagt opplevelsen med varierende småspill og systemer for å lokke deg vekk fra alt det du egentlig burde gjøre i forhold til selve fortellingen.
Spillet mangler det kaotiske elementet sett i både Liberty City og Panau fra «Just Cause 2», selv om sørstatene tilbyr en stor andel spontanitet og tilfeldigheter.
Bruker du ikke tid på å fordype deg i omverdenen vil du sannsynligvis gå glipp av mange verdifulle øyeblikk, samt en og annen festlig bug eller feil.
Et bord med poker eller Blackjack er som regel aldri langt unna – og er skuddpremien din stor nok må du også være på vakt så den lokale sheriffen eller en bande med hodejegere ikke avbryter kortspillet ditt.
Pengeflyten styres for det meste gjennom de få dalene du måtte plukke opp fra dine tidligere likemenn, men du kan også tjene godt på å selge det du måtte klare å lire ut av villmarken med kniven din. Du kan også ende opp med å bli kontaktet av lokalbefolkningen med en bønn om hjelp, uten at agendaen deres nødvendigvis er like godhjertet som først antatt. Det gjelder med andre ord å passe godt på hesten sin, og ha lassoen klar skulle noen luringer få noen smarte idéer.
På toppen av det hele knytter selve flerspillerdelen det hele opp mot din egen, separate persona. Mulighetene her er nærmest like store som når du spiller alene, med den forskjell at du kan invitere medspillere på gjengoppgjør eller rideturer rundt på prærien i vaggende vogner.
Det er mye fokus på samhold og samarbeid generelt, og for et spill med en såpass omfattende énspilllerkampanje er det bare å ta av seg cowboyhatten for omfanget av spilletimer du potensielt kan kaste bort.
Rockstar har innsett hva som funket med «Grand Theft Auto IV», og mer eller mindre overført hele systemet videre i «Red Dead Redemption».
Omgivelsene kan enkelt sies å være hvor hovedfokuset har ligget i produksjonen, noe som gjenspeiler seg i en fantastisk atmosfære. Graden av detaljer imponerer også – både grafisk og hvordan omverdenen hele tiden overrasker.
På en annen side rir «Red Dead Redemption» fortsatt på et identisk fundament etablert for over to år siden. Selv med ekstraelementer og småspill kan det ikke akkurat sies at oppdragene i seg selv utforsker ukjent mark.
Er du fortsatt ikke lei Rockstar-formatet og ønsker deg en frisk og intelligent tolkning av western-settingen, skal du ikke se bort i fra at «Red Dead Redemption» er alt du trenger for en fantastisk reise gjennom vestens hittil villeste eventyr.
PS: «Red Dead Redemption» er utgitt på PlayStation 3 og Xbox 360. Vi har testet spillet på sistnevnte plattform. I juni slipper Rockstar en gratis, nedlastbar utvidelse til begge plattformene som introduserer en samarbeidsmodus kalt Outlaws to the End.
