For de som spilte «Red Faction» fra 2001 var det liten tvil om dette var en av de største teknologiske milepælen spillbransjen hadde nådd på lenge.
Ikke bare var det en knall førstepersonsskyter, men teknologien bak lot deg faktisk rasere og demolere det meste.
«Red Faction: Guerrilla» tar det neste naturlige steget, og følger spillevolusjonen med en raffinert teknologi, større omgivelser, bedre våpen, samt mer destruksjon. Lekeplassen er fortsatt satt på Mars – denne gangen 50 år frem på tidslinjen.
Historien i «Red Faction: Guerrilla» plukker opp en tid etter det første spillet, og forteller om hvordan organisasjonen Earth Defense Force nå misbruker ufrivillige mennesker som arbeidskraft på Mars.
Motstandsgruppen Red Faction jobber selvsagt hardt for å motarbeide dette, og gjør alt de kan for å sabotere operasjonene som settes i gang av den nådeløse, militaristiske korporasjonen.
Målet er å liberalisere Mars fullstendig fra EDF-styrker, noe som har vist seg vanskelig når de står i undertall med både medlemmer og våpen.
Heldigvis er begge disse ressursene vidt tilgjengelige, så det blir opp til nyrekrutterte Alec Mason – det vil si deg – å avgjøre hvordan disse skal sankes.
Mars består i hovedsak av fem forskjellige sammenkoblede sektorer, som alle representerer koloniserte områder EDF har kontroll over. Oppgaven til spilleren er derfor å liberalisere disse sektorene, én for én, ved hjelp av diverse geriljaaksjoner.
Dette kan gjennomføres på en rekke forskjellige måter. De mest lønnsomme i regi av Red Faction selv – diverse oppdrag som også fører historien videre. Disse hovedoppdragene er ikke imidlertid tilgjengelige fra starten av, men dukker i stedet opp etter at EDFs kontroll har sunket til et visst nivå innenfor hver sektor.
For å klare alt dette er det viktig at Red Faction får støtte fra folket. I praksis betyr dette at jo høyere moral de har, jo større sjanse er det for at de plukker opp et våpen og blir med Alec. I tillegg vil også våpenkasser ute i slagmarken se større mengder ammunisjon og utstyr.
Disse småoppdragene holder veldig variabel underholdningsverdi, og består av alt fra kjedelige transportoppdrag, til offensive og defensive småkampanjer. Det er svært lite her vi ikke har sett i tilsvarende spill.
Når en sektor er ferdig liberalisert beveger historien seg videre til neste område, samtidig som EDF trekker seg ut. Dette skaper en forholdsvis merkbar linearitet i spillet, uten at det setter en stopp for noe spesielt.
Bare vært klar over at når du først er ferdig med en sone er det som regel liten grunn til å returnere dit.
Der «Red Faction: Guerrilla» virkelig viser muskler er de oppdragene hvor du er nødt til å sprenge bygninger eller EDF-komplekser – en av de tingene som har størst påvirkning på kontrollen deres i et område.
Disse strukturene er gjerne høyt bevoktet, og krever derfor litt planlegging før eventuelle aksjoner tar plass.
Arsenalet Alec har å rutte med er imponerende, spesielt de våpnene som bærer litt destruktive egenskaper.
Du starter med kun en slegge til disposisjon, men plukker opp nye leketøy etter hvert som spillet utfolder seg.
Skrap og deler fra raserte bygg kan i tillegg byttes inn mot utstyr og oppgraderinger ved den nærmeste basen.
Når det kommer til selve demoleringen av bygg står du veldig fritt til hvordan du vil håndtere situasjonen.
Den realistiske fysikkmotoren – kombinert med konstruksjonen av byggene – sørger for at objekter og materiale ter seg som du forventer. Kutter du ned supportpilarer og grunnstøtter vil resten av bygget følge etter.
Forståelsen for hvordan disse byggene er satt sammen er et av de viktigste momentene i «Red Faction: Guerrilla». Ikke bare kan det spare deg for utallige mengder med ammunisjon, men gjør det også mulig å drive geriljakrigføring med minimal risiko.
Det er klart, gidder du ikke luske rundt og analysere strukturer kan du alltids spenne bilen din fast med bomber, og heller kjøre den rett inn i bygget. Alle taktikker er reelle, og det er akkurat denne fleksibiliteten og muligheten til å eksperimentere som gjør «Red Faction: Guerrilla» verdt å spille.
Et av de mer attraktive sideoppdragene baserer seg faktisk på akkurat dette konseptet, og lar deg rasere bygg med begrensede mengder våpen, innenfor en satt tidsramme. Det er her du virkelig må sette deg ned å tenke på hva som faktisk holder konstruksjoner oppe.
Det høres kanskje enkelt ut, men det finnes definitivt flere instanser hvor du får trent de små grå. Utrolig moro er det uansett, og det er synd å se at spillet ikke har hatt større fokus på flere av disse.
Er du lei av hovedkampanjen kan du eventuelt få med deg en håndfull kompiser på noen runder «Wrecking Crew», hvor deltagerne i tur kjemper om den høyeste poengsummen i et spill som går ut på å rasere så mange bygg som mulig på kortest mulig tid.
«Red Faction: Guerrilla» har også en del flerspillermoduser over nettverket, uten at noen av dem helt klarer å leve opp til resten av spillopplevelsen.
Tittelens destruktive filosofi sørger heldigvis for at modusene i alle fall er varierte, i tillegg til å ha massevis med opplåsbart kosmetisk innhold.
Mye kunne fortsatt ha blitt gjort for å sikre en litt bredere opplevelse online. Banene man spiller på er relativt små, og uten å trekke inn innlysende tekniske begrensninger representerer de på ingen måte skalaen fra resten av spillet.
Mars er ellers et relativt dødt sted. Musikken er variert, og gjør generelt sett en god jobb med å frambringe håpløsheten og isolasjonen, mens grafikken formidler det den skal uten å sprenge noen spesielle grenser.
Det er fortsatt utrolig imponerende å se digre bygg kollapse under sin egen vekt; en opplevelse som veier opp for hva enn det visuelle skulle ha av mangler.
«Red Faction: Guerrilla» har veldig lite gående for seg foruten teknologien den fronter, men klarer allikevel å utnytte den såpass godt at dette alene nærmest bærer hele opplevelsen uten problemer.
Uansett er dette et spill det er verdt å plukke med seg. Du vil sannsynligvis få rundt 15 timer totalt ut av historien – mye mer hvis du vil perfeksjonere dine egne tider i småspillene, eller ta opp kampen online.
Har du litt tid til overs, trangen til å få ut aggresjon, samt få en slegge lett tilgjengelig, er det svært lite som kan måle seg med en ekspedisjon på Mars – bare husk å legge igjen de destruktive tendensene ved døra når du returnerer til den virkelige verden...
